Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

"Angst" for sovende barn.

Recommended Posts

AnonymBruker

Jeg har en datter på 4 år, som jeg som mor naturligvis frykter for at skal skje noe. Jeg har alltid vært overbeskyttende ovenfor henne, og fra hun ble født har jeg alltid sjekket at hun puster og har det bra etter jeg har lagt henne.
Men i den siste tiden har jeg utviklet en helt ekstrem frykt for at det skal skje henne noe etter jeg har lagt henne.

Tidligere har jeg gruet meg for å gå inn til henne, fordi jeg liker ikke at hun er så stille(noe man vanligvis er når man sover...). Jeg har fortsatt med å sjekke pusten hennes, men etterhvert ble jeg så redd at jeg begynte med å gå inn til henne, mens jeg så en annen vei og bare kjente på henne uten å se på henne. Etterhvert ble det til at jeg gikk inn til henne, så en annen vei og løftet litt på dyna hennes (fordi jeg er redd for at jeg skal kjenne at hun er iskald). Deretter begynte jeg å gå inn til henne og stå i rommet, helt til jeg hørte at hun laget en lyd.

Jeg har aldri slitt med angst, og jeg er ikke slik når hun er våken.

Men når det kommer til dette her, er jeg nesten redd for at jeg har begynt å utvikle en form for angst. Jeg bare simpelthen hater at hun skal legge seg, fordi jeg vet frykten kommer med en gang det blir stille der inne. Før syntes jeg hun var så søt og fredfull der hun lå og sov, nå hater jeg det.

Er det overhodet normalt å ha det sånn/tenke sånn? Er det noen andre som har opplevd slik?



Anonymous poster hash: c0927...2ad

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

absinthia

Jeg sjekket ofte at min mor var levende da jeg var ca 5-9 år. Kunne våkne om natten for å se til at hun pustet.

I det tilfellet hadde det nok med at jeg mistet en kjær tante, som døde fra sine fire barn og var redd for at jeg skulle miste min mor.

Har hatt " normalversjonen" ( som jeg har inntrykk av at de fleste foreldre har) i forhold til å sjekke at barna mine levde da de var små, men det stabilisere seg etterhvert som de ble eldre. Nå er det bare minstemann jeg følger med på.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Purple Basil

Jeg tror dette er vanlig, så ikke føl deg unormal. Min mor sjekket alltid at jeg pustet før hun la seg. Det ble rett og slett bare en vane. Hun sluttet vel da jeg var rundt 5 :)

Edited by josefin88

Share this post


Link to post
Share on other sites
Vera Vinge

Jeg kjenner igjen følelsen, for tenkte mye på frykten for at den eldste sønnen min skulle dø mens han sov da jeg fikk ham. Heldigvis roet dette seg i løpet av de første ukene, men nå som han er to, har jeg fortsatt fast rituale hver kveld på å sjekke at alt står bra til og at han puster før jeg legger meg selv. Blir av og til stående og se for meg hvordan det ville sett ut om han faktisk var død osv - det føles litt absurd, ja. Så jeg vil ikke si det er unormale følelser, men det handler jo om hvor mye det plager deg. Om du tenker mye på dette slik at det blir slitsomt eller hemmer deg i hverdagen, eller om det blir sånn at datteren din kan påvirkes av det, da hadde jeg søkt kontakt med noen som kunne hjelpe.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Godt å høre at det ikke er så unormalt da. Hehe :)
Men det er litt grusomt forferdelig hvor redd vi skal være for disse må hele tiden.

T.S.



Anonymous poster hash: a032a...85d

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Datteren min blir jo heldigvis ikke påvirket av dette her, siden hun sover "mens det pågår". Men det plager jo meg veldig. Det er ikke så veldig godt å være redd hver eneste kveld.

T.S.



Anonymous poster hash: a032a...85d

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Ciara

Jeg synes det høres ut som om dette har utviklet seg i overkant mye.

Som de andre kjenner jeg meg igjen i følelsen. Jeg går også inn og sjekker om barna mine puster hver kveld før jeg legger meg, og har i blant blitt engstelig fordi de puster så lydløst noen ganger. Men jeg gruer meg ikke til å sjekke slik du gjør. Og fra barna ble født har uroen blitt vesentlig mindre etterhvert, ikke større.

Det er vondt å være redd for barna sine. Jeg synes ikke det høres noe ålreit ut at du har det slik hver eneste kveld. Kanskje det kunne hjelpe deg å ta en prat med fastlegen? Han/hun kan sikkert komme med litt beroligende statistikk til deg - det er jo veldig, veldig sjelden barn dør i søvne slik du frykter.

Lykke til :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Vera Vinge

Datteren min blir jo heldigvis ikke påvirket av dette her, siden hun sover "mens det pågår". Men det plager jo meg veldig. Det er ikke så veldig godt å være redd hver eneste kveld.T.S. Anonymous poster hash: a032a...85d

Er det sånn at du liksom manner deg opp noen få minutter før du skal inn, eller går du og tenker på dette fra hun har lagt seg eller før det? Det høres uansett slitsomt ut, og særlig det at det virker som det utvikler seg litt?

Nevnte det med om det påvirker datteren din, hvis det er sånn at du generelt virker engstelig eller spesielt overbeskyttende overfor henne, også når hun er våken.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kikimora

Samme hos meg :)

Da fikk jeg vite at jeg var gravid, det første jeg gjorde ble å kjøpe pustemonitor. Den brukte jeg ikke, fordi dattera sov med meg for over 2 år. Men å tenkte at jeg har den ble veldig beroligende ;)

Hun flyttet til sin egen seng noen måneder siden, og nå, hvis hun er syk med feber, setter jeg opp en vekkerklokke for hver 45-60 minuter og sjekker om temperaturen stiger og kanskje er det på tide å gi henne en ny stikkepille.

Også, selv om hennes soverommet er vegg i vegg med vårt, og døra er åpne, bruker jeg baby-call for å bli sikkert at, hvis det skjer noe, jeg skal l høre henne ;)

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Har det også akkurat slik:)

Slitsomt.

Anonymous poster hash: 2d8da...3c8

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Jørild

Jeg er og sånn, men hos meg er det nok en slags angst. Jeg har helt vondt i magen når jeg går inn og må trippelsjekke at barnet puster. Jeg kan og forestille meg det verste. Jeg har faktisk begynt å gråte over mine egne tanker og frykt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Datteren min blir jo heldigvis ikke påvirket av dette her, siden hun sover "mens det pågår". Men det plager jo meg veldig. Det er ikke så veldig godt å være redd hver eneste kveld.

T.S.

Anonymous poster hash: a032a...85d

Angst synes. Om du er redd/gruer deg til at barnet legger seg så merker barnet (om det er et normalt oppegående barn) det veldig godt. At mamma er redd for leggetid er ikke noe som bør få feste seg i hennes minne, så her må du ta grep.

Om du klarer det selv så er fremgangsmåten enkel: når du merker redselen komme snikende stopper du opp, sier "NEI" høyt i ditt eget hode og står/sitter helt stille til det gir seg. Gjennta hver gang tanken melder seg. Du får, mens du er redd, ikke lov til å foreta deg noe, og ikke på noe vis lov til å nærme deg barnets rom. Først når du er helt rolig kan du sjekke om barnet sover godt.

Dersom du trenger sterkere stimuli er det noen som sverger til å gå med en strikk rundt håndleddet som du "snapper" mot huden, men det skal være mer enn nok med egensensur.

Dersom du ikke klarer det selv er det ditt ansvar å søke hjelp for å bli kvitt angsten før det i stor grad påvirker barnet til å også bli redd.

Anonymous poster hash: 2e31f...24d

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har det likedan! Går inn på rommet hennes og står litt unna og lytter intenst etter pustelyd. Hvis jeg ikke hører det (pga at hun ligger vendt bort eller puster svært lydløst), må jeg virkelig ta meg sammen, trekke inn pusten dypt og gå bort og kjenne henne, og er livredd for at jeg ikke skal kjenne en varm kropp.

Hos meg har dette dukket opp etter en tøff sykdomsperiode da hun var svak og slapp og gikk på cellegift og jeg var innom rommet hennes mange ganger per natt når vi ikke lå på sykehuset, for å se at alt var OK.



Anonymous poster hash: a03e3...82e

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg er også litt slik. Men mest på dagtid.. Er så redd for at noe skal skje barna mine..spesielt når jeg leverer de i barnehagen eller til besteforeldre eller lignende. Tenker ofte " tenk om dette er siste gangen jeg ser jentene mine"! Jeg har også fått en enorm angst for å dø selv...

Håper dette blir bedre ettersom barna blir større, mer de liksom så små og avhengige av meg.

Anonymous poster hash: 6c9c9...237

Share this post


Link to post
Share on other sites
Teriyaki

Jeg er kun sånn hvis gutten har sovet ekdtrs lenge en morgen. Pleier ikke å gå inn til han før jeg legger meg heller. Sannsynligheten for at han skulle dø i slvne er så forsvinnende liten at det er jo egentlig en irrasjonell frykt. Forstår likevel st noen kan slite med dette. Barna er jo det kjæreste vi har.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Er det sånn at du liksom manner deg opp noen få minutter før du skal inn, eller går du og tenker på dette fra hun har lagt seg eller før det? Det høres uansett slitsomt ut, og særlig det at det virker som det utvikler seg litt?

Nevnte det med om det påvirker datteren din, hvis det er sånn at du generelt virker engstelig eller spesielt overbeskyttende overfor henne, også når hun er våken.

Ja, det er slik at det gjerne kan ta en time før jeg tør å gå inn for å sjekke henne. Jeg har ikke peiling på hvorfor jeg er så redd for at det skal skje henne noe, siden jeg vet jo at sjansen for at hun plutselig skal slutte og puste mens hun sover er veldig liten.

Når hun er våken er jeg ikke mer overbeskyttende enn det jeg bør være. Hun får lov til å leke, klatre osv. uten at jeg er overhysterisk. Så jeg aner ikke hvorfor akkurat dette med når hun sover plager meg så mye som det gjør.

T.S

Anonymous poster hash: a032a...85d

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Angst synes. Om du er redd/gruer deg til at barnet legger seg så merker barnet (om det er et normalt oppegående barn) det veldig godt. At mamma er redd for leggetid er ikke noe som bør få feste seg i hennes minne, så her må du ta grep.

Om du klarer det selv så er fremgangsmåten enkel: når du merker redselen komme snikende stopper du opp, sier "NEI" høyt i ditt eget hode og står/sitter helt stille til det gir seg. Gjennta hver gang tanken melder seg. Du får, mens du er redd, ikke lov til å foreta deg noe, og ikke på noe vis lov til å nærme deg barnets rom. Først når du er helt rolig kan du sjekke om barnet sover godt.

Dersom du trenger sterkere stimuli er det noen som sverger til å gå med en strikk rundt håndleddet som du "snapper" mot huden, men det skal være mer enn nok med egensensur.

Dersom du ikke klarer det selv er det ditt ansvar å søke hjelp for å bli kvitt angsten før det i stor grad påvirker barnet til å også bli redd.

Anonymous poster hash: 2e31f...24d

Jeg er på ingen måte redd for selve leggingen. Leggetiden er bare kos, med både stell, sang og eventyr. Det er etter det har blitt stille der inne og hun sover at frykten kommer.

T.S

Anonymous poster hash: a032a...85d

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har det likedan! Går inn på rommet hennes og står litt unna og lytter intenst etter pustelyd. Hvis jeg ikke hører det (pga at hun ligger vendt bort eller puster svært lydløst), må jeg virkelig ta meg sammen, trekke inn pusten dypt og gå bort og kjenne henne, og er livredd for at jeg ikke skal kjenne en varm kropp.

Hos meg har dette dukket opp etter en tøff sykdomsperiode da hun var svak og slapp og gikk på cellegift og jeg var innom rommet hennes mange ganger per natt når vi ikke lå på sykehuset, for å se at alt var OK.

Anonymous poster hash: a03e3...82e

Der har du kanskje svaret på problemet mitt. Datteren min hadde en hjertefeil som vi har fått under kontroll, men for 2 år siden sov hun sammen med meg og jeg sjekket konstant etter om hun hadde endret farge i ansiktet, for da bar det rett til legevakt/sykehus. 2 år etter, så sitter vel kanskje frykten der fremdeles?

T.S

T.S

Anonymous poster hash: a032a...85d

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...