trenger så sårt hjelp

[AnonymBruker]

Visste ikke hvor jeg skulle poste denne tråden, men handler for så vidt om meg og min familie..

Sitter å gråter. Timesvis. Ser ingen mening med livet. Dette skulle være et gøy friår etter videregående. I stedet ble det til at jeg aldri klarte få meg en fulltidsjobb, men en deltidsjobb og har tilbringt alt for mye tid alene og hjemme med familien. Dessuten har jeg nesten ingen venner igjen hjemme..

Familien min er så forferdelig at jeg helst vil vekk vekk vekk. Pappa har asbergers og er helt kokko. Han klager på alt. Jeg gruer meg til hver dag når han kommer hjem fra jobb. Han er egoistisk og har flere ganger sagt ansikt til ansikt at han aldri har likt meg. Jeg tar helst ikke med meg noen hjem hvis han er hjemme. Mamma er snill, men bryr seg ikke noe særlig om meg. Hun får heller ikke ha noen mening, fordi pappa tar alt plassen. Alt er på hans premisser, og hvis vi for eksempel lukker en dør etter han har lagt seg ( dvs veldig tidlig) så hisser han seg opp og banner..

Jeg er 19 år gammel jente som føler meg fanget i et liv jeg ikke vil leve. Det er praktisk talt UMULIG for meg å flytte ut fordi økonomien ikke strekker til i dette området OG med en deltidsjobb i tillegg. Jeg sliter med å velge meg studieretning, og det at fristen er om 2 dager, gjør det enda verre.. Klarer ikke et år til hjemme, men HVA kan jeg gjøre?

Setter utrolig pris på hver tilbakemelding. Trenger det så sårt.

Anonymous poster hash: 6b9b4...b12

[AnonymBruker]

I slike situasjoner er det lurt å ta et steg tilbake og se hva du faktisk kan gjøre noe med akkurat nå. Her er det en ting som er viktigere enn alt annet, og det er at du skal velge studieretning. Skal vi fokusere på det først? Hva er det du kan velge mellom? Hva tenker du om disse valgene?

Anonymous poster hash: 4aaf3...62e

[Gjest Doh]

Kan du ta et år på folkehøyskole? Da får du et år til på åfinne ut hva du vil studere samtidig som du kommer deg vekk

[AnonymBruker]

Velg en studieby langt borte fra din egen og søk om fullt lån og stipend. Sørg for å få sommerjobb, helse og omsorgsyrkene trenger ofte folk på sommeren. Så må du bare holde ut til august.

Anonymous poster hash: 0a076...1a8

[AnonymBruker]

Hei! Jeg er 40. Hadde jeg visst det jeg vet nå, når jeg var 19, ja så hadde jeg nytt livet og ikke bekymra meg i det hele tatt! Du vil virkelig kjenne på det å bekymre seg seinere i livet. Du er alt for ung og fri til å kjenne på denne fortvilelsen! Du har kun deg selv å ta ansvar for. Du kan gjøre AKKURAT HVA DU VIL! Det er ingenting som binder deg til barndomshjemmet. Det er gode muligheter for jobb i dette landet. Du får studielån. Bare slutt å bekymre deg! Hvis du tror du har det vanskelig nå, tenk om 10 år. Kanskje er du alenemor og har ansvar for barn, hus, hjem, regninger. Kanskje, kanskje, kanskje... Du er ung og frisk. Gå ut og lev livet, flytt til et nytt sted, bli kjent med nye folk, få nye opplevelser. Flytte var redningen for meg. Det var fantastisk å komme til et helt nytt sted og bli kjent med mange flotte folk! Fikk en ny start i livet. Følte tilhørighet. Så, bekymee deg ikke. Blir det ikke i år, så kanskje neste år. Du har hele livet foran deg!

Anonymous poster hash: 9082c...207

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at du bør prioritere å komme deg inn på et studie, som tar deg langt bort fra familien, skaff deg hybel og et nytt miljø langt borte, lån og stipend får du vel? Velg et studium som høres interessant ut, ikke la det stoppe deg at det kanskje ikke er dette du ser for deg å drive med hele livet. Det går an å bytte underveis, jeg har noen år med ulike studier bak meg før jeg fant min retning. Det kommer godt med, det også, på CVen.

Sleng inn en søknad innen fristen, så kan du evt trekke deg om du angrer deg veldig og finner noe annet du heller kunne tenke deg å gjøre.

Anonymous poster hash: d4c77...ecb