Hvorfor bør menn kunne fraskrive seg farskapet?

[Gjest Lottemor]

Må bare slenge med en liten kommentar hær......

Jeg mener at en som er blitt ufrivillig far bør kunne si fra seg ansvaret hvist han ikke er kompitent nokk til å bringe noe posetivt inn i barnets liv.....

Så hvist denne mannen har alkeholproblemmer eller andre livstils problemmer så skulle da det vært mulig å kunne fra skrive farskapet.....

-Far som kjemmper-

Jeg er enig med deg i at vi kvinner ikke hjelper noe serlig når det gjelder å få frem fars rettigheter når det gjelder barna......

Vi er vel redd for å miste rettighetene våre.....Er ikke sant at mor gjør en bedre jobb med barna enn far og mange ganger er det faktisk far som takler barna best......

Jeg er for å lage nye lovverk der far har mer å si.....men da også lage strengere lov verk når det gjelder hvem som skal ha hoved ansvaret for barnet.....

Det finnes så mange kvinner som bruker barna for å starffe sine x-er og det er trist.......trist at vi kan være så ufattelig egosentriske at vi ikke ser at vi skader barna mest......Så finnes det ufattelig mange menn som nekkter å ha samvær med barna sine og det er da jeg mener at de mennene kan fra skrive seg farskapet.......

Ja menn skulle hatt mer rettigheter når det gjelder barna og sammvær osv......

[Gjest Sissi]

Sissan - igjen full applaus! Du får sagt det jeg mener!

Jeg blir så lei av all sytinga fra menn om hvor urettferdig det er at kvinner ikke kjemper for deres rettigheter. Hallooooo - hvor mye tilrettelegging skal dere ha? Skal dere ikke ta noe ansvar selv, men bare sitte å vente på å få det servert? forstår dere ikke at det faktisk er handling og ikke ord som teller?

Dette handler ikke om at mor i utgangspunktet er en bedre omsorgsperson enn far, men det handler om hvem som faktisk tar ansvaret. Og det er det fremdeles mor som gjør. Det er selvsagt en veldig fin unnskyldning å si at det er mors skyld at far tar mindre ansvar, fordi "mor slapp meg ikke til". hmmmm - da lurer jeg på hvor mye far gjorde for å få ansvar. Når du opplever gang på gang at far ikke gjør noenting, uansett hvor mye du sier fra/tilrettelegger/maser, ja da gjør du det faktisk selv! Og da blir man også ganske sur etter på når man stadig får høre at man ikke slipper til far.

hvis det er så viktig for fedre å ta større del i sine barns liv, så får de kjempe den kampen selv. Jeg skal støtte opp som bare det (fordi jeg mener og tror at det er viktig for barna) men jeg skal IKKE kjempe den kampen.

Lottemor: de lover som gjelder skal i vareta BARNETS rettigheter/beste. Banreloven f.eks. er helt kjønnsnøytral. Det står verken der eller andre steder at "mor eier barna".

[Kristian (71)]

Sissan

I min omgangkrets er det overhode ikke slik du beskriver, kanskje med unntak av permisjonen og her vil de fleste kvinnene jeg kjenner ha den selv, og det reguleres hvor mye permisjon barnefaren kan ta.

At dagens fedre, i hvert fall min generasjon ikke henter barna i barnehagen, steller de om kvelden, dropper overtid til barna har lagt seg og er hjemme noen dager da barna er syke er jo bare sprøyt.

Fedres rolle har endret seg betydelig og de aller fleste menn deltar på en en helt annen måte når det gjelder sine barn enn det fortidsmønsteret du beskriver her.

Ja, det skulle bare mangle at menn også tar del i arbeidet et barn medfører - og ja, det er tragisk at en del kvinner mener det er mannens kamp å føre for å få rettigheter til å se sitt barn. Kvinnen har ikke skapt denne ungen alene.

[aline]

Jeg støtter helt opp om innleggene til "far som kjemper"!

JEg ser selv flere og flere menn som ønsker, prøver og vil ha 50/50 ansvar eller mer etter ett brudd. Jeg ser også fler og fler menn som overhode ikke blir spurt om mening engang ved en uventet graviditet! Selv om mannen kanskje ønsket barnet, får han bare beskjed om at graviditeten er et faktum og det samme er aborten!

At menn må kjempe kampen er sant, men når kvinner har kjempet for likestilling i såååå lang tid, eller det vi kaller likestilling som vel går mer på at kvinnen skal få samme muligheter, ikke at menn skal få samme muligheter! men vi har kjempet en hard og lang kamp der (de kvinner som gjorde det), vi burde vite og forstå hvor tung veien er å gå når man stadig blir motarbeidet pga at det vi vil oppnå "ikke er naturlig". Og er vi da blitt like likestilt at vi er på samme nivå som de menn vi har kjempet mot og fremdeles kjemper mot til dels? Skal vi være akkurat som dem? eller skal vi være så greie at vi hjelper noen å unngå en like lang og tung kamp?

Og hva er det der med "vi kjempet alene, så ikke forvent hjelp..." ??? Er det hevn da eller?

Når VI har hatt det tøft, og klart å kjempe oss ut av en situasjon vi ikke ønsket å være i, så bør vi vel være medmennesker nok til å støtte andre i vanskelige urettferdige situasjoner? Det ER faktisk menn som kjemper for likestilling, det ER faktisk menn som tenker og vurderer rundt dette med kvinner i styrene og flere kvinnelige ledere!

Det er faktisk ganske mange menn som ville vært like gode omsorgsmennesker som mange kvinner er også! Men som ikke får lov av "oss mektige kvinner".

Vi må starte en plass! og vi starter ingenting ved å si "når ting er sånn normalt".

[Gjest Kinga]

Jeg synes det er litt viktig å skille mellom menns kamp for flere rettigheter som går på øket omsorg og deltagelse i barn oppvekts, kontra retten til det å kunne fraskrive seg ansvar.

Fedres kamp for mer samvær, mer fødselspermisjon o.l. vil alltid ha min fulle støtte; den kampen tar jeg sammen med menn.

Men likevel; at mannen skal kunne si fra seg retten/forpliktelsen til å være far - for et barn som blir født, det vil jeg ikke støtte.

[Gjest Turi]

I min omgangskrets er det heller ikke slik jeg beskriver det over Kristian, absolutt ikke. 2 av mine venninner har nettopp fått barn, og de har delt permisjon mellom foreldrene etter de første 5-6 månedene, og deler ansvaret for barna også mellom seg. Grunnen til at jeg trigger litt på dette i dag, er fordi jeg hørte på radioen i morges at de er blant de 10% av alle som får barn i Norge i dag som faktisk deler permisjonen. Da vil det jo si at det er langt igjen, 90% av menn som får barn tar kun de 4 påtvungne ukene. Dersom de skylder på at "mor vil", har de ihvertfall ikke startet likestillingskampen på dette stadiet av barnets liv.

Det virker som om flere av dere tror jeg er imot likestilling overfor barna/omsorg. Det er jeg absolutt ikke. Jeg skulle ønske rettsvesen og alle andre involverte parter ville slutte å favorisere etter foreldrenes kjønn, og se på egnethet og den enkelte situasjon. Jeg skulle ønske far og mor kunne komme inn med like vilkår i en barnefordelingssak - likhet for loven.

Men jeg forstår at det ikke er slik i dag, og jeg forstår at det må ta tid å endre rettspraksis.

Det er ikke lenge siden menn ikke tok permisjon i det hele tatt ved fødsel. Det er enda kortere siden han fikk permisjonspenger beregnet av mors lønn. Vi er fremdeles ikke der at barnebidragsordningene tar hensyn til bidragsmottakers (tradisjonelt mors) lønn. Det er mange regler som henger igjen, fordi det tradisjonelt har vært slik at kvinnen var hovedomsorgsperson.

Jeg skjønner det er slitsomt å kjempe for retten til å se sine barn. Jeg skjønner det er frustrerende å bli motarbeidet av den andre forelderen.

Jeg skjønner at det ligger mye personlig smerte i de enkelte sakene der barnefordeling er tema.

Dersom jeg kommer i den situasjonen at jeg får barn en gang, ønsker jeg å jobbe for at min mann og jeg skal dele omsorg fra dag en. Jeg vil også forvente at han gjør det. Og dersom det skulle bli barnefordelingssak mellom oss en gang, vil jeg jobbe for delt omsorg. Det er mitt bidrag til denne saken.

Men jeg kommer til å motsette meg ethvert forslag som går ut på at far skal være enig for at mor skal ha rett til fri abort. Så mer likestilt enn det er jeg altså ikke...

[Gjest Turi]

JEg ser selv flere og flere menn som ønsker, prøver og vil ha 50/50 ansvar eller mer etter ett brudd.

... etter som flere og flere menn prøver, vil også rettspraksis endres. Hvor mange menn kjempet for denne retten for 20 år siden? For 10 år siden?

Jeg ser også fler og fler menn som overhode ikke blir spurt om mening engang ved en uventet graviditet! Selv om mannen kanskje ønsket barnet' date=' får han bare beskjed om at graviditeten er et faktum og det samme er aborten! [/quote']

... og dersom du ble gravid med den forrige sexpartneren din, ville du latt ham ha medbestemmelsesrett til om du ville ha barnet? Og selv om du ikke ville ha det, ville du båret det frem og overrakt det til ham dersom han ønsket det? Er du helt ærlig her?

[aline]

Sissan: jeg tror nok også vi egentlig er ganske enige om sak, men kanskje litt uenige om fremgangsmåte og diskusjonsmåte?

Det du spurte meg om, "... og dersom du ble gravid med den forrige sexpartneren din, ville du latt ham ha medbestemmelsesrett til om du ville ha barnet? Og selv om du ikke ville ha det, ville du båret det frem og overrakt det til ham dersom han ønsket det? Er du helt ærlig her? "

Helt ærlig? jeg ville definitivt satt meg ned å diskutert "problemet" med ham ja! Om jeg hadde villet beholdt det, så hadde vi måttet snakket rundt hvordan vi skulle løse det i forhold til ham i bildet! Dersom jeg ikke ville født det, så tja.... diskutert det måtte vi. Lagt frem hver våre sider av saken. Sett om det gikk an å komme til en form for enighet.

Om jeg ville bært frem barnet og gitt det til ham? Det tør jeg faktisk ikke svare på! (og det er helt ærlig. ) Det hadde kommet helt an på situasjon, mann, meg etc. Men det jeg faktisk VET, er at jeg hadde tatt det opp med ham uansett! Og ikke bare tatt avgjørelsen på egenhånd uten å diskutere det med den andre! (Hadde han gitt faan, så hadde jeg gjort som det passet meg, hadde han brydd seg, så hadde vi måttet prate langt og lengre en langt om det!)

Og jeg har faktisk èn tidligere sekspartner som jeg nok ville båret frem barnet for, og overlatt 100% av ansvaret til dersom situasjonen hadde vært slik at valget var abort eller født et barn til ham. Så tanken er ikke helt utenkelig skjønner du!

[Gjest Turi]

Da tror jeg du er et MEGET uvanlig menneske. Og ære være deg for det. Men du - hvordan tror du barnet ville reagert når vedkommende ble tenåring og fikk vite hvorfor det ikke kjente sin mor?

[waco]

Sissan...og hvordan ville du følt det etter et mislykket abortforsøk og tenåringsdatteren får høre at pappa ønsket seg barnet....og du ville ta abort?

[Gjest Turi]

Sannsynligheten er vel ganske stor for at man ikke ville fortelle barnet det. Med mindre man er ute etter å bruke barnet til å hevne seg på den andre forelderen vel og merke.

[aline]

Sissan: mulig jeg er meget spesiel. Er i tilfelle litt glad for det jeg!

Og hvordan jeg tror tenåringsdattern ville reagert? og hvordan jeg ville tatt det? Tja, men hvor er den store forskjellen mellom det vi snakker om, og det å adoptere bort et barn man ikke kan ta vare på selv? Barn som er adoptert vil vel på ett tidspunkt ønske å finne ut hvem og hvorfor tror jeg. Og det er helt sikkert en tøff periode. Men det skjer jo faktisk i hverdagen allerede det da, og det er mange som takler det og lever videre med den/de foreldrene som da faktisk har tatt ansvaret og ønsket det!

Jeg håper det er her du mener jeg er spesiell. for dersom jeg er spesiell pga at jeg ønsker å ta med "barnefar" i diskusjonen rundt en uønsket graviditet, før avgjørelse blir tatt, så synes jeg vel heller "normalen" er å forkaste!

[Gjest gjest 0]

Jeg tror dere aldri kommer til å bli enige i dette. Dere har alle veldig mye rett i det dere sier for alle disse tingene skjer nå og da... Som at det finnes menn som tar ansvar, det finnes kvinner som gir f.. osv...

Poenget er vel at å fraskrive seg farsansvaret ikke kan sammelignes med en abort, for det vil gå ut over et menneske som faktisk er født. Men jeg er helt enig i at menn har alt for lite de skulle ha sagt. Min eks fikk beskjed for 4 mnd siden at han skulle bli pappa. Han var sikker på at jenta gikk på p-piller for det hadde hun sagt en liten stund i forveien... Dårlig gjort av henne å ikke si ifra at hun hadde slutta på de, og teit av han å ikke dobbeltsjekke. Forholdet gikk dårlig allerede da han fikk beskjeden og de er ikke lenger sammen. Men han er nå nødt til å bo på den andre siden av landet (langt vekk fra familie og venner) for å ha mulighet til å møte barnet sitt. Ikke skjønner jeg hvorfor hun valgte å beholde det for sånn som jeg har forstått det hadde hun ikke lyst på barn og er heller ikke imot abort... Personlig ga jeg en gutt beskjed om at jeg hadde glemt en pille slik at han selv fikk velge risikoen det innebar for et par mnd siden. (ville vel helst ikke uten kondomer jeg heller da)

Det jeg tror, er at man endre lovene. Det gjør de jo allerede med å gi den antatte faren tillatelse til å teste at barnet virkelig er hans, men han får likevel ikke mye han skulle sagt når det gjelder valget om barnet skal få leve eller ikke.

Samtidig kan man jo bare si det enkelt: den som er med på leken får tåle steken..... Alle som er med på den seksuelle akten må være klar over at utfallet kanskje blir noe annet enn forventet. Da må man også være klar over hvilke rettigheter man har. Jeg tror at teknologien må endres mye før man kan endre reglene på dette. Likestilling blir det ikke før menn også kan føde...

Mitt råd: Hold snoppen inne hvis du ikke vil bli pappa! Iallefall så lenge ting er som det er.

Tenk for mange år siden var det mennene som bestemte at barn skulle giftes bort og få barn selv.. Fikk de ikke riktig kjønn ble barnet satt bort i skogen... Så jeg vil påstå at vi har kommet et stykke på vei. I tillegg er det laget mange fine prevensjonstyper, både for kvinner og menn. Så Waco: Slutt å syt!! Du vet hva som kan skje hvis du ikke klarer å la være å ha sex, og du vet hvilke rettigheter du har. Ta heller hensyn til det enn å anklage kvinnene fordi de velger noe du ikke er enig i!

[Gjest Turi]

Å gi et barn opp for adopsjon er noe annet, og det kan også være smertefullt for barnet selvsagt.

Ja, jeg syns det er spesielt at du ville gjort dette, og jeg tror egentlig ikke på deg. Dessuten er det en teoretisk diskusjon så lenge du aldri har vært i situasjonen.

Men jeg avslutter diskusjonen nå og går og ser på fotballkamp istedet... Det er mer spennende.

[aline]

Klart det blir mer spennende med fotball, når du velger å tro at de du diskuterer med ikke snakker sant. Liten vits å diskutere med løgnhalser er det ikke?

Teoretisk er det selvsagt, og jeg håper jo at det forblir teori! For selv om det er noe jeg kunne vurdert, og definitivt hadde diskutert, så er det ikke en situasjon man ønsker.

Mor deg meg fotballen

[Gjest Pamella - ikke innlogget]

Sissan:

At du tror Aline lyver om dette sier jo mer om deg enn henne. Du ville mest sannsynlig tatt den "gale" løsningen selv! For meg ville det ikke vært tenkelig å ta en slikavgjørelse uten å diskutere det med den gutten det gjaldt, og ja jeg ville virkelig hørt på han og tatt hensyn til hans ønsker! Jeg er av den mening at jeg ikke vil bære frem et barn som ikke er ønsket av faren (det var jeg også da jeg var sammen med han jeg trodde jeg skulle leve resten av livet mitt med!). I tillegg hadde jeg ikke hatt hjerte til å ta abort hvis faren absolutt ikke ville at jeg skulle gjøre det!

Det finnes faktisk noen mennesker som ikke bare bryr seg om seg selv her i verden!

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Nå tror jeg Sissan godt greier å forsvare seg selv, men må bare svare litt på det du skriver Pamella:

Her er det to problemstillinger:

1) hvorvidt man vil diskutere en graviditet med en vordende far, dvs. om han overhode skal tas med i diskusjonen

2) hva man gjør om han absolutt vil ha barn, mens hun absolutt ikke vil.

På det første spørsmålet opfatter jeg at både Sissan og Aline er helt enige: dette skal diskuteres før en avgjørelse tar. Noe jeg også mener er en selvfølge.

Det er jo det andre spørsmålet som egentlig kan skape et stort problem fordi det er hun som faktisk må bære frem barnet. Og - som jeg har nevnt - så er ikke en graviditet bare-bare. Det gjør noe med deg fysisk, men også psykisk. Hvis en kvinne ikke vil ha barn, så syns jeg faktisk ikke at mannen skal ha vetorett. Han skal absolutt bli hørt, det handler ikke om det. Personlig tror jeg neppe jeg ville gjennomgått en graviditet fordi han ville, hvis jeg selv ikke ville.

Så vidt jeg skjønner var utgangspunktet for diskusjonen mer tilfeldige møter som ender med graviditet. Da har begge parter oppført seg utrolig dumt.... Og - slik loven er i dag, har kvinnen vetorett mht. om han skal bli far eller ikke. Urettferdig at han evt må bidra når barnet er født? Nei, det syns jeg ikke fordi det handler om barnet som man ikke skal straffe for foreldrenes dumheter. Urettferdig at han ikke blir hørt? Ja - det er det. Hva kan gjøres med det? Passe bedre på seg selv så det ikke blir graviditet av det.... Nå mener jeg også at jeg ville betenkt meg mange ganger på å sette et barn til verden som var 100% uønsket av sin far. Rett og slett for barnets skyld.

Det bringer meg over på diskusjonen om hvordan omsorgen for barn er fordelt. Sissan fikk mye pepper for sin oppramsing. Dessverre så har hun mye rett... Det er idag veldig politisk ukorrekt å mene at far fremdeles ikke tar like mye ansvar som mor. "Alle" er enige i at han gjør det. Samtidig sier statistikken noe annet. 10% tar mer enn de obligatoriske 4 permisjonsukene. Småbarnsfedre er de som jobber mest. Ser man seg litt rundt (og går litt lenger ned en festtalene....) så vil man også se hvem som bidrar med hva. Jeg omgås folk i det man kan kalle forskjellige sosiale lag/miljøer. I noen er det slik at man reelt deler, hos andre sier man at man gjør det, men i praksisk så er det mor som har ansvaret, og i andre er det mor som har ansvaret - noe som også sies. Selv om en selv har en omgangskrets hvor ansvaret og omsorgen faktisk er delt så betyr ikke det at hele samfunnet er sånn. Det er forøvrig bare å gå inn på samlivsdiskusjonen her på forumet - så ser man hvor mange som sliter med å dele på omsorgen.

Det politisk korrekte svaret på dette er jo da at "jamen, mor ser på permisjonen/barna som sin, og slipper ikke far til". Med andre ord - hennes feil. Far fratas ansvaret for å gjøre noe med det, det er mor som skal tilrettelegge for at han tar sin del av ansvaret. For meg blir det nokså tullete. Vi må i de fleste situasjoner i livet ta ansvar for oss selv, og hvordan vi vil ha det. Vi hadde ikke vært der vi er i dag om ikke både kvinner og menn hadde kjempet for likestilling. Vi kommer heller ikke lenger om ikke begge er med videre bl.a i forhold til omsorgen for barn. Samtidig blir det for dumt når fedre (som innlegget til far som kjemper) krever at kvinner skal sørge for at mennene tar ansvar. Er man ikke villig til å ta ansvar selv, så er det ingen som gir en ansvar heller.

Nå ble dette lengre enn jeg hadde tenkt, men en liten parallell helt til slutt: Det hevdes av mange at det er så få kvinnelige ledere fordi kvinner ikke vil bli ledere. Det er mao. deres egen skyld at situasjonen er som den er, det har ingenting med at menn ikke slipper de til. Hvorfor er det da ikke sånn at man sier at menn ikke tar mer permisjon/er mer hjemme med barna fordi menn ikke vil? Det er det jo ingen som sier - det som sies er at mor ikke slipper han til....

[Gjest Anonymous]

Nullet

Jeg skjønner ikke hva du mener Nullet.

Jeg tror ikke du har lyst til å forstå meg heller.

Jeg har aldri påstått at mor og far skal bo sammen??? (At det ikke er mor som blir "umulig"' date=' men TO personer som ikke fungerer sammen, er en annen diskusjon)[/quote']

Burde kanskje ha skrevet det litt anderledes, kanskje slik:

Svært ofte blir den kommende mor umulig å forholde seg til (blir ei skikkelig RØYS), når hun har fått det hun ville ha av en mann. Nemlig et barn i magen!

[Gjest Anonymous]

Nullet

Jeg skjønner ikke hva du mener Nullet.

Jeg tror ikke du har lyst til å forstå meg heller.

Jeg har aldri påstått at mor og far skal bo sammen??? (At det ikke er mor som blir "umulig"' date=' men TO personer som ikke fungerer sammen, er en annen diskusjon)[/quote']

Burde kanskje ha skrevet det litt anderledes, kanskje slik:

Svært ofte blir den kommende mor umulig å forholde seg til (blir ei skikkelig RØYS), når hun har fått det hun ville ha av en mann. Nemlig et barn i magen!

[Gjest Anonymous]

Beklager alle feil med quoting.

Nullet