Noen med narkomane i nær familie?

[AnonymBruker]

Hvordan er livet deres?

Man hører folk snakke om disse j...narkomane. Som mor så vet jeg at det er noe mere enn disse j...narkomane. Jeg er redd og engstelig hele tiden.

Et barn som var vakrere enn de fleste når det ble født. Likeså i oppveksten.

Man ønsker det beste for sine barn. Han hadde lese og skrivevansker, til tider mobbet for dette.

Han hadde klare drømmer for livet. Underveis så skjedde det som ikke skal skje.

Det ble tidlig politi. Tauet inn flere ganger. Tatt med stoff flere ganger. Det hadde gått en tid med stoff før vi foreldre oppdaget dette. Da var han blitt myndig.

For å slippe kontroll flyttet han for seg selv.

Det ble mye flytting, veldig mye. For husleie ble ikke betalt. Slike ting blir ikke prioritert. Så stengte de strøm, så ble han kastet ut. Klarte t.o.o bli kastet ut av en kommunal leilighet pga manglende betaling.

Så fikk han samboer, så en ny, enda en ny. Man håpet jo at det var en nøktern person. Løgner og bedrag, unnskyldninger, alltid andre sin feil.

Nå er han enda mere voksen. Fått seg ny samboer. Hun er litt eldre og har større barn. Barna har bv plassert. Også en misbruker.

De unngår familie. Er vel for ikke å bli "oppdaget"

De har aldri penger. Går til alt annet.

Prøver å veilede de litt, selv om de er voksne. Sånne ting som at de må prioritere tannlege, for tennene til begge er ødelagt pga stoff. De sier ja hver gang, men det skjer ingenting.

Kjøpe forsikring har vi anbefalt. De har ikke innbosorsikring. De reiser uten forsikring.

Når de bruker amfetamin, så oppfører de seg som de skulle være sinnsyk. Da er det best at de holder seg hjemme til seg selv.

De spiser dårlig, natt blir til dag, og omvemdt.

Når vi sier vi skal stikke innom ,så er de alltid syke.

Håpet mitt er at i alle fall at mitt barn skal se lyset en dag. At han forstår at om han skal komme seg vekk fra dette, så må han på langvarig avrusing og oppfølging. Og jeg har ingen tro på at to rusmisbrukere greier dette sammen.

De har ingen omgang med "vanlige" folk. Folka på deres alder er i jobb, bygger hus og har fått barn. De har vokst seg videre vekk ifra fest osv.

Jeg tror neppe jeg er alene om dette. Sikkert mange familier som har samme tankene som meg.

Har bare et ønske en dag, at jeg får en tlf der han sier at han vil ha et nytt liv.

mange vil vel si at jeg bør kutte ut. At det eks er slik så lenge han ønsker det selv osv. Kommer aldri til å kutte han ut. Jeg er der når han trenger meg.

Anonymous poster hash: d1905...d0c

[Gjest RompeRusk]

Huff håper han en dag kommer seg ut av det!

Har ingen førstehåndserfaring, men har en kompis som er tidligere narkoman. Hos ham gikk lyset opp idet en kamerat døde av overdose. I dag har han vært ren i over 10 år, men har dessverre et lite problem med alkohol som han jobber med å bli kvitt. Det finnes håp

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring med dette, og håper at jeg aldri får det heller.

Men- det du skriver er min største frykt, og har alltid vært det. Jeg forundres over hvor hysteriske mange er på sine barns vegne, men da alltid med barnet som "offer". Offer for pedofile, for kidnapping, for ulykker som aldri kommer til å skje.

Men jeg tror det er langt vanskeligere å takle at et barn blir sin egen verste fiende, og ødelegger for seg selv. Når barnet blir 18 har man jo ingenting man skulle sagt heller, men må bare stå og se på at han eller hun roter bort alle muligheter. Og den bekymringen man må leve med hver dag kan jeg knapt forestille meg.

Håper det går bedre for ham, og deg, en dag!

Anonymous poster hash: c222a...fd8

[AnonymBruker]

Jeg har desverre ingen solskinnshistorie å komme med, men velger å dele den med deg allikevel. Før jeg ble født slet pappa med narkotika, men han klarte til slutt å komme seg ut av det. Mamma gikk gravid med meg (ikke planlagt så klart, i og med at han ikke hadde vært rusfri så alt for lenge) da han plutselig ikke klarte mer. For mange var han en dårlig far og "bare en narkoman", men ikke for meg. Ja, han var kanskje narkoman og kunne ikke gi meg omsorgen jeg trengte, men han var verdens SNILLESTE pappa. Desverre rakk han aldri å bli rusfri eller bli en del av resten av barndoms og ungdomstiden min. (Han døde av overdose)

Jeg mener på ingen måte å gjøre deg enda mer bekymret eller få deg til å se negativt på det hele. Men jeg tok sjansen på å dele min historie da du antageligvis allerede er fullt klar over risikoen. Jeg har tro på at sønnen din kan klare det min pappa ikke klarte å fullføre. Men han må ha lyst. Han må virkelig ønske det, og være villig til å jobbe for å nå det. Du kan prøve å få han tvangsinnlagt eller hva som helst, men jeg tror ikke han vil bli rusfri før han selv ønsker det.

Jeg synes det er så fantastisk at du støtter han og er der uansett, det skulle vært flere som deg! Det eneste du kan gjøre er å fortsette med det du gjør, nemlig å alltid være der og stille opp. Jeg sender en stor klem til deg og ønsker dere lykke til.

Anonymous poster hash: 90ac1...a14

[Gjest Whitestripes]

Forstår godt hvordan du har det. Har selv en sånn i nær familie, og det er så vondt, slitende og gir masse bekymring. Selv om det er kjempevanskelig å gi slipp, har man ikke så mye valg, hvis man skal berge vettet selv. Jeg vet at det ikke er lett, for det er ens eget barn, og en vil så gjerne redde dem, skjerme dem fra alt vondt. Realiteten er at det kan man ikke så lenge de er voksne og har ramlet så utpå.

For å bli rusfri må man virkelig ønske det selv og være ekstremt motivert. Den motivasjonen må komme innenfra, det nytter ikke hva omgivelsene sier og gjør. Jeg håper virkelig sønnen din kommer dit en gang. I mens må du ta vare på deg selv, og være der for han hvis han skulle trenge deg. Bare ikke la deg utnytte, for det er fort gjort. Sett grenser for hva du mener er ok dere i mellom. Hvis han sier han trenger penger til mat, ikke gi han penger, men bli heller med på en butikktur og fyll opp kjøleskapet, f.eks. Om du gir han kontanter, går det bare til stoff.

Ikke la han komme inn i huset ditt hvis han er ruset. Be han komme tilbake når han er nykter.

[Gjest Imaginary]

Mamma var narkoman. Hun hadde veldig dårlige perioder, humøret svingte fra manisk til suicidal til psykotisk før man rakk å blunke... Men jeg har en del gode minner også, fra da hun var nykter og på bedringens vei, selv om hun alltid falt tilbake. Det var verdt å måtte klatre opp på taket og gjemme meg for å få de øyeblikkene hvor hun ikke var farlig men bare mamma. Til slutt falt hun helt sammen og mye skjedde og hun ble huket inn av politiet, hun sitter fortsatt inne men hun er nykter og vi har et godt forhold nå situasjonen tatt i betraktning.

[AnonymBruker]

Jeg har en solskinnshistorie.

Mitt barn var sprøytenarkoman og er nå helt fin og lever et helt normalt liv.

Klart han har gått glipp av noen år der på midten - men han har lært å bruke sine erfaringer på en positiv måte.

Mitt råd er å ALDRI gi opp.

Dette er en sak jeg virkelig brenner for og jeg vet akkurat hvor sårt det føles å være mor til en som ødelegger sitt eget liv når vedkommende var født på livets solside og alt lå til rette for et fantastisk liv.

Så ikke gi opp, Vis at du er der og tror på ham ... søk all den hjelpen du kan finne.

Lykke til - jeg vet akkurat hvor grusomt det er - og hvor fantastisk det er når barnet endelig "ser lyset". og kommer tilbake til oss og til sitt eget liv.

Anonymous poster hash: 1dc69...af1

[Gjest Chloe87]

Jeg ble nylig dumpet da min eks samboer valgte stoff fremfor meg. Han røyker hasj hver dag og tok den siste stunden amfetamin to ganger. Han jobber, men tar seg ofte feriedager. Jeg har ikke kontakt med han nå, men han skylder meg 5000, det spørs om jeg får se de pengene.

Han vil ikke ha hjelp og vil fortsette som han gjør. Bruddet var/er sårt, men jeg er glad over å slippe og se en person kjøre seg selv slik til grunne.

[AnonymBruker]

I starten så trodde jeg min tante som skrev. Høres akkurat ut som fetterne mine. To fettere, hver side av familien. Samme start som du forteller om. Lese og skrive vansker på nr 1. Mobbing for det. Tauet inn av politi. Løfter om å endre seg har nok foreldrene hørt. Men jeg har fått høre mest om hvor bra alt er for en, alt det hjelper på. Hvor mye bedre det er enn det man får hos lege. Mer naturmedisin liksom.

Nr 2 har problemer med foreldre. Ingen lese vansker, helt motsatt. Kjempe smart, toppkarakterer hele veien, drømmejobben. Men der stopper det. Feil miljø. Rett og slett. Dags dato har begge slutta. Nr 1 flytta hjem, fått seg hobby og nr 2 funnet ei ordentlig jente.

Anonymous poster hash: 0e29d...f2b

[AnonymBruker]

Det er mange mareritt, et er hver gang jeg leser i avisen at et nytt skrekkdop er på veg til Norge. Så er jeg redd for de han skylder penger for dop. De er ikke nådige. Han er redd de selv også.

Jeg vil aldri slippe håpet jeg har. Han er en stor omsorgsfull person. Er veldig snill, men har lite omsorg for seg selv, og er lite snill mot seg selv.

Det har vært mye gjennom tiden, gjort og sagt mye rart. På kant med mange, så det er vel bare mor som ser de gode sidene.

Noe som er bra er at han forteller meg mye. På det dårligste forteller han hva han ønsker også.

Han har kuttet ut amfetamin nå, røyker bare hasj sier han,men jeg vet jo hvor lenge det holder. Så lenge hun også bruker amfetamin så ser jeg ikke muligheter der.

Mitt ønske er bare at det skal bli slutt der. For de begge to. Ingen av de to kommer seg videre.

Takker for svarene dere har gitt meg.

Anonymous poster hash: d1905...d0c

[AnonymBruker]

Både min mor og søster er narkomane. Veldig trist Hater å gå rundt å være bekymret hele tiden..

Anonymous poster hash: a9dbc...da2

[AnonymBruker]

Min fetter driver også med amfetamin.

Det er veldig vanskelig å stå å se noen man er så glad i, gjøre slikt mot seg selv. Og vite at uansett hva man gjør, må personen selv finne ut av ting. De har liksom sitt eget helvette allerede.

Utrolig bra han forteller deg mye.

Det finnes sånn kontakt for pårørende (mener jeg) vet ikke om du har vært i kontakt med noe sånt?

Anonymous poster hash: 0e29d...f2b

[AnonymBruker]

I starten så trodde jeg min tante som skrev. Høres akkurat ut som fetterne mine. To fettere, hver side av familien. Samme start som du forteller om. Lese og skrive vansker på nr 1. Mobbing for det. Tauet inn av politi. Løfter om å endre seg har nok foreldrene hørt. Men jeg har fått høre mest om hvor bra alt er for en, alt det hjelper på. Hvor mye bedre det er enn det man får hos lege. Mer naturmedisin liksom.

Nr 2 har problemer med foreldre. Ingen lese vansker, helt motsatt. Kjempe smart, toppkarakterer hele veien, drømmejobben. Men der stopper det. Feil miljø. Rett og slett. Dags dato har begge slutta. Nr 1 flytta hjem, fått seg hobby og nr 2 funnet ei ordentlig jente.

Anonymous poster hash: 0e29d...f2b

Ekstra vanskelig må det være for deg. Både mor og søster. Mor skal være der for barna, klippen. Klem til deg

Anonymous poster hash: d1905...d0c

[Alja]

Min mor og far er tidligere rusmisbrukere. I den forbindelsen har jeg vært på en del fanilieuker når de har vært til behandling. En kjent setning som går igjen er at man ikke kan bli rusfri før man har nådd fullstendig bunnen og mistet alt.

"Når det koster mer enn det smaker" sier de på avrusningen.

Det ligger nok mye i det. Han må ønske å slutte selv, og det skjer forhåpentligvis når han har nådd fullstendig bunn. Da vil han nok få opp øynene å komme seg inn på en avrusning. Basis i kr.s er et av landets beste plasser. Folk reiser helt fra nord for å få tilbud der. Det kan kanskje luftes for han når tiden for avrusning blir aktuell.

Dessverre, så dør noen av overdose før de har innsett at nå er det nok.

[AnonymBruker]

Velger å poste denne som anonym.

Min samboer har vært rusmisbruker. Da jeg traff han brukte han heroin, amfetamin, piller osv. Dette livet hadde han levd i ca 8 - 9 år.

Da jeg møtte han hadde han innsett for en stund siden at han trengte hjelp. I løpet av de 4 første månedene vi var sammen sprak han to ganger. Han var også innlagt til behandling i tre uker i den perioden.

I dag har han vært rusfri i over 4 år. Har fast jobb og er avdelingsleder

Så det er ikke umulig. Men om begge er rusmisbrukere er det nok veldig mye vanskeligere. Selv om de begge to skulle være motivert for å slutte. Så du får håpe de går vært til sitt.

Hvordan er livet deres?

Man hører folk snakke om disse j...narkomane. Som mor så vet jeg at det er noe mere enn disse j...narkomane. Jeg er redd og engstelig hele tiden.

Et barn som var vakrere enn de fleste når det ble født. Likeså i oppveksten.

Man ønsker det beste for sine barn. Han hadde lese og skrivevansker, til tider mobbet for dette.

Han hadde klare drømmer for livet. Underveis så skjedde det som ikke skal skje.

Det ble tidlig politi. Tauet inn flere ganger. Tatt med stoff flere ganger. Det hadde gått en tid med stoff før vi foreldre oppdaget dette. Da var han blitt myndig.

For å slippe kontroll flyttet han for seg selv.

Det ble mye flytting, veldig mye. For husleie ble ikke betalt. Slike ting blir ikke prioritert. Så stengte de strøm, så ble han kastet ut. Klarte t.o.o bli kastet ut av en kommunal leilighet pga manglende betaling.

Så fikk han samboer, så en ny, enda en ny. Man håpet jo at det var en nøktern person. Løgner og bedrag, unnskyldninger, alltid andre sin feil.

Nå er han enda mere voksen. Fått seg ny samboer. Hun er litt eldre og har større barn. Barna har bv plassert. Også en misbruker.

De unngår familie. Er vel for ikke å bli "oppdaget"

De har aldri penger. Går til alt annet.

Prøver å veilede de litt, selv om de er voksne. Sånne ting som at de må prioritere tannlege, for tennene til begge er ødelagt pga stoff. De sier ja hver gang, men det skjer ingenting.

Kjøpe forsikring har vi anbefalt. De har ikke innbosorsikring. De reiser uten forsikring.

Når de bruker amfetamin, så oppfører de seg som de skulle være sinnsyk. Da er det best at de holder seg hjemme til seg selv.

De spiser dårlig, natt blir til dag, og omvemdt.

Når vi sier vi skal stikke innom ,så er de alltid syke.

Håpet mitt er at i alle fall at mitt barn skal se lyset en dag. At han forstår at om han skal komme seg vekk fra dette, så må han på langvarig avrusing og oppfølging. Og jeg har ingen tro på at to rusmisbrukere greier dette sammen.

De har ingen omgang med "vanlige" folk. Folka på deres alder er i jobb, bygger hus og har fått barn. De har vokst seg videre vekk ifra fest osv.

Jeg tror neppe jeg er alene om dette. Sikkert mange familier som har samme tankene som meg.

Har bare et ønske en dag, at jeg får en tlf der han sier at han vil ha et nytt liv.

mange vil vel si at jeg bør kutte ut. At det eks er slik så lenge han ønsker det selv osv. Kommer aldri til å kutte han ut. Jeg er der når han trenger meg.

Anonymous poster hash: d1905...d0c

Anonymous poster hash: aba8d...61b

[liv]

Jobber jo med dette daglig. Anbefaler deg å bare la de styre, en kan ikke tvinge noen til å slutte, men det er lov å motivere. Pass på at du ikke legger til rette for at det blir lettere å ruse seg, mange gjør det ubevisst. Vedr. innboforsikring er dette noe NAV dekker om de ikke har egen inntekt. Tenner kan de få dekket av fylkestannlegen. Amfetamin er veldig hardt mot tenna så de ser jo helst at de er over den verste misbrukskneika før de får "gebisset". Om de tar kontakt med sin lokale rustjeneste så hjelper de de med papirer og sånt til tannlege, henvisning til behandling etc.