Jeg er ikke en som ville vært venn med en som meg.

[Gjest Kv84]

Jeg er så mye dritt, sjenert, forbanna, irritert, klarer ikke åpne munnen om det er mange mennesker rundt meg. Jeg pynter meg ikke med fine klær, jeg er overhodet ikke så pen og vakker som jeg trodde, her går det nedover, egentlig er det ikke særlig grunn til å like meg for dette. Er så ekkelt å si pene ting til meg selv, tenke positivt. Jeg er så vanvittig uønsket, jeg fortjener ikke en perfekt kjæreste, jeg er bare i veien, er så lei av å våkne og ikke gjøre noe, gidder ingen ting, siden jeg klarer ikke å gjøre det bra nok.

Er det virkelig mulig å like seg selv? Bli venn med seg selv?

[waco]

Selvforakt er meget alminnelig. Folk flest skulle bare visst!

Hvor kommer denne selvforakten fra? Hmm, som jeg tenker da så kommer selvforakt av generell forakt mot andre mennesker. Har man i lang tid mislikt mennesker så vil man begynne å mislike seg selv.

Jeg selv hater jo menneskeheten, men har på en eller annen mystisk og magisk måte begynt å like mennesker. Altså jeg synes jo selvsagt synd på folk flest, men jeg tenker at det er ikke deres egen skyld, - mennesker ble bare født til denne planeten, alle som en, og ingen ba om å bli født.

Noen ganger kan jeg til og med finne på å bli irritert på andre for å ikke bli irritert på meg selv. For eksempel, hver gang en feminist skriver hvor mye hun misliker menn, og jeg må minne henne om at, - jammen menn er forkortelse for menneske! Å hate menn er å hate mennesker. Hvorfor hate mennesker? Hater feminister seg selv og har selvforakt de også?

Når man i tillegg til dette her tar med all overtroen som er i samfunnet, - altså at gud fungerer like godt i en kirke som det en fange gjør i et fengsel, man må tro for at det skal funke! Men hva hadde vi mennesker vært uten troen da? VI hadde jo vært idioter og grønnsaker og vært som maurene. Vært programmert ved fødselen av. Ingenting behøves å trenes opp. Ingen oppdragelse, ingen "omgivelser" slik vi mennesker vi disiplinert og oppdratt.

Det alle glemmer er at oppdragelse er like jævlig for hvert menneske på denne planeten, det handler bare om aksept. Desto fortere du akseptere tingenes gang, dess lykkeligere blir du.

[AnonymBruker]

Nei, men som sagt tidligere: du må ta tak i dette selv. Ingen andre kan gjøre det for deg!

Anonymous poster hash: 3b6b5...348

[Gjest Kv84]

Jeg skulle ønske jeg fant en mann som styrte meg, pushet meg til å gjøre ting. Bare å komme ut døra idag for å se på Mamutsalget turte jeg ikke, har problemer med en nabo. En mann som fikk meg til å lage middag, dytte meg i dusjen, fått meg til å vaske og støvsuge. Hele barndommen har jo foreldrene snakke for meg, jeg har jo kommet meg unna i selskaper, fordi foreldrene svaret for meg.

Synes det et så rart at Barneværnet ikke var inni bildet da jeg var liten, jeg ergo så mislykket, fordi jeg ikke klarte å gjøre noe bra. Hvorfor er det ingen som dytter meg til å gjøre ting, hvorfor gjorde og gjør alle ting jeg spør dem om å gjøre?

Jeg skjelver når jeg har snakket med folk som er ubehagelig etterpå, jeg tenker om og om igjen på det jeg gjorde eller sa feil. Jeg klarer jo ikke en eneste dag uten å angre, og å tvinge meg selv til å tenk hundre ganger på negative ting.

[Gjest Kv84]

Selvforakt er meget alminnelig. Folk flest skulle bare visst!

Hvor kommer denne selvforakten fra? Hmm, som jeg tenker da så kommer selvforakt av generell forakt mot andre mennesker. Har man i lang tid mislikt mennesker så vil man begynne å mislike seg selv.

Jeg selv hater jo menneskeheten, men har på en eller annen mystisk og magisk måte begynt å like mennesker. Altså jeg synes jo selvsagt synd på folk flest, men jeg tenker at det er ikke deres egen skyld, - mennesker ble bare født til denne planeten, alle som en, og ingen ba om å bli født.

Noen ganger kan jeg til og med finne på å bli irritert på andre for å ikke bli irritert på meg selv. For eksempel, hver gang en feminist skriver hvor mye hun misliker menn, og jeg må minne henne om at, - jammen menn er forkortelse for menneske! Å hate menn er å hate mennesker. Hvorfor hate mennesker? Hater feminister seg selv og har selvforakt de også?

Når man i tillegg til dette her tar med all overtroen som er i samfunnet, - altså at gud fungerer like godt i en kirke som det en fange gjør i et fengsel, man må tro for at det skal funke! Men hva hadde vi mennesker vært uten troen da? VI hadde jo vært idioter og grønnsaker og vært som maurene. Vært programmert ved fødselen av. Ingenting behøves å trenes opp. Ingen oppdragelse, ingen "omgivelser" slik vi mennesker vi disiplinert og oppdratt.

Det alle glemmer er at oppdragelse er like jævlig for hvert menneske på denne planeten, det handler bare om aksept. Desto fortere du akseptere tingenes gang, dess lykkeligere blir du.

Det er nok at jeg har vært og er så sjenert og så tror folk at de må hjelpe meg med ting og så sittet jeg der og ikke får til en dritt. Hvis jeg ikke hadde vært sjenert, så hadde ting vært så mye bedre. Det å være sjenert, og ha dårlig selvbilde og selvtillit er bare så veldig meg, hvorfor blir det verre nå jo eldre jeg blir?

[waco]

Det er nok at jeg har vært og er så sjenert og så tror folk at de må hjelpe meg med ting og så sittet jeg der og ikke får til en dritt. Hvis jeg ikke hadde vært sjenert, så hadde ting vært så mye bedre. Det å være sjenert, og ha dårlig selvbilde og selvtillit er bare så veldig meg, hvorfor blir det verre nå jo eldre jeg blir?

Ja du sier noe der. Når man er ung så er man bestandig den man har lyst til å være, etterhvert som blir eldre blir man mer og mer den man ikke vil være...

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke med en mann. Hvorfor gjør du ikke noe selv?

Anonymous poster hash: 3b6b5...348

[Gjest Kv84]

Det hjelper ikke med en mann. Hvorfor gjør du ikke noe selv? Anonymous poster hash: 3b6b5...348

Jeg klart ikke å gjøre ting bra nok, litt sånn at ting kunne vært karakter på, så hadde jeg strøket eller fått to. Jeg er så jævla dum, ingen ting sitter, jeg glemmer ting, og skjønner ikke hele greia. Misforstår ofte. Om jeg kanskje kan være flink å spise Sundt i en periode, så går det til helvette, og jeg gir totalt f... I å fortsette. Og skryter jeg av meg selv, så får jeg dårlig samvittighet, fordi det er ikke noe å skryte av. Folk skjønner ikke hva jeg sier og ser dumt på meg.

[AnonymBruker]

Jeg klart ikke å gjøre ting bra nok, litt sånn at ting kunne vært karakter på, så hadde jeg strøket eller fått to. Jeg er så jævla dum, ingen ting sitter, jeg glemmer ting, og skjønner ikke hele greia. Misforstår ofte. Om jeg kanskje kan være flink å spise Sundt i en periode, så går det til helvette, og jeg gir totalt f... I å fortsette. Og skryter jeg av meg selv, så får jeg dårlig samvittighet, fordi det er ikke noe å skryte av. Folk skjønner ikke hva jeg sier og ser dumt på meg.

Nå er du vel litt vel hard mot deg selv.

Du burde gå til legen din og be om kognitiv terapi.

Anonymous poster hash: b8924...aaf

[QueenOfTheSidewalk]

Hvor mange ganger skal jeg fortelle deg at du må gå til legen og få henvisning til psykolog? Det ser ikke ut som om du greier å takle dette på egenhånd.

[Gjest Kv84]

Hvor mange ganger skal jeg fortelle deg at du må gå til legen og få henvisning til psykolog? Det ser ikke ut som om du greier å takle dette på egenhånd.

Jeg har vært hos psykolog og snakket om venninner i barndommen og at jeg må ta kontakt med de, noe jeg ikke vil, da de er blitt annerledes. Den ene har fått drømmejobb, bygger hus og kjæreste. Mens andre har et eller annet som ikke er bra, akkurat som om hun er lei deg og veldig sinna på folk. Jeg takler ikke å være sammen folk, kommunikasjone er så utenfor min komfortsone. Hvorfor være sammen med mennesker når jeg ikke liker det.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg har vært hos psykolog og snakket om venninner i barndommen og at jeg må ta kontakt med de, noe jeg ikke vil, da de er blitt annerledes. Den ene har fått drømmejobb, bygger hus og kjæreste. Mens andre har et eller annet som ikke er bra, akkurat som om hun er lei deg og veldig sinna på folk. Jeg takler ikke å være sammen folk, kommunikasjone er så utenfor min komfortsone. Hvorfor være sammen med mennesker når jeg ikke liker det.

Si bare at du ikke ønsker kontakt med dem. Jeg gikk til psykolog og fikk samme oppfordringen, men sa jeg ikke orket, så de foreslo noe annet isteden, små skritt mot å bli mere sosial uten at jeg trengte å kontakte gamle venner. Det fungerte til en viss grad, men fordi jeg ble utmattet av å snakke om fortiden samtidig som dette, mistet jeg etterhvert fokuset på det.

Jeg forsto ikke at det hjalp å snakke om fortiden heller, ikke før 1 1/2 år seinere etter 1 år i terapi. Da så jeg at det hadde hjulpet meg.

Mange går til psykolog i årevis før det hjelper noe som helst.

[Gjest Kv84]

Si bare at du ikke ønsker kontakt med dem. Jeg gikk til psykolog og fikk samme oppfordringen, men sa jeg ikke orket, så de foreslo noe annet isteden, små skritt mot å bli mere sosial uten at jeg trengte å kontakte gamle venner. Det fungerte til en viss grad, men fordi jeg ble utmattet av å snakke om fortiden samtidig som dette, mistet jeg etterhvert fokuset på det.

Jeg forsto ikke at det hjalp å snakke om fortiden heller, ikke før 1 1/2 år seinere etter 1 år i terapi. Da så jeg at det hadde hjulpet meg.

Mange går til psykolog i årevis før det hjelper noe som helst.

Jeg gikk rundt fem ganger til en dame for 3,5år siden. For å snakke om hva jeg skal foreslå å gjøre sammen med venninner. Og jeg foreslo både å gå rundt Sognsvann og dra til Sverige med venninnen, og ikke ble det til fordi hun hadde unnskyldninger. Så hva er vitsen, når ingen venninner blir med på det jeg foreslår? Ikke har jeg tålmodighet til å snakke om barndommen, den er jo forbi og kan ikke endres.

[lille_myyy]

Oppsøk psykolog, og si akkurat alt du har skrevet her. Kan være det ligger noe underliggende diagnose rundt dette også, for alt du vet.

Uansett, og føle slik selvforakt er det mange som sliter med, dessverre. Men det er ikke noe noen kan gjøre for deg, dette er noe du må ta taki selv. Og det kommer til å ta tid, så man må dessverre smøre seg med tålmodighet.

Men du kan klare det! Etterhvert, kan du begynne å skrive ned små ting du liker meg deg selv, og det kan være hva som helt. Ikke få dårlig samvittighet, for ALLE har egenskaper som er positive. Forstår at du ikke er helt der enda, derfor syns jeg du trenger hjelp for å begynne. Hvis ikke vet man ikke helt hvor man skal begynne, og alt blir uoversiktelig og kaotisk!

Lykke til, og ha troen på deg selv! Dette klarer du!

[lille_myyy]

Selvforakt er meget alminnelig. Folk flest skulle bare visst!

Hvor kommer denne selvforakten fra? Hmm, som jeg tenker da så kommer selvforakt av generell forakt mot andre mennesker. Har man i lang tid mislikt mennesker så vil man begynne å mislike seg selv.

Jeg selv hater jo menneskeheten, men har på en eller annen mystisk og magisk måte begynt å like mennesker. Altså jeg synes jo selvsagt synd på folk flest, men jeg tenker at det er ikke deres egen skyld, - mennesker ble bare født til denne planeten, alle som en, og ingen ba om å bli født.

Noen ganger kan jeg til og med finne på å bli irritert på andre for å ikke bli irritert på meg selv. For eksempel, hver gang en feminist skriver hvor mye hun misliker menn, og jeg må minne henne om at, - jammen menn er forkortelse for menneske! Å hate menn er å hate mennesker. Hvorfor hate mennesker? Hater feminister seg selv og har selvforakt de også?

Når man i tillegg til dette her tar med all overtroen som er i samfunnet, - altså at gud fungerer like godt i en kirke som det en fange gjør i et fengsel, man må tro for at det skal funke! Men hva hadde vi mennesker vært uten troen da? VI hadde jo vært idioter og grønnsaker og vært som maurene. Vært programmert ved fødselen av. Ingenting behøves å trenes opp. Ingen oppdragelse, ingen "omgivelser" slik vi mennesker vi disiplinert og oppdratt.

Det alle glemmer er at oppdragelse er like jævlig for hvert menneske på denne planeten, det handler bare om aksept. Desto fortere du akseptere tingenes gang, dess lykkeligere blir du.

Selvforakt og dårlig selvtillitt kommer ikke nødvendigvis av at man ikke liker andre mennesker. Men den kommer oftere av at man tror at samfunnet/omverden har forvetninger til hvordan man skal være/oppføre seg/se ut, og at man ikke lykkes i dette. Det kan være nære relasjoner, der man har opplevd svik eller tillitsbrudd.

Så bra at du har begynt å like mennesker, det finnes nemlig noen fantastiske mennesker der ute! Og i hyggelig sosialt samvær, bygger man sin egen selvtillitt. Ikke alle er for alle, men det finnes alltid én for én!

[Gjest Kv84]

Oppsøk psykolog, og si akkurat alt du har skrevet her. Kan være det ligger noe underliggende diagnose rundt dette også, for alt du vet.

Uansett, og føle slik selvforakt er det mange som sliter med, dessverre. Men det er ikke noe noen kan gjøre for deg, dette er noe du må ta taki selv. Og det kommer til å ta tid, så man må dessverre smøre seg med tålmodighet.

Men du kan klare det! Etterhvert, kan du begynne å skrive ned små ting du liker meg deg selv, og det kan være hva som helt. Ikke få dårlig samvittighet, for ALLE har egenskaper som er positive. Forstår at du ikke er helt der enda, derfor syns jeg du trenger hjelp for å begynne. Hvis ikke vet man ikke helt hvor man skal begynne, og alt blir uoversiktelig og kaotisk!

Er det egentlig smart å snakke om det jeg elsker her? Er så redd for å bli lagt inn på Dps. Har vært der en gang og siden livredd for å bli tvunget til å være der i ukevis og tvinges til samtaler med masse mennesker.

Lykke til, og ha troen på deg selv! Dette klarer du!

[Gjest Kv84]

Selvforakt er meget alminnelig. Folk flest skulle bare visst!

Hvor kommer denne selvforakten fra? Hmm, som jeg tenker da så kommer selvforakt av generell forakt mot andre mennesker. Har man i lang tid mislikt mennesker så vil man begynne å mislike seg selv.

Jeg selv hater jo menneskeheten, men har på en eller annen mystisk og magisk måte begynt å like mennesker. Altså jeg synes jo selvsagt synd på folk flest, men jeg tenker at det er ikke deres egen skyld, - mennesker ble bare født til denne planeten, alle som en, og ingen ba om å bli født.

Noen ganger kan jeg til og med finne på å bli irritert på andre for å ikke bli irritert på meg selv. For eksempel, hver gang en feminist skriver hvor mye hun misliker menn, og jeg må minne henne om at, - jammen menn er forkortelse for menneske! Å hate menn er å hate mennesker. Hvorfor hate mennesker? Hater feminister seg selv og har selvforakt de også?

Når man i tillegg til dette her tar med all overtroen som er i samfunnet, - altså at gud fungerer like godt i en kirke som det en fange gjør i et fengsel, man må tro for at det skal funke! Men hva hadde vi mennesker vært uten troen da? VI hadde jo vært idioter og grønnsaker og vært som maurene. Vært programmert ved fødselen av. Ingenting behøves å trenes opp. Ingen oppdragelse, ingen "omgivelser" slik vi mennesker vi disiplinert og oppdratt.

Det alle glemmer er at oppdragelse er like jævlig for hvert menneske på denne planeten, det handler bare om aksept. Desto fortere du akseptere tingenes gang, dess lykkeligere blir du.

Jeg liker deg, men jeg har så vanskelig for å forstå det du skriver, ikke noe vondt ment, men det er så vanskelig å snakke med mennesker også fordi jeg ikke forstår, faller lett ute jeg.

[lille_myyy]

Jeg liker deg, men jeg har så vanskelig for å forstå det du skriver, ikke noe vondt ment, men det er så vanskelig å snakke med mennesker også fordi jeg ikke forstår, faller lett ute jeg.

Derfor jeg tenker det kan være noe underliggende bak, som du ikke vet! Depresjon gjør også at man fort mister konsentrasjonen, og ikke klarer å henge med. Uansett, det er ikke meningen du skal gå gjennom livet uten hjelp og støtte - absolutt alle trenger det én gang i blant

[AnonymBruker]

Du burde gå til psykolog for kognitiv terapi (ikke bare snakke om gamle dager men faktisk sette deg i et system). Og så burde du fått henvisning til en nevropsykolog. De kan du utrede for bipolare lidelser, ADHD osv osv. Om man får satt et navn på det du lider av, så er det lettere å fikse dette også. Kanskje du har et snev av aspberger til og med? Ikke vet jeg. Men jeg vet du sliter, og jeg vet at det hjelper å få ting plassert og navngitt.

Anonymous poster hash: b8924...aaf

[aquiz]

Problemet er at innimellom så har vi ikke alltid noen som kan pushe oss. Du vil ikke kunne finne den perfekte mannen som vil løfte deg fordi du egentlig ikke vil bli løftet.

Du burde snakke med noen om hva som har vært vondt, hatt noen som ikke er redd for å stille deg de vanskelige spm - ikke for at du skal svare på dem, men for at du skal skal tenke over ting som har skjedd for å kunne prossesere dem anderledes.

Uansett hva du nå tenker at fortid er fortid så vil dette alltid være noe som preger oss som mennesker på godt og ondt. Du kan ikke gjøre noe med det som har skjedd før, men det å få ting litt ut vil kunne hjelpe mye på hva du gjør fremover.

Det er ikke alle mennesker du vil ha muligheten for å snakke med, men det finnes noen som med en gang vil tiltrekke deg... Du vil ha dårlig samvittighet, du vil tro at de er for gode for deg, at du bryr dem unødvendig, du vil grue deg litt innimellom til å ta kontakt, MEN for hver gang dere er sammen så vil du også se at personen står bak deg uansett og som vil sitte og høre på deg når du trenger uten å dømme deg eller situasjonen.

Som alle andre sier så bør du nok oppsøke hjelp slik du får tankene dine i riktig rekkefølge lykke til