Jeg er ønsker meg barn, samtidig er jeg redd for det. Jeg er så redd for å bli som mamma

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvordan jeg skal få ut tankene, men prøver:

Jeg er 28år, ferdig utdannet, stabilt forhold og eier leilighet. Samboer ønsker seg barn over alt på jord, det gjør egentlig jeg også. Men- jeg er veldig redd, redd for å bli en dårlig mor. Fordi jeg har tatt skade av mamma.

Jeg kan prøve å forklare hvordan mamma har vært gjennom hele oppveksten og fremdeles er:

Mamma har aldri vist meg eller storesøster kjærlighet. Mamma har aldri klemt meg av fri vilje, sagt at hun er glad i meg, strøket meg i håret, jeg har aldri sittet på fanget hennes(bortsett fra da jeg var helt liten baby)

Mamma har alltid fått meg til å føle meg stygg. Min mor har aldri, aldri fortalt meg at jeg er fin. Istedenfor har hun sagt at de klærene kan du ikke gå i, du har store lår (tenk å si det til en normalvektig 14-åring?) klærene er for trange, du er stor for alderen, du er myyye større enn storesøster (som forøvrig er mye mindre enn gjennomsnittet) jeg er og har alltid vært normal, var mindre enn alle mine klassevenninner gjennom hele skoletiden, men har alltid slitt med at jeg er tror jeg er "feit". Jeg har fremdeles dårlig selvtillit pga dette. I voksen alder har jeg forstått at mamma sliter selv med selvbildet/selvtilliten og at jeg kanskje ble et offer for det.

Mamma var(og er) fraværende. Hun hjalp ikke med lekser, ikke matpakke, ikke passet på at vi hadde nok klør på oss, uttrykte ingen for for bekymring, spurte og spør aldri hvordan vi hadde/har det. Hun lagde bare middag, og vasket, ellers fornuften hun ut på tur eller noe i den duren. Viss jeg fortalte henne noe viktig for meg, hørte hun ikke etter, svarene var automatiske og passet ikke inn.

Mamma er som et barn. Jeg husker hun elsket å plage meg og søster da vi var små. Lagde snåmattelyder og sendte blikk men pappa ikke så på. Vi, som barn, ble irriterte og hun fortsatte.

Mammas humør er en berg-og dalbane. I et øyeblikk er hun blid, inder andre-helt uten forvarsel er hun pottesur. Da må pappa "gjøre henne blid" igjen.

Jeg husker jeg var nervøs for å ta med venninner hjem da jeg var barn, fordi mamma var så ustabil i humøret...det ble rabalder om vi veltet et glass med saft. Kjefting og skriking. Jeg var redd at det skulle skje når venninner var med hjem. Hun stresser ekstremt pg da kjefter hun på alle rundt seg, og jeg husker jeg alltid ville at pappa skulle hente meg på sosiale arrangement.

Mamma viste ingen kjærlighet, husker når jeg hadde mareritt om natten og ikke fikk sove. Hun ble sint viss jeg vekket henne. Dessuten sov hun så tungt at det var umulig å vekke henne. Pappa våknet bare jeg gikk stille på tå, han omfavnet meg og spurte om jeg ville sove med han, tok seg tid til å snakke for at jeg ikke skulle være redd lengre.

Pappa ordner alt, avtaler, skolerelaterte ting, lekser, påkledning, matpakke, og ikke minst nærhet, omsorg og kjærlighet. Med pappa kunne jeg prate, og pappa lyttet og ga alltid råd. Pappa jobbet 100% men tok seg av alt i hjemmet og med oss to søstrene. Han laget til og med middager ofte, selv om mamma jobbet 50% og fremdeles gjør det.

Jeg er så redd for å bli som mamma. Jeg er så redd for at jeg skal skape en slik avstand mellom meg om mine barn som mamma har gjort med oss.

Jeg sover så tungt, og har vanskelig med å stå opp om jeg ikke må..jeg er så redd at jeg ikke skal våkne om mine barn er redde og trenger trøst.

Jeg merker jeg lett stresser, derfor er jeg også redd for å blir som mamma. Som stresser rundt og kjefter. Jeg er redd min dårlige selvtillit, som mye skyldes mamma, skal gjør at jeg påfører mine barn det samme.

Jeg er 99% sikker på at mamma er syk. Personlighetsforstyrrelse, tror jeg. Pappa tror også hun er psykisk syk. De er gift den dag i dag. Stakkars pappaen min.

Jeg vet ikke hva jeg vil med innlegget, men kanskje noen andre har opplevd lignende og selv har blitt mor og vil fortelle hvordan det gikk?

Jeg ønsker så inderlig å bli en trygg og kjærlig mor som bobler over av omsorg og nysgjerrighet på barnet sitt.

Kan man bestemme seg for det? Eller går det ikke for enkelte, selv om man gjerne vil?

Anonymous poster hash: ca19c...7b9

[AnonymBruker]

Beklaget langt innlegg. Håper noen tar seg tid til å lese/svare. Det er litt skrivefeil enkelte plasser, ikke så lett å skrive lå iPad

Anonymous poster hash: ca19c...7b9

[AnonymBruker]

Men du er jo ikke din mor?

Anonymous poster hash: 6757d...ce4

[AnonymBruker]

Nei, med så er det dette med arv og miljø...

Anonymous poster hash: ca19c...7b9

[Momseguri]

Så leit å høre om den barndommen

Jeg tror forøvrig at du kommer til å klare deg bra som mor. Du er jo selv bevisst på hvordan du ikke skal oppføre deg, så jeg tror du kommer til å bli en kjærlig og fin mor. Om du hadde vokst opp med bare din mor, og ikke hatt en kjærlig far, ville jeg kanskje advart deg om å falle inn i din mors mønstre bare fordi du ikke vet om noe annet..men nå hadde du jo din far, så du vet jo både hva som er rett og hva som er galt.

Få barn du, og kos dem i hjel

[AnonymBruker]

Min mor var og er ikke i nærheten av det du beskriver, men hun kjeftet mye på meg og mine søsken når vi var yngre. Endte alltid med roping og skriking og mye stygt snakk. Blir kanskje litt dumt å sammenligne da min mor aldri har "knekt" meg på noen måte, men mine tanker om når jeg blir mor selv, er at jeg IKKE skal kjefte, rope og skrike til mine barn. Men heller snakke til de med rolig, streng stemme for eksempel.

Nå tror jeg ikke du blir som din mor TS, så dette trenger du ikke å bekymre deg over.

Anonymous poster hash: 3ea28...567

[AnonymBruker]

Du er ikke moren din Bare det å være redd for å bli en dårlig mamma er et sunnhetstegn

Anonymous poster hash: 7f4f3...439

[Vill]

Du er ikkje din mor! Arv og miljø.. Vel, du har jo ein fantastisk pappa! Du veit "what not to do"! Og det er jo første steg for å unngå å gjøre det samme. Eg har sjølv ein far med angst og sikkert andre udiagnostiserte ting.. Han fått slengt i meg "Kva feiler det deg?" då eg ikkje kunne hente min bror hos ein kompis. Vårt forhold vart veldig dårlig, og det endte med at eg flytta til mamma og ikkje ville ha noko med han å gjøre på ei god stund. Pappa var min store helt då eg var lita, og eg ville bli som han. Det vil eg IKKJE no! Var lenge redd for å bli som han, men eg veit at EG ER MEG! Eg har verdens beste mamma, og heldigvis tar eg etter ho også.

Det å bekymre seg for å vere god nok mor, er nok veldig vanlig. Og eit godt teikn. Du har lært mykje om korleis ein ikkje oppdrar barn, og eg trur du blir ei flott mor!

[AnonymBruker]

Jeg syns du høres ut som hennes rake motsetning. Nesten som om DU lærte av hennes feil. Jeg er sikker på at du blir en flott mor!

Anonymous poster hash: 8789b...cad

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg kjente meg så godt igjen i innlegget ditt, alt stemte med min oppvekst bortsett fra at mine foreldre skilte seg da jeg var liten da.

Jeg er enig med deg i at moren din mest sannsynlig har en personlighetsforstyrrelse. Jeg jobber i psykiatrien, og kjenner igjen min mor i mange av pasientene med personlighetsforstyrrelser. Jeg har ikke lengre kontakt med min mor, noe som heller ikke har vært et savn for meg.

Det jeg vil si deg er at jeg slet med samme tanker som deg da jeg selv ble mor, og valgte å gå til psykolog for å få renset hodet mitt for dette. Det hadde jeg veldig godt utbytte av, og anbefaler dette på det varmeste. Psykologen spurte meg bla om jeg trodde at min mor ville gått til en psykolog for å få hjelp til å endre seg, noe jeg ikke tror hun ville, da hun ikke mener at det er noe galt med henne. Psykologen sa at bare det at jeg tok kontakt med henne for å få hjelp (selv om det ikke var noen atferd eller noe å få hjelp for) var et tegn på at det var svært lite sannsynlig at jeg ble som min mor. Etter at jeg hadde gått der i 6mnd avsluttet jeg selv, da jeg følte meg renset for og ferdig med "arven" etter min mor. Psykologen sa da at hun kunne garantere at jeg ikke hadde det i meg å bli slik min mor er/var, med mindre jeg fikk en hjernesvulst eller noe som endret personligheten min radikalt.

Jeg har idag to barn, og ser at jeg er en flink mamma (men er selvfølgelig ikke perfekt). Jeg er streng, men også kjærlig og oppmuntrende. Barna mine sier ofte at jeg er verdens beste mamma, og at de er glade i meg.

Langt svar, men for å oppsummere: det kan gå bra, man kan bli en bra mamma selv om man ikke hadde en bra mamma selv! Anbefaler deg som sagt å finne noen å snakke med dette om, det er en tung bør å bære alene. Lykke til

Anonymous poster hash: 3c09b...9db

[Biloba]

Du har ikke din mors problemer, for da hadde de allerede kommet til uttrykk. Du blir ikke plutselig slik av å poppe ut et barn. Enig i at personlighetsforstyrrelse, evt en utviklingsforstyrrelse kan være årsaken.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Min mor er psykisk syk og jeg merker at det har i stor grad gått ut over meg ettersom jeg er eldst, og i tillegg fikk familien store økonomiske problemer i min barndom.

Jeg tror du kan ta det med ro; du er, som de andre skriver, ikke din mor. Tvert imot, du er et eple som har falt langt fra stammen og du har lært av hennes feil. Du er et løvetannbarn.

Jeg er ikke i tvil om at du vil bli en god mor dersom du bestemmer deg for å få barn. Om du føler for å prate med noen om oppveksten din kan du ta kontakt med en psykolog.

Anonymous poster hash: 311fe...ce0

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange gode svar!! Setter utrolig stor pris på at dere orket å lese det lange innlegget mitt! Jeg har tenkt tanken på å oppsøke psykolog, og jeg er ganske sikker på at jeg vil gjør det nå. Tusen takk

Anonymous poster hash: ca19c...7b9

[AnonymBruker]

Lykke til med alt

Anonymous poster hash: 311fe...ce0

[Gjest Tris]

Du vil bli en god mamma!

[Missy1]

Har ikke opplevd eksakt det samme som du beskriver her, men har opplevd å ikke få den omsorgen jeg trengte i oppveksten min, fått mye juling i oppveksten osv.

Jeg er mamma til en herlig liten gutt og jeg ser på det sånn at jeg har lært hva jeg IKKE skal gjøre når det kommer til barneoppdragelse. Jeg vil gi barnet mitt en god oppvekst og jeg vet hvordan, jeg må ikke være som mine foreldre.

Jeg sliter fortsatt med mye etter min barndom og foreldrene mine har fortsatt ikke skjerpet seg, går i samtaler for å bearbeide, men dessverre er ikke psykologen min veldig flink så det har ikke hjulpet hittil

[AnonymBruker]

tror du blir en flott mor jeg du ser jo hva du ikke vil gjøre med dine barn ikke sant? du vil ikke bli som din mor?

hva med å heller fokusere på alt det gode faren din gjorde?

Anonymous poster hash: 0df76...ac3

[AnonymBruker]

Hei kjære du!

Jeg syns ikke du skal tenke og bekyrme deg så mye over arv og miljø. For noen er det slik at de viderefører sin egen oppdragelse på sine barn siden de faktisk ikke kjenner til annet, så selv om de gjør de samme feilene som sine egne foreldre så skjønner de det faktisk ikke. De tror det er rett.

Men den enorme forskjellen her er at du er klar over din bagasje. Du kjenner smerten din mor har påført deg gjennom barndommen, og du vet hvordan du IKKE vil være som mor.

Du er ikke et slikt menneske nå? Du blir ikke et slikt menneske av å plutselig bli mor. Tvert imot kommer du kanskje til å bli enda mer beskyttende og være mer elskverdig mot dine barn på grunn av din egen erfaring.

Jeg har også noen mamma-problemer og mener min mor gjorde mye galt i oppvektsten min. Hun har blitt utsatt for massiv omsorgssvikt gjennom sin barndom, og utviklet alvorlige psykisk problemer. Selv om hun prøvde sitt beste gjorde sykdommene henne nesten uegnet som mor. Jeg manglet trygghet, nærhet og kjærlighet gjennom hele oppveksten, og er det en ting som jeg er helt sikker på så er det at mine barn ikke skal føle seg utrygg eller uelsket! Jeg husker de ubehagelige følelsene krystallklart og jeg vet hva som ville hjulpet meg.

En konkret eksempel:

Da jeg var barn var jeg mørkredd. Det verste tidspunktet på dagen var når jeg skulle legge meg. Jeg var redd og usikker, likte ikke å være alene. At foreldrene mine kranglet og ropte høylytt gjorde ikke saken bedre.. Alt jeg ønsket meg var noen som leste på senga til meg (jeg elsket historier og eventyr), gav meg et kyss på kinnet og ballet meg inn. Noe som ville fortelle meg at jeg var trygg.. Det fikk jeg aldri. Fikk bare beskjed om å pelle meg i seng når klokka nærmet seg leggetid.

Kanskje det er grunnen til at jeg den dag i dag ikke liker stunden før jeg sovner og sliter med søvnproblemer.. hvem vet.

I dag, hver eneste kveld, går jeg ned og legger barnet mitt. Jeg baller ham inn i teppet, snakker litt om dagen hans, klemmer ham skikkelig hardt, gir ham kyss på kinnet og forteller ham hvor høyt jeg elsker ham. Hver eneste kveld sier jeg at jeg og pappa ligger i rommet ved siden av og passer på ham og at han er vår høyeste skatt. Vi synger noen nattasanger sammen og vi leser eventyr(noe han elsker!). Denne stunden er viktig for meg i en ellers travel hverdag, og jeg kommer til å fortsette med det så lenge han selv ønsker. Uansett hvor gammel han blir, så lenge han bor hjemme vil de siste ordene han hører fra meg om kvelden være "God natt gutten min, mamma er glad i deg. Sov godt". Jeg overkompanserer kanskje pga min egen barndom, men alle barn trenge å høre at de er trygg og at de er elsket.

Det faktum at du er reflektert over dette og tenker på det i forkant viser at du mest sannsynlig ikke kommer til å være som din mor. Så klart kan du bestemme deg for hvordan du vil være som mamma! Det er ikke slik at du naturlig blir syk som din mor (for det er vel ganske klart at din mor var syk).

Ikke bekymre deg. Å være mamma er noe man ikke kan forestille seg, den dagen du sitter der med babyen din vil dine naturlige innstinkter - morsfølelsen - komme, og du vil gjøre det som faller deg naturlig. og det som er naturlig for deg vil mest sannsynligvis være det motsatte av det din mor gjorde. Dette sier jeg på bakgrunn av at du vil elske ditt barn høyere enn alt og dermed vil du ikke at hn skal føle smerten du har følt. Barnet vil bare føle din kjærlighet <3

Anonymous poster hash: 499b1...396

[AnonymBruker]

Nei, med så er det dette med arv og miljø...

Anonymous poster hash: ca19c...7b9

Ingen regel uten unntak.. TS er klar over hvor moren feilet og kan da gjøre grep for ikke å bli som henne. Jeg har ingen god kontakt med mine foreldre pga det oppvektsmiljøet de ga meg, og jeg hadde i utgangspunktet bestemt meg for ikke å få barn fordi jeg var redd for å ta med meg mine foreldres oppdragelsesmetoder. Men så ble det barn likevel og det har gått bra, jeg har et mye bedre forhold til mine barn enn mine foreldre noen gang hadde. Det har vært en jobb, jeg har hele tiden måttet være bevisst på meg selv og mine reaksjonsmønster, ingen av barna har blitt slått. Jeg har vært konsekvent uten å ty til fysiske avstraffelser, jeg har vært kjærlig og vist dem at jeg er glad i dem, de har fått lov til å være uenig med meg og jeg har også vist dem at jeg også kan ta feil i noe og endre en avgjørelse jeg har tatt.

Det er mulig, heldigvis.

Anonymous poster hash: 08652...e13

[Gjest åffårno]

Det at du klarer identifisere så mange punkter som noe du tar avstand fra og mener er uforenelig med å være en god forelder er jo det som trengs for å bli en veldig god forelder

Hadde du ikke hatt den refleksjonen ville det vært annerledes, men du kunne fortsatt lært deg å handle annerledes.

Sålenge du har et bevisst ønske om å gi ditt barn en helt annerledes oppvekst, og det handler om faktorer du kan styre så tenker jeg at dette ikke er noe du trenger bekymre deg over