Gå til innhold

"Få et barn tilfelle noe skjer med det man har"


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Kjenner en familie hvor eldste barnet døde av kreft da han var 4. Den yngste døde som 17åring i en bilulykke.

Foreldrene satt igjen alene etter ulykken.

Jeg tror sorgen av å miste et barn er like stor uansett hvor mange du "har igjen". Men allikevel tror jeg nok sorgen kan bli altoppslukende om man mister det eneste barnet man har.

Men å planlegge å få nr 2, 3 etc sånn i tilfelle det skulle skje noe med nr 1 virker for meg litt sært - men nå har vi ikke opplevd alvorlig sykdom heller. Mulig man får er annet tankesett da..

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvis man får to barn til, som skal erstatte barn nr én dersom det dør, da er man gal. Og urealistisk.

Ingen kan erstatte et annet menneske på den måten, ikke engang tvillingen.

Anonymous poster hash: d876b...4ff

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har 1 barn og hadde ikke tenkt å få flere, men så skal ikke broren min ha barn, mamma er psykisk syk, pappa bor i utlandet og øvrig familie er ikke noe særlig :( Skulle noe skje med meg blir barnet mitt alene i verden.

Det er ikke gitt at søsken blir bestevenner eller liker hverandre, men å ha en til som er i samme situasjon, som man kan støtte seg på og som man kan være sammen med er en fin ting, tror jeg.



Anonymous poster hash: 402fe...0aa
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine tanker rundt det er at det handler ikke om å "ha erstatningen klar" hvis det verste skulle skje, men snarere at man ikke kan tenke seg livet uten barn og hvis man har 2-3 barn er det tross alt mindre sjans for å havne i den situasjonen, enn hvis man kun har ett barn. Uten at barna på noen måte kan bli "erstatning" for hver andre. Men jeg vet ikke hvor vanlig det egentlig er nå til dags å bevisst tenke slik, jeg tror de fleste velger å få flere barn simpelthen fordi de ønsker flere barn. Jeg husker å ha lest minneord om en jente som døde av kreft, hun var i 20-årene og det kom frem at hun hadde tidligere mistet 3 av sine halvsøsken (de døde i barnehagealder i den samme naturkatastrofén), så man kan vel aldri være "trygg"..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er klart at enkeltbarn ikke kan erstattes uansett, og å få barn med KUN dette som eneste motivasjon kan virke litt rart (men som andre her har heller ikke jeg opplevd alvorlig sykdom/skade hos mine barn, jeg kan lett se for meg at man tenker litt annerledes etter en så dramatisk livshendelse).

Men å streife innom tanken når man bestemmer seg for å få flere, det er vel ganske forståelig. Å miste et barn er en tragedie uansett, men å gå fra å være mamma til å ikke være mamma i det hele tatt (i det praktiske livet, man er jo mamma likevel- men dere ser poenget) tror jeg kan være direkte ødeleggende for enkelte. Det ville nok vært det for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg selv har mange søsken, mens sambo har bare ett.

Ser hvor skjør hans familie er i forhold til min egen, spesiellt i høytider, og det er det vi kjærestene som må lide for!
På 5 år har han aldri feiret jul med meg og min familie, bare jeg som har vert med ham noen juler. For drar han, sitter mor, far og bror igjen alene, og det har han ikke samvittighet til rett og slett.
Bror har nå nettopp fått kjæreste også, så blir spennende å se hvordan det blir fremover, og ikke minst når noen av oss får barn :(

Dette har farget min avgjørelse om at jeg vil ha flere barn, helst 3 om jeg er så heldig at alt går bra :)


Nå skal jo ikke jeg ha bare ett barn uansett, så håper jeg slipper å tenke på det med å miste barn. Jeg mistet en kamerat for noen år tilbake, og han var enebarn Moren hans satt helt alene tilbake og brukte mange år på å i det hele tatt komme seg i arbeid igjen etterpå :/
Så tror absolutt det er litt lettere om man har flere barn ja, selv om det aldri er lett, og et barn aldri kan erstattes av et annet.



Anonymous poster hash: c11f6...d67
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg selv har mange søsken, mens sambo har bare ett.

Ser hvor skjør hans familie er i forhold til min egen, spesiellt i høytider, og det er det vi kjærestene som må lide for!

På 5 år har han aldri feiret jul med meg og min familie, bare jeg som har vert med ham noen juler. For drar han, sitter mor, far og bror igjen alene, og det har han ikke samvittighet til rett og slett.

Bror har nå nettopp fått kjæreste også, så blir spennende å se hvordan det blir fremover, og ikke minst når noen av oss får barn :(

Anonymous poster hash: c11f6...d67

Ja, man må jo tenke på hva som er best for barnet også. Som noen nevnte tidligere i tråden, så vil jo barna ha hverandre dersom noe skulle skje med foreldrene... Det kan også være slitsomt å være enebarn, å føle at man må leve opp til alle forventningene foreldrene har, fordi de ikke har noen andre. Og naturligvis må man alltid stille opp på slike ting. Man blir gjerne ekstra overbeskyttet og litt bortskjemt, når foreldrene ikke har flere å fokusere oppmerksomheten sin på.

Anonymous poster hash: 22e7d...fe8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...