Dere som har mistet et barn - hvordan er livet nå?

[AnonymBruker]

Hvis det er noen her som har opplevd at barnet deres døde, så hadde jeg satt pris på om dere ville dele litt om hvordan livet har blitt i etterkant. Hvor lang tid tok det før den verste sorgen ga seg, og dere begynte å føle livsglede igjen - hvis dere har kommet dit? Hvordan opplever dere livet i dag?

Har en søster som mistet sitt seks år gamle barn for kort tid siden brutalt og uventet, og jeg tenker mye på hvordan de neste årene blir for henne og mannen.

Slikt er nok ganske individuelt, men greit å høre noen erfaringer uansett.

Skriv gjerne hvor lenge det er siden dødsfallet og kanskje også om dødsfallet var uventet eller om det var tid til å forberede seg mentalt (hvis det i det hele tatt er mulig).

Anonymous poster hash: e8773...c78

[Gjest Sobril]

Nå har ikke jeg mistet et barn jeg lærte meg å kjenne, men i dødfødsel.

Det er snart to år siden nå, og det har vært en berg-og-dalbane av følelser, og også mye bitterhet over alle som ser ut til å føde som fluer.

I etterkant har jeg vært gravid tre ganger, men har mistet alle. Sist nå i mars da jeg var 12 uker på vei. For min del er tidlig abort som en flis i fingeren sammenliknet med dødfødselen, men det er ikke fritt for at man blir ganske mentalt sliten.

Imidlertid har jeg det fint nå. Jeg jobber og får mye positiv feedback, og synes det er gøy å være en ressurs igjen. Jeg tenker på jenta mi hver eneste dag, og det er enkelte ting jeg ikke klarer å være like entusiastisk over. Andres babyglede for eksempel. For mye slikt, og jeg blir utrolig bitter. Så det er en del folk jeg har distansert meg fra.

Igjen - jeg har ikke opplevd å miste et barn som har levd en stund, men jeg vil tro at man opplever noe av det samme følelseskaoset. Først sjokket og den overveldende sorgen som gjør at man helst vil dø. Deretter stillheten og støtten som forsvinner - fordi andre har nok med seg selv og "glemmer" relativt fort.

Folk slutter å spørre om hvordan det går, og fortsetter å leve sine bekymringsløse liv. Det er en sorg dét også.

Men altså, for min del: jeg har det ganske fint. Merker litt på kroppen at 2-års dagen nærmer seg, og gruer meg allerede til alle som IKKE lar seg affisere og IKKE husker...

[AnonymBruker]

Så trist å lese, Sobril Håper du får noen form for hjelp slik at neste spire holder seg fast.

Anonymous poster hash: 7f551...f0b

[Gjest Vampen]

Så ufattelig trist å høre! Jeg føler med dere alle.

Jeg har også mistet i dødfødsel, så det blir ikke helt det samme. Det er nå en del år siden, og jeg har det bra. Tankene kan fortsatt komme, stikket av følelser og sorg. Det er årsdag for min del i disse dager, og det er sårt å tenke på at jeg kunne ha hatt en skolegutt som var godt i gang med barneskolen. Det er slike ting som kan komme, sorgen over alt som ikke ble. Alt man aldri vil få oppleve med barnet. Det er tøft å forholde seg til.

For å snakke litt mer generelt, det din søster opplever nå er en enorm livskrise. Jeg håper dere får hjelp og støtte fremover, ikke bare i de første ukene. Sorg betyr enormt sterke følelser, fra bunnløs tristhet, angst, raseri, apati og fornektelse. Det er individuelt, så det er vanskelig å si nøyaktig hvordan det vil fortone seg. Man snakker om at det tar 5 år å bearbeide en sorg. Det første året er kriseåret. Da er alt nytt, alt skal oppleves for første gang. Det andre året går litt lettere, da har man vært gjennom det en gang. Og slik fortsetter det. Det blir aldri borte, man glemmer aldri. Men sakte, men sikkert, blir de gode dagene flere enn de dårlige. Og til slutt blir det blødende såret et arr. Jeg tror det er viktig at man tør å snakke om barnet, og det som har skjedd, og at man aksepterer de reaksjonene som kommer. Livsgleden kommer tilbake, men det er en prosess som tar tid. Og man kan ta ett skritt frem en dag, for så å hoppe tre tilbake neste dag.

[AnonymBruker]

Noen sier du kommer over dødfall, og andre dumme ting. Du kommer aldri over noe sånt,,men du blir vant til å leve med det. Det går i berg og dalbaner. Det er alltid en for lite tilstede særlig til jul og i selskaper.

Det 1. Året er verst. Jul og gebursdager og datoen for dødsfallet som sammenfaller med en annen hendelse i samfunnet som skjedde omtrent på samme tidspunkt. Når media begynner å kverne på denne saken så vet du og at nå nærmer det seg dødsdatoen.

Ting som var på dødsstedet og som var med på å gjøre dødsfallet mer ekstremt minner en om dødsfallet. Stedet er utrivelig å passere. Spørsmålet om hvordan ville dette mennesket blitt i dag? Ommdet hadde fått leve?

Der er veldig mange ting rundt et dødfall man ikke forstår uten å ha mistet noen selv. Det verste er folk som kommer med kommentarer, ubetenkt og uten erfaring og bare sier det du oppfatter som tull fordi de blir usikre selv.

Det er bedre å være stille og ikke si så mye istedenfor å si ting for å unngå stillheten.

Men man kan heller ikke grave seg ned i sorg og sørge livet må gå videre.

Noen ganger er det godt å snakke med andre i samme situasjon, andre ganger er det best å være blant mennesker som ikke vet, helt avhengig av hvordan ennhar det.

Anonymous poster hash: f2789...c08

[Gjest Vampen]

Noen sier du kommer over dødfall, og andre dumme ting. Du kommer aldri over noe sånt,,men du blir vant til å leve med det. Det går i berg og dalbaner. Det er alltid en for lite tilstede særlig til jul og i selskaper.

Det 1. Året er verst. Jul og gebursdager og datoen for dødsfallet som sammenfaller med en annen hendelse i samfunnet som skjedde omtrent på samme tidspunkt. Når media begynner å kverne på denne saken så vet du og at nå nærmer det seg dødsdatoen.

Ting som var på dødsstedet og som var med på å gjøre dødsfallet mer ekstremt minner en om dødsfallet. Stedet er utrivelig å passere. Spørsmålet om hvordan ville dette mennesket blitt i dag? Ommdet hadde fått leve?

Der er veldig mange ting rundt et dødfall man ikke forstår uten å ha mistet noen selv. Det verste er folk som kommer med kommentarer, ubetenkt og uten erfaring og bare sier det du oppfatter som tull fordi de blir usikre selv.

Det er bedre å være stille og ikke si så mye istedenfor å si ting for å unngå stillheten.

Men man kan heller ikke grave seg ned i sorg og sørge livet må gå videre.

Noen ganger er det godt å snakke med andre i samme situasjon, andre ganger er det best å være blant mennesker som ikke vet, helt avhengig av hvordan ennhar det. Anonymous poster hash: f2789...c08

Jeg er enig i det meste av det du skriver, men jeg kjenner at jeg får høy puls av det du skriver om at man ikke "må grave seg ned i sorg, livet må gå videre". Livet går videre, om man vil eller ei. Det i seg selv kan være provoserende i starten. Men hva betyr det å grave seg ned i sorg? Jeg slet helt inn i helvete det første året, på grunn av det munnhellet der. Jeg var livredd for å sørge for mye, eller feil, i frykt for at folk skulle tro at jeg gravde meg ned i sorgen. Hele greia ble ei tvangstrøye, om mye av tiden jeg fikk hos psykiater gikk til nettopp å snakke om dette. For det førte til at jeg klistra på meg maska, prøvde å late som om ting var bra og gikk på trynet inn i nærmeste vegg. Flere ganger. For ting var ikke bra. Det ble ikke bedre av å late som. Jeg kjenner mange som har mistet barn. Jeg har aldri opplevd at noen har gravd seg så langt ned at de ikke kommer seg opp og videre. Det gjorde jeg også. Til tross for at jeg var totalt nedsylta i sorg i perioder.

Jeg er faktisk for at det skal være lov å "grave seg litt ned", om man har behov for det. På lik linje som det er lov å le og ha gode dager. For livet går faktisk videre, og man klarer å henge seg på når man er klar for det.

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk for at det skal være lov å "grave seg litt ned", om man har behov for det. På lik linje som det er lov å le og ha gode dager. For livet går faktisk videre, og man klarer å henge seg på når man er klar for det.

Jeg er så enig i dette. Jeg har ikke mistet et barn, men jeg mistet begge foreldrene mine mens jeg ennå var barn selv. Nå er jeg voksen og jeg trenger noen ganger fremdeles å "grave meg ned", selv om det er angt mer kortvarig enn før. Jeg husker hvor slitsomt og vondt det var med alle som skulle finne på morsomme ting for meg midt i sorgen.

Anonymous poster hash: f76d8...7a4

[AnonymBruker]

Kanskje jeg skulle ordlagt meg annerledes? Ang. Å grave seg ned?

Jeg vet ikke hvordan jeg eller skulle skrevet hva jeg mener.....

Jeg har gravd meg alvorlig labgt ned, ikke stått opp av senga, ikke stelt meg ikke spist bare villet dø selv, så laaangsomt kommer noe tilbake som gjør at du klarer å gå i dusjen, du klarer å skru på tvn, setlter lyden på på tlf. Og ser haugevis med innkommende ubesvarte anrop og meld.

Når du så har kommet dit, er du over den dypeste nedgravingen, slev om det kommer nye nedgravinger, så blir de ikke like dype og langvarige.

Har og mistet en forelder tidlig i livet, uventet, drap. Da var det ikke lov verken å sørge eller å vise sorg, snakke om el.

Anonymous poster hash: f2789...c08

[Meline37]

Hvis det er noen her som har opplevd at barnet deres døde, så hadde jeg satt pris på om dere ville dele litt om hvordan livet har blitt i etterkant. Hvor lang tid tok det før den verste sorgen ga seg, og dere begynte å føle livsglede igjen - hvis dere har kommet dit? Hvordan opplever dere livet i dag?

Har en søster som mistet sitt seks år gamle barn for kort tid siden brutalt og uventet, og jeg tenker mye på hvordan de neste årene blir for henne og mannen.

Slikt er nok ganske individuelt, men greit å høre noen erfaringer uansett.

Skriv gjerne hvor lenge det er siden dødsfallet og kanskje også om dødsfallet var uventet eller om det var tid til å forberede seg mentalt (hvis det i det hele tatt er mulig).

Anonymous poster hash: e8773...c78

Jeg har også en i familien min som mistet et barn brått i en trafikkulykke. Men foreldrene snakker masse om han, og de vil at vi skal snakke om han. For selv om han er død så har han vært en del av livet deres og vil alltid være det. Han vil alltid leve med de i hverdagen. Det er sånn måte de tenker på, og sånn tenker jeg og.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet et barn, men det er mange år siden. Det er selvflølgelig et sjokk når det skjer. Min lille gutt ble bare 2 måneder og det var krybbedød. Den gangen var det ingen kriseteam og den hjelpen vi fikk i første omgang var noen tabletter i en konvolutt.

Det har preget hele livet mitt, men i dag er mennesker flinkere til å snakke om slike ting. Nå i ettertid tenker jeg på hva slags menneske han ville ha blitt,hva slags liv ville han ha fått?

Vi har lært oss å leve med det, har fått flere barn etter det og livet går videre.

I dag får man mer hjelp når noe så forferdelig skjer, og godt er det. Men du blir aldri det samme mennesket du engang var.

Men det er ikke bare håpløst, hvis dette ikke hadde skjedd, ville jeg ikke hatt de barna jeg i dag har.

Anonymous poster hash: 4cd29...7b6

[Gossesassi]

For 21 år siden mistet jeg datteren min 2 dager etter fødsel, den gang var det ingen oppfølging og slik som en annen har skrivd her ble jeg sendt hjem med en konvolutt med beroligende tabeletter og tabeletter som skulle stoppe melka.

Etter begravelsen ble jeg overrasket over noen venner som ikke turde ta kontakt, de unngikk oss - det var en tilleggsbyrde, de jeg trodde jeg kunne støtte meg til var bare ikke der og det var iberegnet min egen søster som da hadde en datter på 6 måneder, kanskje hun følte skyld for at hennes levde mens mi døde? Ikke godt å si men at det har preget vårt forhold i ettertid er dessverre sikkert, vi har aldri pratet ut om det.. venner/venninner kan komme og gå hele livet men familie venter man seg litt mer av..

Sorgen og savnet blir med hele livet, ingenting kan ta det bort men det bli mildere, den første tiden/åra ville jeg helst bare dra dyna over hodet men livet går videre!

Det beste du kan gjøre er å bare vise klart og tydelig at du er der for dem, uansett om de trenger noen å prate, en god klem eller bare sitte samnen i tussmørket som din søster og mann føler omringer seg nå.

Ønsker dere lykke til, og husk at du som tante også har lov til å sørge på din måte!

Kondolerer og stor klem

[gjestgjestgjest1]

Utrolig trist å høre.

Jeg tror man aldri komme til et punkt i livet hvor man føler at man er over det, men jeg tror at man kommer til et punkt hvor man begynner å leve med det.

Jeg håper at det ordner seg for dere alle

[pusilus]

Jeg har også mistet et barn i dødfødsel, fremdeles er det kort tid siden og jeg er fremdeles i sjokk og i første fasen av sorgen. Prøver fremdeles å finne ut hva som er "riktig" for meg, og føler alt at noen dømmer oss for våre valg.

Det beste man kan gjøre for noen som har mistet et barn er å si at man er lei seg og er der for dem uansett hva det måtte være som noen over her skriver. Prate om det, prate om noe annet, ikke prate, være en skulder å gråte på, lage middag for dem, be dem hjem til seg osv. Bare vær tydelig på at det ikke er noe press og det er opp til dem hva de vil og illegalt de er klar.

Sånn som det er for meg nå, så føler jeg meg over hodet ikke klar til å snakke om det som har skjedd med noen andre enn mannen, legen min og sykehuspersonalet. Da er det bedre å skrive det av seg, men det er meg og jeg vet at jeg kommer til å snakke om det etterhvert. Vil at alle skal huske/vite om lillesøster som ikke fikk bli med oss hjem.