Var borte 1 uke fra skolen pga død hund

[AnonymBruker]

En klassevenninne av dattera vår (13 år) var borte fra skolen en hel uke (5 dager) pga at hunden deres døde og at hun var i "dyp sorg". Det er jo helt uhørt. Hva er det slags foreldre som tillater slikt da?

Våre barn var ikke borte så lenge når bestemoren døde engang.

Jeg synes det er et dårlig signal fra foreldrene å la barna være borte fra skolen så lenge pga en hund som dør. At de er borte en dag, max 2, forstår jeg, man er glad i dyrene sine, men det får da være måte på!

Synes det blir helt feil.

Anonymous poster hash: f4c92...9a7

[Gjest Magdalene]

Folk reagerer forskjellig. Slik er det bare.

Håper ikke du lærer bort holdningene dine til barna dine.

Endret 10. april 2014 av Magdalene

[Pysa]

Du kan jo synes hva du vil. Et barn har mistet et familiemedlem, og da får foreldrene vurdere hva som er rett.

Skjønner ikke dem som skal blande seg i andres saker.

[Gjest New_Girl]

Javel. Hun trengte vel så lang tid da? Hvor lenge og hvor dypt man sørger er da individuelt og ikke noe vi andre trenger å legge seg borti.

Jeg syns det er flott at foreldrene lot henne sørge, og ikke slang henne tilbake på skolen etter et par dager for da hadde hun sørget "nok", det var jo tross alt "bare" en hund.

Endret 10. april 2014 av New_Girl

[la Flaca]

Jeg syns det er smålig å måle en sorg opp mot en annen, og dømme andre på den måten. Hva får du ut av det? Skal samfunnet vårt være så kynisk at vi ikke har lov til å føle lenger, for det har vi ikke tid til?

Heldigvis har den jenta tydeligvis foreldre som tok reaksjonen hennes på alvor, og lot henne få nok tid.

- At du i det hele tatt tillater deg å sette hermetegn på "dyp sorg" for å latterliggjøre følelsene hennes sier jammen mye om deg. Du bør gå noen runder med empatien din her syns jeg.

Endret 10. april 2014 av la Flaca

[AnonymBruker]

Foreldre som har litt mer empati enn TS kanskje? For det virkelig blottet for det når man synes at andres sorg er "uhørt".

Anonymous poster hash: c8fa5...27c

[Sylvari]

Foreldrene hennes er tydeligvis mye mer empatisk enn det du er.

De lar henne få sørge, det er en bra ting. 5 dager fra ungdomskolen (?)....hun går virkelig ikke glipp av noe kjempe viktig.

[QueenOfTheSidewalk]

Tenåringer har sterkere følelser enn voksne, husker du ikke selv hvor vondt ting var forhold til nå? Hvordan følelsene dine var sterkere for ting du eide, mennesker og dyr? Jeg synes det er helt greit at hun var borte en uke.

[AnonymBruker]

Håper ikke dine barn har arvet din mangelende empati.

Anonymous poster hash: 7414f...45d

[AnonymBruker]

Jeg forstår at TS stusser på dette. At jenta går glipp at ei uke på ungdomsskolen er én ting, men hva om hun tar seg ei sykemeldingsuke pga død hund fra jobb om noen år når hun er voksen?

Hva om alle gjorde det?

Anonymous poster hash: a6e7c...eb4

[AnonymBruker]

Jeg forstår at TS stusser på dette. At jenta går glipp at ei uke på ungdomsskolen er én ting, men hva om hun tar seg ei sykemeldingsuke pga død hund fra jobb om noen år når hun er voksen?

Hva om alle gjorde det?

Anonymous poster hash: a6e7c...eb4

Hva om noen er borte fra jobb fordi de er litt såre i halsen?

Anonymous poster hash: 7414f...45d

[Chloe-]

Jeg er enig med TS. Selv om jeg er et hundeelskende menneske.

Dårlig innstilling å skulle ta seg fri så lenge, selv om noe tragisk har skjedd. Kan bli farlig å ta med seg sånne holdninger inn i voksenlivet.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med TS. Selv om jeg er et hundeelskende menneske.

Dårlig innstilling å skulle ta seg fri så lenge, selv om noe tragisk har skjedd. Kan bli farlig å ta med seg sånne holdninger inn i voksenlivet.

Kunne du gått på jobb om du bare gråter og ikke er i stand til å gjøre noe?

Anonymous poster hash: 7414f...45d

[AnonymBruker]

Hva om noen er borte fra jobb fordi de er litt såre i halsen?

Anonymous poster hash: 7414f...45d

Anonymous poster hash: a6e7c...eb4

[daemonia]

Når jeg var 12 år mistet vi hunden vi hadde hatt siden jeg var 2 år. Da var jeg borte fra skolen 4-5 dager.
Når moren min døde var jeg vekke fra skolen i 2 uker.

Sånn er det bare for noen. At du skal drive på å latterliggjøre andres følelser er helt uhørt, og får deg til å fremstå som en kald og kynisk kjerring. Selvfølgelig er det naturens gang og livet må gå videre. Men livet går ikke videre før en er klar for det. Enten det er hund, katt, bestemor, eller hamster.

[AnonymBruker]

Da bestemor døde, var vi borte fra skolen begravelsesdagen. Hun bodde noen få hundre meter unna, så vi hadde et nært forhold. Broren min mistet klassekamerat 2 ganger, ikke skolefravær. Da bestemor nr to døde fikk jeg telefon kl 08, og jobbet døgnvakt til neste dag.

De fleste ganger har en ikke vondt av å måtte skyve sorgen unna noen timer og konsentrere seg så godt en kan om jobb/skole. Det er ikke å ikke ta sorgen på alvor! Er det partner/søsken/barn/unge foreldre som har gått bort, kan en trenge unntakstilstand i starten.

Anonymous poster hash: b2686...a00

[AnonymBruker]

Da bestemor døde, var vi borte fra skolen begravelsesdagen. Hun bodde noen få hundre meter unna, så vi hadde et nært forhold. Broren min mistet klassekamerat 2 ganger, ikke skolefravær. Da bestemor nr to døde fikk jeg telefon kl 08, og jobbet døgnvakt til neste dag.

De fleste ganger har en ikke vondt av å måtte skyve sorgen unna noen timer og konsentrere seg så godt en kan om jobb/skole. Det er ikke å ikke ta sorgen på alvor! Er det partner/søsken/barn/unge foreldre som har gått bort, kan en trenge unntakstilstand i starten.

Anonymous poster hash: b2686...a00

Hvordan kan du sammenlikne din egen sorg med andres? DU vet da ikke hvordan folk reagerer på forskjellige livssituasjoner.

Eks. Jeg får vite at jeg ikke kan få barn. Tar det med fatning og går på jobb.

Ei venninne får samme beskjed og går rett i bakken. Sykemeldt.

Er den ene av oss et dårligere menneske enn den andre? Har jeg rett til å dømme henne?

Anonymous poster hash: 7414f...45d

[Kontormus]

Når noen mister noen de er glad i, enten det er dyr eller mennesker, så må det være lov å sørge over det. Det blir neppe lav "arbeidsmoral" av den grunn. Putt den selvforherligende pekefingeren i lomma igjen.

[Celtic Heart]

Man skal være ekstremt forsiktig med å uttale seg om andre menneskers sorg, og sette fasiter for hvordan og hvor lenge man skal sørge.

Hva man selv klarer har ingenting med hva andre klarer.

[AnonymBruker]

Jeg synes det er synd at sorg på mange måter er så tabu jeg. Hva så om man gråter litt på jobben eller skolen? Skal det ikke være rom for det i spesielle situasjoner? Jeg har en kollega som mistet barnet sitt, den første tiden var hun selvsagt sykemeldt, men etter en stund kom hun tilbake på jobb selv om sorgen på ingen måte er over. Nå har det gått ca et år og sorgen er selvfølgelig på ingen måte over, men hos oss er det rom for at hun er lei seg. Det er rom for at hun kan gråte og være stille og tilbaketrukket.

Sorg er en vanlig følelese for alle mennesker og en naturlig del av livet, jeg synes det er synd at man ikke kan tillate seg å sørge også blant andre.

Anonymous poster hash: 4a425...5e8