Har man lov til å ta med seg barnet og flytte langt fra faren?

[AnonymBruker]

Det er ikke en situasjon enda, men jeg er under hardt press om å flytte 50 mil unna til kjærestens hjemby. Om vi får barn der og forholdet skulle ryke, har jeg lov til å flytte tilbake til min hjemby med barnet?

Vet at dette virker veldig krisemaksimering langt frem i tid og jeg regner med kommentarer som "hvis du tenker sånn burde du aldri flytte/få barn med han," men jeg lurer nå likevel. Finnes det noen regler for slikt? Kan jeg bli tvunget til å bo der i den byen alene langt unna slekt og venner, hvis vi får barn?

Anonymous poster hash: 5257e...529

[AnonymBruker]

Du kan selvsagt flytte dit pokker du vil, uavhengig av hvor mange barn du får. Men far må selvsagt godkjenne at barnet flytter med deg, dersom du ønsker å flytte med deg det.

Og dersom barnet har startet skole i hjembyen så vil far ha en overveldende sjanse til å beholde fulltidsomsorgen for barnet. Det er også svært sannsynlig at et barn (som jo blir hørt) vil ønske å fortsatt bo i sin hjemby, ikke bare pakke og forlate sitt hjem fordi mor vil hjem til sin hjemby.

Dersom du flytter, og får barn, så flytter du. Om du flytter tilbake igjen, så forbered deg mentalt på at det blir uten eventuelle barn.

Anonymous poster hash: d7531...bcc

[AnonymBruker]

Du kan selvsagt flytte dit pokker du vil, uavhengig av hvor mange barn du får. Men far må selvsagt godkjenne at barnet flytter med deg, dersom du ønsker å flytte med deg det.

Og dersom barnet har startet skole i hjembyen så vil far ha en overveldende sjanse til å beholde fulltidsomsorgen for barnet. Det er også svært sannsynlig at et barn (som jo blir hørt) vil ønske å fortsatt bo i sin hjemby, ikke bare pakke og forlate sitt hjem fordi mor vil hjem til sin hjemby.

Dersom du flytter, og får barn, så flytter du. Om du flytter tilbake igjen, så forbered deg mentalt på at det blir uten eventuelle barn.

Anonymous poster hash: d7531...bcc

Vi har ikke tenkt å bo der så lange altså, det blir toppen 2-4 år. Og vi har jo ingen barn enda, så de vil ikke begynne på skole der... Kanskje barnehage... Det er jo selvfølgelig uaktuelt å flytte uten barna de må jo uansett bo hos meg, men går det an å lage en slags kontrakt eller noe på forhånd kanskje...?

For dette er en av de (hemmelige) hovedgrunnene til at jeg ikke vil flytte til hans hjemby...

TS

Anonymous poster hash: 5257e...529

[AnonymBruker]

Da hadde jeg ikke flyttet hvis jeg var deg...

Anonymous poster hash: 8ced9...d5d

[AnonymBruker]

Du kan flytte hvor du vil med barnet så lenge dere ikke inngår avtale om delt bosted. Da må begge foreldrene være enige i slike avgjørelser. Hvis du får hovedomsorgen for barnet, vil du kunne flytte uten farens godkjenning. Men dersom dere ikke blir enige om bosted, samvær o.l., vil det kunne bli opp til en domstol å avgjøre hvor barnet skal bo.

Anonymous poster hash: f17aa...342

[AnonymBruker]

Men man må jo tenke på barnet midt oppi det her også... Skal det være nødt til å kjøre kanskje 100 mil i løpet av en helg for å ha samvær med faren. Og ikke se faren i mellom helgesamværene pga avstanden.

Syns vi må slutte bare å tenke på oss selv. Barna har ikke bedt om å bli satt til verden. Og bør ha mulighet for å ha så mye kontakt som mulig med begge foreldrene!

Anonymous poster hash: 6bcaa...bad

[AnonymBruker]

Viser til barneloven §§ 36 og 27 vedrørende det jeg skrev over.

Det du må tenke på er at far kan argumentere på at barnet har tilknytning til hjemstedet sitt o.l., og da kan det være en mulighet at barnet vil kunne bli boende hos far.

Anonymous poster hash: f17aa...342

[AnonymBruker]

Viser til barneloven §§ 36 og 27 vedrørende det jeg skrev over.

Det du må tenke på er at far kan argumentere på at barnet har tilknytning til hjemstedet sitt o.l., og da kan det være en mulighet at barnet vil kunne bli boende hos far.

Anonymous poster hash: f17aa...342

Går litt fort i svingene her... Barneloven §§ 36 og 37, mente jeg! Beklager!

Anonymous poster hash: f17aa...342

[AnonymBruker]

Viser til barneloven §§ 36 og 27 vedrørende det jeg skrev over.

Det du må tenke på er at far kan argumentere på at barnet har tilknytning til hjemstedet sitt o.l., og da kan det være en mulighet at barnet vil kunne bli boende hos far.

Anonymous poster hash: f17aa...342

"Faren" i så tilfelle har en jobb som gjør at han jobber 12-13 timer i døgnet, så det er uasett uaktuelt at han skulle sittet med barnet alene... Men dette er en skremmende tanke ja, for jeg hadde aldri kunnet leve der resten av livet...

TS

Anonymous poster hash: 5257e...529

[seleneluna]

En kontrakt? Før dere har fått barn? Hæ?

Dette høres for meg ut som eg veldig rart forhold.

Og hvis det er slik at han jobber 12-13 timer så burde dere kanskje vente med å få barn til dere er modne nok og ønsker å prioritere det? Virker som du er mest interessert i å få ett barn å ha for deg selv og ikke sammen med kjæresten din.

Du kan flytte hvor i verden du vil, men ikke med barnet, med mindre barnefar godkjenner det. Du trener hans godkjennelse for å flytte ut av kommunen så vidt meg bekjent. Videre er det ikke gitt at du skal få omsorgen for barnet dersom forholdet til barnefar tar slutt og du ønsker å flytte. Det er like sannsynlig at han får omsorgen, hvis du ikke går fra han i løpet av det første året av barnets liv. Da er det dessverre ikke mye han skulle ha sagt.

[maria b]

Vent med å få barn til dere bor et sted hvor dere begge ønsker å bli boende. Et barn trenger å ha god kontakt med begge foreldrene sine. Det er vanskelig å etterkomme om foreldrene bor 50 mil fra hverandre. Og det du sier om å skrive en kontrakt nå for et barn som ikke eksisterer, kan jeg aldri tenke meg vil ha noen juridisk betydning ved en senere evt barnefordelingssak.

[AnonymBruker]

Vi har ikke tenkt å bo der så lange altså, det blir toppen 2-4 år. Og vi har jo ingen barn enda, så de vil ikke begynne på skole der... Kanskje barnehage... Det er jo selvfølgelig uaktuelt å flytte uten barna de må jo uansett bo hos meg, men går det an å lage en slags kontrakt eller noe på forhånd kanskje...?

For dette er en av de (hemmelige) hovedgrunnene til at jeg ikke vil flytte til hans hjemby...

TS

Anonymous poster hash: 5257e...529

Hvorfor? Du kan ikke bestemme deg for, nå, at ditt ufødte barn blir mer knyttet til deg enn sin far.

Og om du, helt oppriktig, tror at det vil bli "heeeelt umulig" for deg å leve uten ditt barn, tror du virkelig at det vil bli noe lettere på noen måte for dette barnets far? Er du så ute av stand til å sette deg inn i et annets menneskets følelser? Eller vet du at den kommende barnefar er ute av stand til å bli glad i sitt barn (i så fall burde du vel velge en annen)?

Tilbake til (den idiotiske) kontrakten. Ja, dere kan skrive kontrakt dere imellom. Den er ikke verdt papiret den er skrevet på om far setter seg på bakbeina. Og Norge er på full fart inn i fremtiden: fremover blir det nok mer og mer vanlig å gi den forelderen som er mest egnet til omsorgsperson omsorgen, fullstendig uavhengig av om det er mor eller far. Og det er neppe et fortrinn å være villig til å ta barnet fra sin far og rive det opp med rot, altså. Og selv om dere flytter så kan barnet på et hvilket som helst tidspunkt ønske å flytte tilbake. Og det må du bare pent finne deg i.

Det høres på ingen måte ut som du er klar for barn, ts. Et barn knuser hjertet ditt i tusen knas. Så bygges det opp igjen og knuses igjen. For dette er et levende vesen som ikke på noe vis tilhører deg, men som vil bære en del av deg med seg ut i verden. Og du risikerer å aldri se barnet, eller biten av deg, igjen.

Anonymous poster hash: d7531...bcc

[AnonymBruker]

En kontrakt? Før dere har fått barn? Hæ?

Dette høres for meg ut som eg veldig rart forhold.

Og hvis det er slik at han jobber 12-13 timer så burde dere kanskje vente med å få barn til dere er modne nok og ønsker å prioritere det? Virker som du er mest interessert i å få ett barn å ha for deg selv og ikke sammen med kjæresten din.

Du kan flytte hvor i verden du vil, men ikke med barnet, med mindre barnefar godkjenner det. Du trener hans godkjennelse for å flytte ut av kommunen så vidt meg bekjent. Videre er det ikke gitt at du skal få omsorgen for barnet dersom forholdet til barnefar tar slutt og du ønsker å flytte. Det er like sannsynlig at han får omsorgen, hvis du ikke går fra han i løpet av det første året av barnets liv. Da er det dessverre ikke mye han skulle ha sagt.

Han kommer alltid til å jobbe så mange timer i sin jobb, er nok ingenting som kommer til å endres på det. men det gjør ikke jeg, og det holder jo så vidt jeg vet at én forelder henter og leverer i barnehagen. Så lenge én forelder er mye tilstedet for barnet i hverdagen må jo det holde

Nå har vi jo ikke barn og vi har ikke flyttet så dette er jo bare en tenkt situasjon, men jeg ønsket bare å være mest mulig informert om det værste skulle skje, det er jo ikke som om jeg planlegger og går å drømmer om en slik situasjon.

TS

Anonymous poster hash: 5257e...529

[seleneluna]

Han kommer alltid til å jobbe så mange timer i sin jobb, er nok ingenting som kommer til å endres på det. men det gjør ikke jeg, og det holder jo så vidt jeg vet at én forelder henter og leverer i barnehagen. Så lenge én forelder er mye tilstedet for barnet i hverdagen må jo det holde

Nå har vi jo ikke barn og vi har ikke flyttet så dette er jo bare en tenkt situasjon, men jeg ønsket bare å være mest mulig informert om det værste skulle skje, det er jo ikke som om jeg planlegger og går å drømmer om en slik situasjon.

TS

Anonymous poster hash: 5257e...529

OK! Da skal jeg ikke komme med noen pekefinger! :-)

Men som sagt, og som en ovenfor er inne på, det er ikke lenger så selvsagt at mor ender som "omsorgsperson" for barnet. At barnet kan fortsette å bo der det har vokst opp og fortette i samme barnehage/skole er ting som veier tungt. Vet flere tilfeller hvor mor ikke får omsorgen av slike grunner og må ta til takke med en dårlig leilighet i en by hun ikke ønsker å bo i, for å i det hele tatt ha samvær med barnet. Konklusjonen er at når du har fått ett barn må man ta valg som er for barnets beste, ikke nødvendigvis ditt eget. Det er en enorm forpliktelse.

[AnonymBruker]

Vi har ikke tenkt å bo der så lange altså, det blir toppen 2-4 år. Og vi har jo ingen barn enda, så de vil ikke begynne på skole der... Kanskje barnehage... Det er jo selvfølgelig uaktuelt å flytte uten barna de må jo uansett bo hos meg, men går det an å lage en slags kontrakt eller noe på forhånd kanskje...? For dette er en av de (hemmelige) hovedgrunnene til at jeg ikke vil flytte til hans hjemby... TS Anonymous poster hash: 5257e...529

Hvorfor MÅ barna bo hos deg?

Jeg hadde aldri fått barn med en mann som ville skrevet under på noe slikt!

Anonymous poster hash: f1bda...4f1

[AnonymBruker]

Hvorfor MÅ barna bo hos deg?

Jeg hadde aldri fått barn med en mann som ville skrevet under på noe slikt!

Anonymous poster hash: f1bda...4f1

Fordi han jobber så mye, jeg kan ikke se for meg at han kunne hatt eneansvar for et barn...

Jeg sier ikke at jeg skal lage en slik kontrakt jeg bare lufter ideer og tanker om hvordan det kunne vært mulig å komme meg bort derfra med de evt. barna... Føler dette er noe jeg bør tenke godt igjennom før jeg etv. går med på å flytte.

TS

Anonymous poster hash: 5257e...529

[Gjest ashanti]

Fordi han jobber så mye, jeg kan ikke se for meg at han kunne hatt eneansvar for et barn...

Jeg sier ikke at jeg skal lage en slik kontrakt jeg bare lufter ideer og tanker om hvordan det kunne vært mulig å komme meg bort derfra med de evt. barna... Føler dette er noe jeg bør tenke godt igjennom før jeg etv. går med på å flytte.

TS

Anonymous poster hash: 5257e...529

Jeg syntes ikke dere burde få barn før dere bor et sted dere begge er komfortable med. Hvis det ikke lar seg gjøre, blir det vanskelig.. Og husk at barnet sikkert gjerne vil ha både mamma og pappa i nærheten. Dessuten kan det vel hende at den evnt barnefaren må kutte litt ned på jobb når barnet kommer?

Syntes egentlig det er bra at du tenker sånn som du gjør, så dere er forbredt hvis det verste skulle skje.

[AnonymBruker]

Du kan flytte hvor du vil med barnet så lenge dere ikke inngår avtale om delt bosted. Da må begge foreldrene være enige i slike avgjørelser. Hvis du får hovedomsorgen for barnet, vil du kunne flytte uten farens godkjenning. Men dersom dere ikke blir enige om bosted, samvær o.l., vil det kunne bli opp til en domstol å avgjøre hvor barnet skal bo.

Anonymous poster hash: f17aa...342

Det er ikke fullt så enkelt uansett: Først må den som skal være samværsforelder signere på flyttemeldingen for barnet når de flytter ut av felles bolig (hvis samværsforelderen blir boende). Når han/hun evt har gjort det så må den med hovedomsorgen varsle den andre forelderen minst seks uker før flyttedato. Da kan han/hun gå til sak mot den som har hovedomsorgen for å ta over hovedomsorgen/stoppe flyttingen. Hvis du da i ditt tilfelle skal flytte langt unna stiller du dårlig i en evt rettsak.

Anonymous poster hash: cc875...0c2

[Gjest chisandra]

Det er ikke en situasjon enda, men jeg er under hardt press om å flytte 50 mil unna til kjærestens hjemby. Om vi får barn der og forholdet skulle ryke, har jeg lov til å flytte tilbake til min hjemby med barnet?

Vet at dette virker veldig krisemaksimering langt frem i tid og jeg regner med kommentarer som "hvis du tenker sånn burde du aldri flytte/få barn med han," men jeg lurer nå likevel. Finnes det noen regler for slikt? Kan jeg bli tvunget til å bo der i den byen alene langt unna slekt og venner, hvis vi får barn?

Anonymous poster hash: 5257e...529

Dette var å ta i overkant mange forbehold og ha i overkant mange bekymringer.

[Gjest Lite nytt]

*feil*

Endret 11. april 2014 av Lite nytt