Stesønn på 5år som ikke liker meg

[Gjest solstråleen]

Jeg er helt fortvilet, og aner ikke hva jeg skal gjøre . Jeg har mange historier og tanker som jeg vil komme ut med men jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. For å gjøre en veldig lang historie kort; jeg er 19, typen er 30. Han har en sønn på 5 år som bor hos oss 60 %. Annenhver onsdag til mandag. Jeg takler han ikke, og jeg føler meg så hjelpesløs. Han er en uskyldig god gutt som er veldig glad i pappaen sin, akkurat som meg. Jeg vet ikke om jeg sitter med følelsen av sjalusi eller skuffelse av far og barn.

Jeg blir ofte til side satt av dem. Lite inkludert av 5åringen. Det er vondt, for jeg og han har ikke det beste forholdet ettersom jeg har vært den ekstrapersonen som har kjeftet og sa nei, men vært mindre flink på å gjøre hyggelige ting. Jeg forsøker å bake med han en gang i løpet av gangene han kommer, leke med han på rommet og la han få være mest mulig med pappaen sin. Jeg har etter råd fra familiekontoret latt far ta seg av "kjefting og grensesetting" og eventuellt si fra til far hvis jeg syntes noe er helt feil. Dette har fungert nå, og jeg har ikke satt fingeren på han i det hele tatt når han har vært hos oss nå. Jeg vil så gjerne være en stemamma som han kan ha det gøy med, ikke en han forbinder med redsel eller frykt for å gjøre noe galt.

jeg er jo bare 19 år, og har vært skilsmissebarn selv og prøver å sette meg inn i situasjonen til guttungen . jeg har vært en person som bare har sagt nei og vært kjeftete, såklart forbinder han ikke så mye godt med meg da. Jeg har som sagt lagt fra meg tanken på å sette grenser, men dette resulterer i at jeg blir utestengt av far og gutten. "pappa, jeg vil snakke med deg alene på rommet ditt - kom". "pappa, jeg vil ha middag", "pappa, kan vi gå ut å leke bare vi to?" .. det er pappa pappa pappa, og jeg er fullstendig klar over at han er hos oss for samvær med far og ikke meg, men hva skal jeg gjøre da? hva skal vi gjøre? skal jeg akseptere at når sønn er hos oss, skal det kun være far og sønn og jeg skal bare sitte der å føle meg utestengt eller kan jeg fortsette på tanken om at vi er en familie og skal gjøre ting sammen og at dem kan gjøre litt ting alene av og til?

Jeg vil ikke gjøre noe feil, men vurderer at dette forholdet er helt meningsløst. Jeg kjenner at stemorsrollen passer ikke for en 19åring når utfordringene begynner å komme. Vi har bodd sammen ett år, og jeg elsker kjæresten min over alt på jord. Vi har det ubeskrivelig bra sammen, og ville ikke at gutten skulle stoppe forholdet slik far var redd for. Jeg ser nå at jeg kanskje var litt naiv og tok litt lett på ting, og her sitter jeg bom fast.. Jeg er helt utslitt og er ikke på jobb lenger heller. Sykmeldt og utslitt, føler meg helt fortapt i en familiesituasjon som jeg aldri så komme. Vi trodde familien vår kom til å bli en lykkelig liten en, som gledet oss hver gang sønnen skulle komme til oss. Nå gruer jeg meg, men står med åpne armer hver eneste dag, og blir kun snudd ryggen til.. både av sønn og far føles det som. Jeg trenger råd, hva jeg skal si til far og hvordan vi skal løse dette. Har ordnet ny time på familievernskontoret neste uke, men dagene frem til det blir lange. Vi skal ha gutten frem til helgen igjen... Jeg vil så gjerne lykkes, men går rett på tryne....

[AnonymBruker]

Jeg tror stemorsrollen er altfor vanskelig for en 19åring. Det er unaturlig å skulle ha ansvar for en 5åring i din alder.

Anonymous poster hash: 4503d...92f

[Nordis]

Du skriver at du ikke takler han (barnet), og barn merker slikt, uansett hvor hyggelig du er mot han. Dermed vil han få problemer med å like deg. Høres ut som dere begge er litt sjalu - både du og barnet.

Trekk deg litt vekk og la far og sønn ha litt tid for seg selv. Og gi det litt tid. Så kan du komme mer på banen etterhvert. Når du insisterer på at dere skal være tre og en "familie" hele tiden, så opplever barnet deg lett som en trussel. La barnet styre tempoet på hvordan relasjonen mellom dere skal utvikle seg. Det kan vel ikke haste så veldig med å være "familie"? Barnet trenger nok mer tid.

[Gjest solstråleen]

Du skriver at du ikke takler han (barnet), og barn merker slikt, uansett hvor hyggelig du er mot han. Dermed vil han få problemer med å like deg. Høres ut som dere begge er litt sjalu - både du og barnet.

Trekk deg litt vekk og la far og sønn ha litt tid for seg selv. Og gi det litt tid. Så kan du komme mer på banen etterhvert. Når du insisterer på at dere skal være tre og en "familie" hele tiden, så opplever barnet deg lett som en trussel. La barnet styre tempoet på hvordan relasjonen mellom dere skal utvikle seg. Det kan vel ikke haste så veldig med å være "familie"? Barnet trenger nok mer tid.

Tusen takk for hyggelig respons! Det er ingenting som haster, men jeg mener det er mer riktig å se på oss som en familie enn at far og sønn gjør ting alene hele tiden, og jeg blir sittende igjen med mine ting. Det er jo ikke noe familieliv mener jeg :-)

[Nordis]

Tusen takk for hyggelig respons! Det er ingenting som haster, men jeg mener det er mer riktig å se på oss som en familie enn at far og sønn gjør ting alene hele tiden, og jeg blir sittende igjen med mine ting. Det er jo ikke noe familieliv mener jeg :-)

Tror dere bør prøve å definere noen konkrete ting/situasjoner som er for dere alle tre, og noen som bare er for far og sønn. For eksempel er det jo naturlig at dere er sammen alle tre hjemme (det er jo ditt hjem også). Men kanskje far og sønn kan ha noen faste aktiviteter e.l. som bare de to gjør, slik at de får mer alenetid? Da blir det forutsigbart for gutten, og han vet at han får alenetid med far (f.eks onsdag ettermiddag - da er det guttetur til svømmehallen e.l. Fredag er det guttetur på kino.) La gutta ha sine "gutteturer". Tror det er smart.

Bemerkninger som "pappa jeg vil snakke bare med deg alene på rommet" osv ville jeg bare smilt vennlig til. Behovet barnet har for dette vil forsvinne når han ikke lenger ser deg som en "trussel" eller "inntrenger". Ser dere har bodd sammen så lenge som et år. Men tror dere har kjørt dere litt fast her. Prøv å bryte mønsteret

[Gjest solstråleen]

Tror dere bør prøve å definere noen konkrete ting/situasjoner som er for dere alle tre, og noen som bare er for far og sønn. For eksempel er det jo naturlig at dere er sammen alle tre hjemme (det er jo ditt hjem også). Men kanskje far og sønn kan ha noen faste aktiviteter e.l. som bare de to gjør, slik at de får mer alenetid? Da blir det forutsigbart for gutten, og han vet at han får alenetid med far (f.eks onsdag ettermiddag - da er det guttetur til svømmehallen e.l. Fredag er det guttetur på kino.) La gutta ha sine "gutteturer". Tror det er smart.

Bemerkninger som "pappa jeg vil snakke bare med deg alene på rommet" osv ville jeg bare smilt vennlig til. Behovet barnet har for dette vil forsvinne når han ikke lenger ser deg som en "trussel" eller "inntrenger". Ser dere har bodd sammen så lenge som et år. Men tror dere har kjørt dere litt fast her. Prøv å bryte mønsteret

Dette skal jeg virkelig prøve ut og prate med han om i kveld! Tusen tusen takk for svar, dette tror jeg (og håper) kan hjelpe oss litt i gang :-)

[minister-mio]

Jeg blir ofte til side satt av dem. Lite inkludert av 5åringen.

Det er ikke 5-åringen sin oppgave å inkludere deg. I relasjon mellom en voksen og et barne r det den voksne som har ansvaret for at relasjonen er god.

Slutt å tenk over at han ikke inkluderer deg, og inkludér han samtidig som du lar han få alenetid med pappa

[Nordis]

Dette skal jeg virkelig prøve ut og prate med han om i kveld! Tusen tusen takk for svar, dette tror jeg (og håper) kan hjelpe oss litt i gang :-)

Har stebarnserfaring selv, og slike ting har funket for oss. Når han får sine faste aktiviterer kun med far, så vil han ikke selv måtte ta ansvar for å "sikre seg" alenestunder i hverdagen. Da kan han slappe mer av, for han vet det kommer.

Èn ting til: Om du opplever gutten som veldig sjalu akkurat nå, så ville jeg ligget litt lavt med kosing og kyssing mellom deg og far foran gutten til dette har roet seg, bare for en periode framover. Det KOMMER til å roe seg. Jeg lover. Lykke til!

[Gjest solstråleen]

Har stebarnserfaring selv, og slike ting har funket for oss. Når han får sine faste aktiviterer kun med far, så vil han ikke selv måtte ta ansvar for å "sikre seg" alenestunder i hverdagen. Da kan han slappe mer av, for han vet det kommer.

Èn ting til: Om du opplever gutten som veldig sjalu akkurat nå, så ville jeg ligget litt lavt med kosing og kyssing mellom deg og far foran gutten til dette har roet seg, bare for en periode framover. Det KOMMER til å roe seg. Jeg lover. Lykke til!

Jeg har forsøkt å begrense det litt, men godt å høre at det er en god ting å gjøre. Takk for hyggelig svar, godt å møte litt støtte og forståelse når ting ikke er så greit

[AnonymBruker]

Tusen takk for hyggelig respons! Det er ingenting som haster, men jeg mener det er mer riktig å se på oss som en familie enn at far og sønn gjør ting alene hele tiden, og jeg blir sittende igjen med mine ting. Det er jo ikke noe familieliv mener jeg :-)

Men her tar du feil. Denne gutten er 5 år, han er bitteliten og for ham er tydeligvis viktig å få bekreftet relasjonen mellom han selv og faren, og det er faktisk han som er viktigst. Du kan ikke tvinge fram en familierelasjon, den må komme fra seg selv. Familievernkontoret har også rett i at det ikke er du som skal sette grenser og være streng, og jeg synes du bør be gutten om unnskyldning for at dere kom så skjevt ut i starten. Fortell ham det du skriver her; at han er en fin gutt, at du bare vil bli kjent med ham og at du ønsker at han skal ha det bra. Også sier du unnskyld.

Jeg skjønner veldig godt at dette er tøft for deg. Jeg har en stedatter selv, og det som redder meg er at jeg har et barn selv også. Hadde det ikke vært for mitt eget barn, hadde jeg ikke skjønt de tingene du ikke skjønte, og da hadde jeg ikke klart dette. Det er kjempetøft, men det viktigste å foksuere på er at du som voksen er nr 2, og hvis du en gang i fremtiden planlegger å få egne barn med samboeren din, bør du bare være glad for at han ikke setter deg før barnet sitt.

Anonymous poster hash: 76d08...d3a

[Gjest solstråleen]

Men her tar du feil. Denne gutten er 5 år, han er bitteliten og for ham er tydeligvis viktig å få bekreftet relasjonen mellom han selv og faren, og det er faktisk han som er viktigst. Du kan ikke tvinge fram en familierelasjon, den må komme fra seg selv. Familievernkontoret har også rett i at det ikke er du som skal sette grenser og være streng, og jeg synes du bør be gutten om unnskyldning for at dere kom så skjevt ut i starten. Fortell ham det du skriver her; at han er en fin gutt, at du bare vil bli kjent med ham og at du ønsker at han skal ha det bra. Også sier du unnskyld.

Jeg skjønner veldig godt at dette er tøft for deg. Jeg har en stedatter selv, og det som redder meg er at jeg har et barn selv også. Hadde det ikke vært for mitt eget barn, hadde jeg ikke skjønt de tingene du ikke skjønte, og da hadde jeg ikke klart dette. Det er kjempetøft, men det viktigste å foksuere på er at du som voksen er nr 2, og hvis du en gang i fremtiden planlegger å få egne barn med samboeren din, bør du bare være glad for at han ikke setter deg før barnet sitt.

Anonymous poster hash: 76d08...d3a

Det stemmer nok det du sier der, og fikk meg til å tenke litt anderledes. Har vært ute en tur i dag og gleder meg til å komme hjem til typen å fortelle om rådene jeg har fått, dette skal jeg virkelig huske på og forsøke å fullføre. Alt jeg vil er at gutten skal ha det bra når han er hos oss, og at vi skal fungere sammen alle tre etterhvert :-)

[AnonymBruker]

Så bra, jeg var redd du skulle oppleve innlegget mitt som for krasst. For som sagt; jeg skjønner at det er tøft. Det er tøft for meg også. Jeg har også revurdert mitt forhold pga. kjæresten sitt barn.

Anonymous poster hash: 76d08...d3a

[Gjest solstråleen]

Så bra, jeg var redd du skulle oppleve innlegget mitt som for krasst. For som sagt; jeg skjønner at det er tøft. Det er tøft for meg også. Jeg har også revurdert mitt forhold pga. kjæresten sitt barn.

Anonymous poster hash: 76d08...d3a

He he, neida. Jeg spør jo her for å få råd, og da må jeg tåle å høre andres meninger også. Det du forteller er konstruktivt og gir mening, og skal virkelig gå inn for å følge rådene du kom med. Jeg tror faktisk det vil fungere for oss. :-)

[Tante-Sofie]

Du skal ha kudos for at du er moden og reflektert, og tar kritiske tilbakemeldinger med en god holdning altså. Stesønnen din er heldig!

Hvor lenge hadde dere vært sammen før dere flyttet sammen? Jeg tror mye kan løse seg med tid, og at du fortsetter med en litt laid-back holdning. Du skal ikke være oppdrager, du er så heldig at du kan være bare "kompis". Jeg tror også det er noe i det rådet om å sette av tid til bare far og sønn, som er avtalt på forhånd. Jeg har et barn og en kjæreste som også har et barn og både kjæresten og jeg har ting vi gjør sammen med det barnet som er vårt, som er bare "mamma/barn" eller bare "pappa/barn". Våre barn setter pris på det, helt tydelig.

[Gjest solstråleen]

Du skal ha kudos for at du er moden og reflektert, og tar kritiske tilbakemeldinger med en god holdning altså. Stesønnen din er heldig!

Hvor lenge hadde dere vært sammen før dere flyttet sammen? Jeg tror mye kan løse seg med tid, og at du fortsetter med en litt laid-back holdning. Du skal ikke være oppdrager, du er så heldig at du kan være bare "kompis". Jeg tror også det er noe i det rådet om å sette av tid til bare far og sønn, som er avtalt på forhånd. Jeg har et barn og en kjæreste som også har et barn og både kjæresten og jeg har ting vi gjør sammen med det barnet som er vårt, som er bare "mamma/barn" eller bare "pappa/barn". Våre barn setter pris på det, helt tydelig.

Tusen takk for det Det hjelper på litt å høre hvordan andre gjør det, er ikke så mange på min alder eller folk rundt meg som sitter i samme situasjon som jeg kan spørre. Jeg skal definitivt planlegge sammen med far,faste dager i uken og aktiviteter de kan finne på. Det kan jeg jo tenke meg selv også, at alenetid med pappa å finne på noe gøy når du er barn det vil jo alle

Dette hjalp meg veldig, har litt mer troen nå enn hva jeg hadde tidligere :-D

[Medusa13]

Skjønner at det kan være for tøft når du bare er 19 år med en gutt på 5. Du har nok kommet skjevt ut i hans øyne fordi du har kjeftet på ham før. Slikt husker barn. Enig med den som skrev at du skulle si unnskyld til gutten. Etter det bør du trekke deg mest mulig tilbake og la far og sønn få kvalitetstid alene. Så får du heller nærme deg gradvis og ta del i enkeltaktiviteter som er morsomme for alle.

[AnonymBruker]

Jeg tror stemorsrollen er altfor vanskelig for en 19åring. Det er unaturlig å skulle ha ansvar for en 5åring i din alder.

Anonymous poster hash: 4503d...92f

Dette.

"Typen" er 30 og har en sønn. Du er 19 og såvidt ferdig med barndommen selv.

At du gidder. Da jeg var 19, dreide livet seg om skole, venner, lek og moro.

Anonymous poster hash: 6a0b2...6c2

[AnonymBruker]

Du er rett og slett for ung for situasjonen.

Dersom du fortsatt vil være sammen med guttens far, må dere bli særboere. Så får far og sønn tid til å vokse sammen, du får tid til å bli voksen og etterhvert, sakte men sikkert, bli en del av guttens liv igjen.

Anonymous poster hash: cf484...c45

[Nordis]

Det er ikke Ts sin alder som diskuteres her. Ts spør om råd med bakgrunn i et oppriktig ønske om å få relasjonen mellom henne og stesønn til å fungere. Synes hun virker moden og reflektert for alderen.

[AnonymBruker]

TS, du tar på deg et enormt ansvar for situasjonen. Så mye at du nå er utslitt og ikke klarer jobben din. Det bør ringe mange varselklokker her, hva sier din samboer til dette? Han ser vel at du er sliten?

Anonymous poster hash: 9f941...374