kan man bli like glad i stebarn/adoptivbarn som biologiske?

[AnonymBruker]

Om man er sammen med biologisk foreldre og oppdrar barnet likt. Andre forelderen ikke er i bilde i det hele tatt. Blir man automatisk mer glad i sin egen den dagen man får et biologisk barn?

Anonymous poster hash: 76f53...7db

[AnonymBruker]

ja. det tror eg. det er så forskjellig fra person til person. men eg kan si at jeg blir veldig glad i barna som går i barnehagen som jeg jobber i. Husker enkelte barn som sluttet for 2 år siden som om det var 1 dag siden de sluttet. det handler vel om de setter et merke i livet ditt. lykke til

Anonymous poster hash: e3ba1...dd1

[minister-mio]

ja

[AnonymBruker]

Jeg har bare sett fosterbarn som ikke har kontakt med foreldre fra fødsel.

jeg ser tdelig forskjell på foreldrene på det barnet og de andre barna de har.

Eks tar de ferien alene uten fosterbarn. (div problemer) Da er hun på avlastning.

Hvem ande foreldre gjør slikt med sine egne barn? Tar med tre på ferie og plasserer vekk den fjerde.

Nei, tror biologisk tilknytning gjør sitt

Anonymous poster hash: b5085...aef

[AnonymBruker]

Det finnes gode fosterhjem og det finnes dårlige.

Jeg kjenner folk som vært i veldig bra fosterhjem der de har kontakt med familien som om det var den biologiske er på ferier og familiesammenkomster, omtaler foster søsken som brødre og søstre osv..

Og så finnes det dårlige fosterforeldre som behandler fosterbarna som annenrangs borgere og er generelt jævlige mot barna.

Selvfølgelig gjør biologisk tilknytning sitt, det sier seg jo selv noe annet ville vært rart.

Men det betyr ikke at du kan være like glad i et barn som du er fosterforeldre for eller stemor el.

Men det krever mye mer, tror jeg,

Anonymous poster hash: 6956b...305

[Gjest Blomsterert]

Har vært stemor for tre barn pluss at jeg har to selv. Elsker jo barna mine over alt, men klarte å bli veldig glad i de tre andre også. Vi møtes ofte da vi bor i samme by, og vi er oppriktig glade i hverandre.

Vet derfor det er mulig å elske barn om de ikke er ens biologiske.

[MajorasMaske]

Nei, det er umulig. Det er noe helt spesielt mellom en forelder og dens ekte barn.

[Gjest heihade]

Nei, det er umulig. Det er noe helt spesielt mellom en forelder og dens ekte barn.

Jeg regner med at når du sier "det er umulig" så mener du "det er umulig for meg"? For noe annet kan du vel strengt tatt ikke uttale deg om.

[Rotemor]

Jeg tror absolutt det er fullt mulig, men også svært individuelt.

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg absolutt man kan. Med tanke på hvor glad jeg er i venninners barn, hadde elsket dem som mitt eget om jeg måtte ta over dem.

Anonymous poster hash: 8d34d...4f8

[AnonymBruker]

Synes det blir veldig vanskelig å sammenligne stebarn og adoptivbarn. Har du adoptert et barn, er du barnets foreldre. Det har ingen andre foreldre å forholde seg til og du har det hele og fulle ansvaret. Barnet er fullt og helt avhengig av deg. Adoptivforeldre har ofte ventet i mange år på å få sitt barn og barnet er svært høyt ønsket. Det kan selvfølgelig stevarn også være -ikke misforstå meg- men som oftest har mm vel blitt sammen med moren eller faren til barnet, og så blir man kjent med barnet etterhvert. Stebarn har vel som oftest en mor/far det har samvær med/delvis bor hos, og rollen mellom foreldrene blir ulik fordi den ene har en nærere tilknytning til barnet enn den andre. Fosterbarn på sin side har også ofte biologisk familie som skal ha noe kontakt og som fosterforeldre er man på en måte "ansatt" av kommunen, dvs at det er mange andre inne som også har sitt å si ift barnet. For noen vil kanskje det påvirke forholdet til barnet (f.x frykt for å miste det). Jeg sier ikke at man ikke blir glade i stebarn eller fosterbarn. Synes bare det er viktig å se at man snakker om veldig ulike ting her.

Anonymous poster hash: 48081...6c0

[Gjest Mary Quant]

Nei, det er umulig. Det er noe helt spesielt mellom en forelder og dens ekte barn.

Hva i all verden mener du her?

Adoptivbarn er like ekte som biologiske barn.

Det er en del mennesker som bør tenke seg om før de snakker.

[ViljaH]

Ja, jeg tror man kan elske barn man ikke har født selv. Det man mister er undringen over hvilke trekk og adferd barnet har fra en selv og andre. Det er stor glede i å se det. Og hvis foreldrene var relativt bra på skolen så antar man barnet er det også. Med andres barn er det mer usikkerhet rundt hva som kommer og hvem de tar etter.

[AnonymBruker]

Synes det blir veldig vanskelig å sammenligne stebarn og adoptivbarn. Har du adoptert et barn, er du barnets foreldre. Det har ingen andre foreldre å forholde seg til og du har det hele og fulle ansvaret. Barnet er fullt og helt avhengig av deg. Adoptivforeldre har ofte ventet i mange år på å få sitt barn og barnet er svært høyt ønsket. Det kan selvfølgelig stevarn også være -ikke misforstå meg- men som oftest har mm vel blitt sammen med moren eller faren til barnet, og så blir man kjent med barnet etterhvert. Stebarn har vel som oftest en mor/far det har samvær med/delvis bor hos, og rollen mellom foreldrene blir ulik fordi den ene har en nærere tilknytning til barnet enn den andre. Fosterbarn på sin side har også ofte biologisk familie som skal ha noe kontakt og som fosterforeldre er man på en måte "ansatt" av kommunen, dvs at det er mange andre inne som også har sitt å si ift barnet. For noen vil kanskje det påvirke forholdet til barnet (f.x frykt for å miste det). Jeg sier ikke at man ikke blir glade i stebarn eller fosterbarn. Synes bare det er viktig å se at man snakker om veldig ulike ting her.

Anonymous poster hash: 48081...6c0

ja stebarn og adoptivbarn er som oftest to veldig forskjellige ting. Som jeg skei så var det i tilfeller som det bare er en forelder inne i bilde så ste mor eller far får en ordentlig foreldrerolle. Jeg har en sønn som min mann har vert pappa for i to år nå. Sønnen min kaller han pappa og mannen min sier han føler det som gutten er hans sønn. Vi har startet adopsjonsprosessen og biologisk far har aldri vert en del av guttens liv. Jeg ser på mannen min som forelder på lik linje som meg. Vi har snakket om å få en til og føler oss klare for det. Eneste jeg er litt redd for er at han skal få farsføleser for sin biologiske unge og merke det ikke er pappaføleseer for gutten jeg hadde fra før. Hører jo så mange historier om foreldre som behandler barna forskjellig.

ts

Anonymous poster hash: 76f53...7db

[AnonymBruker]

Om man er sammen med biologisk foreldre og oppdrar barnet likt. Andre forelderen ikke er i bilde i det hele tatt. Blir man automatisk mer glad i sin egen den dagen man får et biologisk barn?

Anonymous poster hash: 76f53...7db

Etter min erfaring som ste-barn: Ja.

Anonymous poster hash: 1f6c8...c76

[Edvarda]

Man kan bli like glad i stebarn som i egne barn.

[ViljaH]

Man kan jo være bevisst på å behandle barna likt. Dette er noe alle flerbarnsforeldre må forholde seg til, selv om de er egne. Barna er ulike i alder og lynne og interesser og problematikk. Likevel elsker man dem alle og etterstreber at alle blir sett og får tid.

[Kontormus]

Adoptivbarn er noe helt annet enn stebarn, og en blir like glad i dem som som sine egne for deres biologiske foreldre er ute av bilde, adoptivforeldrene har hele ansvaret. Med stebarn er det en del faktorer som kompliserer, men det er fullt mulig og bli like glad i de som i egne også.

[AnonymBruker]

Jeg har fått tre bonusbarn, og hadde med ett eget inn i forholdet. Jeg kom inn i bildet da minste var førsteklassing, så jeg har selvsagt ikke et like nært forhold til bonusbarna. Det vises i hvordan jeg trøster dem når de slår seg, type nattakos og sånt, men jeg er allikevel like glad i bonusbarna som i mitt eget. Jeg bekymrer meg for dem, gleder meg på deres vegne, og liker å være sammen med dem.

Anonymous poster hash: d2b3a...ee9

[AnonymBruker]

Adoptivbarn, JA, stebarn, NEI

Anonymous poster hash: 22abb...312