Hvorfor bør menn kunne fraskrive seg farskapet?

[Kristian (71)]

Det er jo det andre spørsmålet som egentlig kan skape et stort problem fordi det er hun som faktisk må bære frem barnet. Og - som jeg har nevnt - så er ikke en graviditet bare-bare. Det gjør noe med deg fysisk, men også psykisk. Hvis en kvinne ikke vil ha barn, så syns jeg faktisk ikke at mannen skal ha vetorett

Jeg er enig med de som mener at det ikke er bra at en kvinne som ikke ønsker å bære frem barnet skal tvinges til det, det kan umulig være gunstig for barnet som skapes. Her må vi menn bare innse at naturen har gjort det umulig for oss å åpne likestilling på dette området.

Så vidt jeg skjønner var utgangspunktet for diskusjonen mer tilfeldige møter som ender med graviditet. Da har begge parter oppført seg utrolig dumt.... Og - slik loven er i dag, har kvinnen vetorett mht. om han skal bli far eller ikke. Urettferdig at han evt må bidra når barnet er født? Nei, det syns jeg ikke fordi det handler om barnet som man ikke skal straffe for foreldrenes dumheter.

Hvis det handler om at barnet ikke skal straffes for foreldrenes dumheter, ja da burde vel heller ikke kvinnen ha fått muligheten til å fjerne barnet om hun ikke ønsket å bære det frem? Eller er det greit å straffe barnet når mor ikke vil ta ansvaret for sine dumheter?

Samtidig blir det for dumt når fedre (som innlegget til far som kjemper) krever at kvinner skal sørge for at mennene tar ansvar. Er man ikke villig til å ta ansvar selv, så er det ingen som gir en ansvar heller.

Hvem er det som ikke tar ansvar her? Er det ikke netttop det "far som kjemper" forsøker på da? Problemet hans er at moren nekter han dette, ikke at han ikke vil ta ansvar. Og han ber da vitterlig ikke om at kvinner skal sørge for at mennene skal ta ansvar, men han ber om støtte fra kvinner om å sikre menns rett på området slik at rettspraksis og holdning i samfunnet endres. Holdningen og statistikken du henviser til kan jo bare bedres dersom samfunnet gjør dette mulig, og der har dere kvinner også et ansvar. Det blir på samme måte som din henvisning til kvinner i styrene, hvor også menn har et ansvar for at det skjer.

[Gjest Anonymous]

Det finnes et eldgammelt Afghansk ordtak, som sier noe slikt som:

"Kvinnen vil ha grillet is"

Mye sant i det.............

Nullet

[Gjest Ikke innlogget Sissan]

Pamella:

Jeg tror ikke på Aline fordi jeg kjenner henne. Godt. I mange år.

Jeg tror hun ville diskutert det med barnets far. Jeg tror hun ville rettet seg etter hans ønsker om han ville hatt barnet selv om hun egentlig ikke ønsket det selv.

Men jeg tror IKKE at Aline kunne båret et barn i 9 måneder, og deretter gitt det til barnefaren og frasagt seg alt ansvar. Til det er hun en for omsorgsfull person. Egentlig tror jeg Aline er enig i det, selv om jeg er overbevist om at hun MENER det hun skriver fra et idealistisk ståsted.

[Gjest Ikke innlegget Sissan]

Nullet: Hvis jeg ikke hadde ønsket å forstå hva du mener ville jeg ikke svart deg.

Jeg har heller ikke forsøkt å latterliggjøre deg, beklager hvis du tok det slik. Sist jeg diskuterte med deg var du ikke så hårsår, men det er lenge siden, kanskje over ett år. Da var du på et korstog ala det Waco er på nå, og jeg beklager, men jeg har vanskelig for å ta deg alvorlig etter det.

Jeg skal fraholde meg å svare deg, siden du uansett ikke vil forklare. Håper du har en fin dag.

Sissi:

Takk for avklaring overfor, du uttrykker deg bra! Du har helt rett - jeg mener mange sier vi har kommet lenger enn vi har mht. likestilling i hjemmet - fordi dette er politisk korrekt. Og fordi det heldigvis finnes stadig flere eksempler på par som lever med likestilling i hjemmet. Jeg mener at dette må bli enda mer vanlig før vi kan endre rettspraksis. Den skal tross alt være en rettesnor for alle, ikke bare for de som ligger lengst frem i utviklingen.

[Gjest Ikke innlogget Sissan]

Det virker som om flere av dere som legger inn innlegg her mener at kvinner generelt aktivt kjemper IMOT at menn skal ha like rettigheter til omsorg for barna sine. Er det riktig oppfattet? For det er en ukjent problemstilling for meg.

[Mathias]

Vel, desverre strever mange menn med å få like mye omsorg for barna som moren ved samlivsbrudd....

Og blir far for nærgående/pågående om dette er det jo bare å anmelde ham for noe, da er det problemet borte... Høres vilt ut, men det skjer...

Men det er også fremdeles mange menn som ikke tar nok ansvar! :evil:

Se litt rundt her, speilet på sp.mål og svar.

:

http://www.f2f.no/index.cfm?pageID=48

[OppNed]

Uff, så sliten man kan bli av alle disse motsetningene!!

Jo'a, Sissan, det finnes faktisk mange kvinner som aktivt motarbeider menns medbestemmelsesrett i forhold til både det å få barn, og hvem som skal ta ansvaret og omsorgen idet barnet blir født, og ikke minst ved brudd.

Dette temaet er langt ifra nytt her inne, og det samme skjer hver gang. Idet sekundet en kvinne argumenterer for komplett likestilling også på dette området, så kan du banne på at en eller annen flagger sin dårlige erfaring med en fyr som ikke tok oppvasken, var utro eller som ikke forsto henne. Litt overrasket er jeg dog over at ingen har flagget sine private frustrasjoner enda...sakligere enn normalt. Godt!!

Det bli litt naivt å hevde at fordi man ikke kjenner noen som er i den situasjonen at kamp om omsorg er en realitet så er problemet overdimensjonert. Kanskje har jeg tolket dette feil, men det er engang slik at selv om vi ikke privat kjenner eksempler, så kan vi enkelt og greit gå inn i det eksisterende lovverket og se med det blotte øye at forskjellsbehandling blir begått. Litt sånn kjedelige fakta kanskje, men ikke desto mindre en realitet.

OG det å hevde at menn selv må gå på banen for å oppnå rettferdighet blir en grell kontrast til det mange kvinner ønsker når vi hyler opp om rettferdighet, anerkjennelse og respekt for å bli sett på som person og ikke kjønn.

Gudbedre folkens, les litt om F2F, sjekk linker, abboner på magasinet deres og lær. Dette er de ressurssterke gutta og kvinnene som kjemper for rettferdighet. Blir de hørt? tjaaa, til en viss grad. Det har blitt politisk korrekt å hevde at vi er for likestilling. Men hva med å etterleve dette i praksis?

Et av de største problemene i denne saken er enkelt og greit økonomi og penger. Slik systemet fungerer i dag, så blir omsorgsrett IKKE målt i føleleser og ideologi om barns beste. Det blir målt i penger enkelt og greit fordi omsorgsrett kan måles i økonomisk gevinst. En annen ting omsorgsrett gir er makt. Makt over en tilværelse som for en forhatt ex-mann vil fortone seg som ugjennomtrengelig. Tut og hyl, jenter, men dette er virkeligheten for mange.

En mann som har en samarbeidsvillig x-kone er en heldig mann. Et barn som har foreldre som er villig til å se tvers igjennom økonomisk gevinst, gammelt nag og egoisme er et heldig barn.

Så lenge systemet vårt virker FOR eventualiteter, tilfeldigheter og kvinnens eventuelt svingende humør og stemning for barnefar så vil det forbli urettferdig.

På samme måte kan man si at så lenge et system er unnvikende i forhold til å slippe kvinner på banen i en verden som vi i aller høyeste grad vet vi er berettiget til å ta en del av, så vil dette også forbli urettferdig.

For å ta ETT konkret eksempel: en kvinne tjener 187 000,- i jobb som barnehageassistent, og honker inn 14 500,- pr mnd fra x-mann i barnebidrag. Hvilket redder henne fra en ytterligere slitsom tilværelse. Hvilken motivasjon har denne kvinnen for å gå inn for en delt omsorgsløsning slik systemet fungerer i dag?

Dette kunne jeg skrevet en jækla avhandling om. Men det mest frustrerende er å se at dere kriger om motivasjonene for handlinger. Det fører jo ingensteds hen. Det som er interressant er hvordan et lovverk i praksis kan endres for å avskaffe denne krigen...Motivasjonen for og holdninger rundt det å sette unger til verden er like fordømt varierende som hårfrisyrer langs Carl Johan. Det som er interressant er hvordan vi kan endre et lovverk til å bli rettferdig og tidsmessig korrekt. Synes nå jeg dah :-)

Maiken

[Gjest Turi]

Maiken:

Jeg er klar over at enkeltkvinner kjemper mot mennene sine i enkeltsaker om sine egne barn. Men at kvinner generelt (altså det store flertall som ikke er drittsikker/bitcher/eller hva annet disse kvinnene blir kalt) kjemper mot mannens rettigheter, kan jeg ikke se. Jeg er sikker på at alle de kvinnene som kjemper med nebb og klør for å ha hovedomsorg for barna sine føler de har en grunn til det, og jeg tror og håper de færreste har makt som årsak.

Når det gjelder å ikke se problemer fordi jeg ikke "kjenner noen", så kjenner jeg familier der:

- Far er hovedomsorgsperson og mor bare ser barnet en dag hver 2. uke

- Far er i rettssystemet for å få hovedomsorg for et barn hvis mor bor sammen med en som stadig tiltrekker seg politirazziaer

- Mor er redd for at far skal gå til rettsak for omsorg for deres barn, fordi han stadig truer med det. Faren er sikkert egnet, men har ikke løftet en finger for sin sønn på snart 11 år.

- Mor er alene med et barn der faren har meldt seg helt ut allerede fra fødsel

- Par som holder sammen og deler permisjon og omsorgsansvar

- Par som holder sammen der mor er hovedomsorgsperson

osv.

Alle disse sakene er unike. Jeg ser at mennene i de to første sakene sliter en urettferdig hard kamp på grunn av samfunnets og rettssystemets holdninger.

Jeg er for øvrig enig med deg i at det økonomiske mellom to parter som er gått fra hverandre spiller en alt for stor rolle. Det er fint at man støtter opp om de som har det vanskelig, og jeg er for at den forelder som ikke har hovedomsorg skal betale for sitt barns livsopphold (uansett om mor tjener 170 000 eller 2 millioner i året). Nå er det nye regler på vei, som jeg håper vil jevne ut dette noe, de er vel fremdeles noen år frem i tid.

I ditt eksempel, der mannen tjener godt over 1,5 millioner (er det ikke maksimumssats for bidrag?), vil det ikke bli slik ved delt omsorg at hun fremdeles får sine 14000, men må betale bidrag selv (ca. 1500 i måneden)? Eller har jeg misforstått reglene helt? Det er vel skatteregler o.a. offentlige penger som vil være problemet. Og dette bør det kunne ryddes opp i.

Mannen min er selv i en situasjon der han ikke har sønnen sin så mye som han ønsker fordi moren ikke har "råd", så jeg kjenner den problemstillingen godt. Men nå skulle vi ikke bli personlige.

[OppNed]

Hei

Nei, personlige skal vi ikke bli

Synes denne maktvinklingen er interresant, jeg. I en ideell verden, så tenker ingen på seg selv, og aller minst når det gjelder barn. However, når det kommer til en mors rolle i sine barns liv, så er vel dette en av de eldgamle innbarkede rollene som få kvinner vedkjenner seg at de ikke føler seg helt bekvemme i.

Jeg har tilgode å høre historier om fedre som kommer på banen og vil ta over halve eller hele omsorgen for sitt/sine barn uten at dette blir oppfattet som en "trussel". Når det gjelder å ta over hel omsorg, så skjønner jeg trusselbildet.

Fordi at det å gi fra seg hovedomsorgen for unger i praksis betyr at du som forelder blir degradert til en person som kun har uttalelsesrett og ingen reell bestemmelsesrett, med unntak av søknad om pass/visum og navneendring på ungene.

Dette, folkens, er den hverddagen fedre opplever ved et brudd. I de fleste tilfeller. Fra å være en daglig del av sine barns liv, blir han redusert til en som har lov, allernådigst, til å uttale seg. Og slik lovverket fungerer i dag, så er det på mange måter forståelig at kvinner vegrer seg fra å si ifra seg hovedomsorgen. Samtidig som de fleste kvinner AUTOMATISK får tillagt denne maktfaktoren over sine barn uten å bli behovsprøvd i det hele tatt. Litt av en tillitsærklæring fra et system som ikke har det fjerneste begrep om hvor skikket du er kontra til f.eks barnefaren. Og litt av en degradering for den andre omsorgspersonen som da som regel er far.

Fy flate, det finnes mange skjebner. Og jeg er sinna på dette systemet, først og fremst pga arrogansen og ansvarsfraskrivelsen lovverket vårt representerer i så måte.

Når det gjelder det økonomiske så finnes det et tak, ja. Jeg tror det pr idag dreier seg om ca 15 000,- uavhengig av hvor mange barn du har (tror!!). Man behøver ikke tjene 1,5 mill for å betale 14 500,- pr mnd. Det spørs som sagt hvor mange barn man har.

Enda et paradoks. Man kan lure på hvor ideen om at enkelte barn "koster" 1700,- pr mnd og andre 6000,- pr mnd oppstod...

Værsågod: Betal! For hva barn faktisk koster, heter det seg. Det er selvinnlysende at overskuddet etter svimlende bidragsbeløp går rett i lomma på omsorgsperson når melk, brød og saggebukse til ungen er kjøpt. Og så lenge et regnskap for hva barn ikke foreligger, så gis det helt klart rom for en eldre ordning som heter noe så ekkelt som konebidrag.

De nye bidragslovene skulle i utgangspunktet jevne dette litt mer ut, noe som nok vil være gunstig for enkelte. Men sånn for ordens skyld, så sørget de for å hefte ved en liten hjemmel som gir rom for å kreve et såkalt "kaksebidrag" for alle kakser som tjener mer enn 650 00 (arrester meg på beløp hvis jeg tar feil).

Mao så er utgangspunktet ivaretatt mht hva som skal til for å forsørge et barn, men mor (og i svært få tilfeller far) kan altså kreve mer enn hva ungen(e) faktisk koster. Merkelig.

Uff, dette tar for lang tid. Engasjerende debatt ihvertfall, jobben roper høyt i det fjerne. Må gå.

Ha en fin dag 8)

Maiken