Veldig skjev inntekt

[AnonymBruker]

Scenario:

To mennesker er i et forhold. En av dem tjener 600.000+, den andre 150.000. Sistnevnte kommer mest sannsynlig til å tjene litt mer (sånn helt vanlig lønn), mens førstnevnte vil etterhvert nå opp mot millionen og kanskje over.

Hvordan løser man regninger og slikt med en sånn inntekt? Jeg kan se den at det er urettferdig at den ene skal betale for den andre, men da må vel en bo på et sted som passer sistnevntes økonomi (eks. i en leilighet som koster nok til at begge kan betale 50/50). Og hva med matinnkjøp/fordeling på dette?

Har sett veldig mange forskjellige oppfatninger hvorvidt en skal forsørge en annen.

Anonymous poster hash: afd9c...ce0

[AnonymBruker]

Enten så må man bo og leve ut fra den som har minst sin grense, eller så må det skjevdeles, at den som har mest betaler mest.

Her er det like mange meninger som det er par, så jeg foreslår at dette paret diskuterer dette og blir enige om hva de vil.

Jeg ville nok gått for skjevdeling, at den som hadde mest betaler mest (og før noen surmaga kommenterer at jeg er golddigger, så har vi helt felles økonomi i mitt ekteskap og jeg tjener mest), men det kan være at den som har mest bør sikre seg litt. Feks at den som tjener mest eier største brøkdelen av felles eiendom og eier bil etc, men betaler for bilholdet og etter eierbrøk på huset.. Også får det heller være litt mer "pytt sann" som den som har mest ender med å betale litt mer til fellesutgifter som mat, strøm, ferieturer og underholdning. Et forventet tap om en med millioninntekt blir sammen med en som tjener en tredjedel av hans/hennes lønn, egentlig.

Anonymous poster hash: 6a42a...eac

[AnonymBruker]

Vi har en ordning i dag hvor vi betaler 50/50 på alt av bruksutgifter. Må innrømme at det irriterer meg grønn i blant for etter at vi flyttet sammen så har veldig mange utgifter gått opp. Planen min er å prøve litt til, lage budsjett sammen og hvis trenden fortsetter så må vi gjøre noe. Vi er i nesten samme situasjon for han jobber fulltid og jeg er student. Vi splitter også 50/50 på bokostnader.

Anonymous poster hash: c735d...47b

[asterix]

Jeg tjener mest, har mange barn og eier huset, så jeg betaler det meste, mens han dekker sine egne utgifter, betaler inn til felles matkonto osv . På felles turer etc varierer det litt om vi deler 50/50 eller om jeg dekker mere. Han bidrar også med å utføre en del større jobber i hus og hage (vi pusser opp), tar seg litt av ungene når jeg ikke er hjemme, tar dem med på turer osv og får da kompensasjon for dette.

[AnonymBruker]

Vi har en ordning i dag hvor vi betaler 50/50 på alt av bruksutgifter. Må innrømme at det irriterer meg grønn i blant for etter at vi flyttet sammen så har veldig mange utgifter gått opp. Planen min er å prøve litt til, lage budsjett sammen og hvis trenden fortsetter så må vi gjøre noe. Vi er i nesten samme situasjon for han jobber fulltid og jeg er student. Vi splitter også 50/50 på bokostnader.

Anonymous poster hash: c735d...47b

Huff, skjønner hva du mener! Vi også tjener veldig ulikt, (ikke at jeg tjener dårlig) men han tjener så mye mer. Vi var enige om at vi skulle legge oss på mitt nivå, men så drar han meg hele tiden ut i uføre! Det er så lett å være enig om å leve på mitt nivå på papiret, men jeg skjønner jo han som vil nyte pengene sine....

Anonymous poster hash: 3366e...914

[Pengebingen]

Enten må levekostnader tilpasses den med lavest lønn og deles 50/50, eller så kan den som tjener mer spytte inn mer for å oppgradere levestandard, utgifter må da skjevdeles. Hvis det skal kjøpes bolig så kan jo den som tjener mest eie en større andel av leiligheten f.eks, og betale mer for å eie mer og ha dyrere bolig enn dere ellers hadde hatt råd til. Slikt må hvert par bestemme seg i mellom Det som ofte ender problematisk er hvis den ene ikke har en krone til overs etter utgifter er betalt, fordi man blir dratt inn i en livsstil man ikke har råd til. Det er sjelden godt for forholdet.

[AnonymBruker]

Var slik mellom meg og en av mine ekser. Han tjente rundt 700000 og jeg var den gang student med deltidsjobb. Var jo hele tiden det at vi så ting så forskjellig. Vi skulle ha ny sofa. Jeg tenkte en ikea-sofa til 4000. Det fnyste han av. Han skulle ha en til 25000. Sånn fortsatte det hele tiden. Han kjøpte etter sin lommebok og jeg etter min. Var vel noe av det som gjorde at det ble brudd mellom oss og, når jeg tenker meg om. Vi var på forskjellige plan i livet.

Anonymous poster hash: ad6ba...56c

[Vasa]

Her har vi felles økonomi. Er gift og 2 barn sammen

Lånet trekkes fra min konto og jeg kjøper som oftest mat og klær til barna.Han betaler stort sett alt annet.

Har ikke jeg penger på kontoen, så bruker jeg ekstra kortet jeg har til hans konto.

Jeg tjener 1/4 av han

Hadde nok ikke klart å bo sammen med en som tjente rått, og kunne unne seg alt han ville. Mens jeg ikke hadde råd til noe.

[Gjest Blondie65]

En ting er når det er midlertidig skjevdeling fordi den ene er student. Da bør en kunne se litt stort på det. Men når det er to som er i yrkeslivet og de har så forskjellig lønn må man ta stilling til mer enn om utgiftene skal deles 50/50 eller skjevdeles.

Hva er vitsen med å tjene 1.mill dersom du må leve i et og alt som om du tjener 400.000? Slik blir det hvis man skal leve etter den som har mindre inntekts standard. Da blir det en liten to roms der det kunne blitt en romslig 4 roms, Ving charter ferie i 1 uke der det kunne vært 3 ukers ferie på luksushotell, gryterett til middag istedenfor biff osv.

Jeg har større tro på at man betaler utgiftene og har eierandel ut fra størrelse på lønnen, i dette tilfellet skal den med minst inntekt dekke alle kostnader med 28,57 % og den andre 71,43 % (må nok justeres for netto etter skatt). Er dette så urimelig? Jeg synes denne måten å leve på er bedre enn å leve som om man tjente 600.000 mindre enn man i virkeligheten gjør.

[Momseguri]

Vi gjorde vi det slik at vi satt inn 50% av vår egen inntekt inn på en felleskonto, noe som da var nok til at våre fellesutgifter ble dekket. Jeg var student og han jobbet heltid, så han betalte mer enn meg, men vi følte allikevel at det var en fair fordeling da vi begge bidro med halve lønnen vår.

[krøllekrall]

Da går jeg utfra at dere ikke er gift?

Ellers ser jeg ikke helt problemet - for er dere gift eier dere vel alt felles uansett? Hvis ikke har jeg misforstått noe. Her tjener jeg 5 ganger mer enn min mann på nåværende tidspunkt, og vi har akkurat tatt opp et boliglån hvor jeg står for 80% av EK. Jeg har i grunn ikke ofret dette en tanke jeg da, tenker at vi er gift og at all økonomi er felles. Mine penger er våre penger - og likeså er hans penger. Skal man ikke dele på denne måten som gift så må det vel skrives særeieavtaler eller gjelde penger en hadde med seg inn i ekteskapet?

[Sola^]

Me skeivfordeler og bidrar med same prosentsats i forhold til lønna vår. Den som tener minst sitter igjen med minst, men langt i frå så ille som om alle utgifter vart delt 50/50.

[AnonymBruker]

Vi er i samme situasjon som deg TS. En tjener over millionen, mens den andre tjener 200 000. Vi har faktisk ingen problemer med dette. Vi har aldri hatt det. Vi har løst det på denne måten:

Penger er noe vi aldri har kranglet om og vi har vært sammen i 30 år. Vi har felles økonomi, en sparekonto og en bruks/regningskonto som vi har 2 kort til. Vi hadde det sånn mange før vi giftet oss. Vi hadde vært samboere i over 10 år før det ble giftemål. Vi hadde ikke en gang en samboerkontrakt, sikkert veldig naivt

Vi hadde en grei fordeling mellom oss veldig tidlig. Vi traff hverandre, jeg kjøpte leilighet og vi flyttet sammen. Jeg jobbet, han gikk på skole. Jeg som jobbet betalte alt utenom husleia (fellesutgiftene), strøm og mat. Det delte vi på. Jeg eide og betalte for bil og han brukte den mest fordi jeg kunne sitte på med andre. Han trengte bilen mer enn meg.Tankegangen min er/var at jeg hadde mye og ville dele med en jeg var glad i. Jeg hadde aldri klart å kjøpe noe som han ikke hadde råd til. Da kjøpte jeg det til han. Det kunne være fra ferie til sjokolade;) Fantastisk tid!

Etter salg av leiligheten kjøpte vi en leilighet sammen (etter 5 år). Jeg ga bort halvparten av min EK til han så vi skulle eie 50% hver og vi skulle ta opp mindre lån.

Etter mange år hvor jeg var hjemme med barn (felles ønske) begynte jeg å jobbe litt også. Vi har vel alltid vært ganske like og begge har vært/er veldig ryddige når det gjelder økonomi.

I dag har vi veldig bra økonomi. Min ektefelle tjener over 800 000 mer enn meg, men jeg/han har alltid sett på det som lønna vår. Skulle bare mangle, felles fortid, felles valg i livet, felles barn og felles mål. Vi har nå opparbeidet oss en EK i bolig som er ca 6 mill. + en stor buffer. Det lønner seg å dele:)

Jeg tror at den som står svakest stilt økonomisk i et forhold vil slite over tid hvis det ikke deles prosentvis av inntekt eller at inntekten slåes sammen. Det er jo mange faremomenter ved å slå sammen også, for begge må jo være litt like økonomisk samtidig som at man ikke skal måtte spørre hver gang man kjøper seg en kjole, veske, skjorte slips osv. Begge må ha økonomisk frihet samtidig som at man vet når det bør snakkes om et dyrere kjøp.

Men jeg tror det fører til krangling hvis en i forholdet kan bruke mye penger mens den andre strever med å få endene til å møtes måned etter måned. Det kan gå i studietiden, men ikke årevis etterpå.

Litt rotete innlegg med skrivefeil? Får bare skylde på at det er midt på natta

Anonymous poster hash: 0f26e...13f

[AnonymBruker]

Vi har diskutert dette noe, i og med at jeg bare er student og dermed har lav inntekt, mens han har fast jobb og høy inntekt. Han mener at det mest rettferdige er at vi deler utgiftene etter hva vi har i inntekt. Det betyr at han må bære en vesentlig høgere andel av utgiftene enn meg. Således bidrar vi etter evne, og kan fortsatt ha en høy levestandard (fin, stor bolig) på tross av at jeg fortsatt bare er student. Når jeg er ferdig utdannet om noen år vil jeg sannsynligvis tjene det samme som han, om ikke mer, og da vil jeg selvfølgelig bære like mye av kostnadene som han.

Dersom man har valgt å leve sammen, har man ikke valgt det pga. økonomi, men av andre hensyn. Og da er økonomi plutselig ikke så viktig lenger. Det er ikke så viktig å dele utgiftene 50-50. Det er mye viktigere at man bidrar etter evne, slik at man har mulighet til å bygge det livet sammen som man ønsker.

Anonymous poster hash: 0e271...1a0

[Wildlily]

Vi kjører samme metode som AB#13 - Bare motsatt, Jeg tjener mest i prinsipp. Men det er vår lønn. Han støtter meg, oppmuntrer meg og tar seg av hus/barn/bil. Vi har det helt utmerket. Eneste økonomiske bekymringene våre er at vi har brukt litt mye på oppussing i det siste. Og det kjenner vi begge på onkelskruegenet. Bufferet trenger litt kjærlighet. Så det blir ikke noe ferie i år!