Hvordan klarer dere å leve med sorgen?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid lurt på hvordan mennesker som mister en nær, hvordan de klarer å leve med det.. Jeg ser for meg hvordan det hadde vært hvis jeg plutselig mistet min mamma eller om hun plutselig blir alvorlig syk. Jeg ville ikke taklet å miste henne og jeg er sikker på at jeg ikke hadde klart å leve med sorgen, så jeg rett og slett bare hadde endt mitt liv selv.. Men det er egoistisk, og det er kanskje mange som tenker det samme, men det ville vært egoistisk å påføre andre enda mer smerte.

Ei jeg kjenner mistet sin mor i lungekreft for to måneder siden. Dattera er bare 20 år, og hennes mor vil aldri oppleve å bli bestemor, når datteren er ferdig utdannet og så mange flere ting i livet.. Det er også mange ting i livet dattera ville trengt sin mor også, og hun vil jo komme opp i dagligdagse situasjoner der hun blir minnet(?) på sin mor. Hadde noe sånt skjedd meg så hadde jeg håpet på at jeg hadde klart å komme meg videre i livet, men hvis jeg gjør ting som jeg pleide å gjøre med mamma, og bli stadig minnet på det, så ville jeg blitt helt knust. Jeg bare ser ikke for meg hvordan disse menneskene klarer å leve med det.. Kan si at jeg aldri har opplevd et dødsfall av noen nære enda, utenom da jeg var for liten til å forstå noe. Så det er sikkert derfor jeg ikke klarer å forestille meg å leve med det, og jeg vet ikke hvordan det er å leve med det heller. Jeg tenker stadig på hva som hadde skjedd om jeg hadde mistet min mamma eller noen andre nære.. Tenker veldig ofte på det om kvelden og det knuser meg ved tanken.Jeg er bare 17 år.

Vet ikke helt hva jeg skal med dette innlegget, ville bare få det ut..

Dere som har mistet noen nære, hvordan klarer dere å leve med sorgen? Sikkert et spørsmål som er postet mange ganger her..

Anonymous poster hash: 6ff91...150

[AnonymBruker]

Jeg har mistet moren min. Jeg var 14år da det skjedde. Det er helt grusomt, jeg lever med sorgen hver eneste dag, vært eneste sekund. Vet dette sikkert er slemt og si, men jeg takler ikke og se mødrene til vennene mine, får et stikk i hjertet hvergang. For jeg kunne hatt min mor.levd slik som de lever med en mamma i livet sitt. Og det verste er de KLAGER på mødrene sine. " ÅÅH, mamma er så bitch, jeg får ikke lov til en drit av hun " osv...Da klikker det helt for meg, for jeg hadde gjort ALT for og fått tilbake mammaen, og jeg hater morsdag. For jeg har ikke en mamma jeg kan glede og feire den med.

Sorgen har tatt knekken på meg, men jeg må bare ta på en maske og late som ingenting. For ingen skjønner hvordan det er og leve uten en mor, med mindre de har mistet sin eller aldri hatt en mor.

Så sitt pris på din mor, for hver dag som går. Hun er det beste som har hendt deg, tro det eller ei. Så behandl hun med respekt, og vis hvor mye hun betyr for deg og hvor høyt du elsker henne. Jeg angrer på at jeg sa for sjeldent det at jeg elsket min mor.

Anonymous poster hash: 151ca...ee6

[Gjest Eurodice]

Vet ikke helt hva jeg skal med dette innlegget, ville bare få det ut..

Dere som har mistet noen nære, hvordan klarer dere å leve med sorgen? Sikkert et spørsmål som er postet mange ganger her..

Anonymous poster hash: 6ff91...150

Vi klarer det fordi vi må. Min mann døde plutselig da barna våre var henholdsvis 7, 11, 13, 14 og 15 år. Vi hadde ganske nylig flyttet til et sted hvor vi ikke hadde fått noen nære venner, bare enkelte bekjente. Jeg måtte stå på for barnas skyld, takle deres sorg, ta meg av dem så godt jeg kunne. I ettertid kan jeg selvfølgelig se at det ikke var nok, men jeg kan ikke klandre meg selv for det nå.

Min egen sorg ble dypt begravet (huff for et ordspill). Jeg har nok aldri hatt en normal sorgprosess. Jeg går ikke til daglig og tenker på dette. Det er mange år siden dette skjedde, men jeg merker jeg kan bli urimelig sint og sår når jeg leser om alle som trenger psykolog for bagatellmessige ting, i mine øyne. Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske min mann hadde dødd i en masseulykke, for da kommer kriseteam og psykologer og hele sulamitten. Men når tragedien rammer enkeltmennesker, må man se langt etter hjelp. Det er min bitre erfaring.

Endret 11. februar 2014 av Arabella

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjære lillebror da vi var små barn. Det er fortsatt trist..før var det tristere. En gang sa mamma att det var feil bror som døde fordi att ho var sint på meg . Ho har sagt unnskyld men det gjorde sorgen enda verre. Jeg tenker på bror ofte fordi jeg er så glad ihan. Jeg lurer på hvordan han hadde blitt..hva han hadde ment om saker og ting..hvordan han hadde sett ut..teit men sant.

Anonymous poster hash: 5b870...883

[AnonymBruker]

Jeg mistet min kjære lillebror da vi var små barn. Det er fortsatt trist..før var det tristere. En gang sa mamma att det var feil bror som døde fordi att ho var sint på meg . Ho har sagt unnskyld men det gjorde sorgen enda verre. Jeg tenker på bror ofte fordi jeg er så glad ihan. Jeg lurer på hvordan han hadde blitt..hva han hadde ment om saker og ting..hvordan han hadde sett ut..teit men sant.

Anonymous poster hash: 5b870...883

Det er ikke teit i det hele tatt, det skal du vite.

Anonymous poster hash: 151ca...ee6

[AnonymBruker]

Det er ikke teit i det hele tatt, det skal du vite. Anonymous poster hash: 151ca...ee6

tusen takk.

Jeg kan også si att jeg alltid nevner att jeg har en bror hvis noen spør om jeg har søsken. Det hjelper meg med savnet og vite att han fortsatt er broren min..selv om han aldri ble voksen. Jeg har bilder av han på veggen. Han er med meg...og det gjør sorgen lettere.

Anonymous poster hash: 5b870...883

[Solstrålemamma]

Jeg mistet flere i familien på kort tid for noen år siden. Av og til går det greit. Av og til blir jeg plutselig trist og savner de mye.

Jeg har også mistet en god venninne i kreft. Døden er noe av det mest brutale vi mennesker opplever. Jeg har selv fått til råd at man lærer å leve med det etterhvert og det tror jeg stemmer. Selv om vi vil oppleve dager som er tyngre er det helt normalt. Sorg og savn er egentlig en variant av kjærlighet. Vet det er en fattig trøst men det er noe alle mennesker opplever en eller annen gang. Livet stopper ikke opp. Det kan hjelpe å snakke med andre om det også. Fler enn vi tror har opplevd vanskelige ting.

[79kreps]

En skal bli trist og glad når en tenker på de som er borte. Det er jo en hel haug med følelser på godt og vondt, så noe annet vil være unormalt.

Å leve med sorgen blir lettere med tiden. Sorgen blir aldri borte, en bare lærer seg å leve med den og fokusere mer på det gode en hadde enn det en ikke kan få.

[Gjest SummerJudith]

Vi klarer det fordi vi må. Min mann døde plutselig da barna våre var henholdsvis 7, 11, 13, 14 og 15 år. Vi hadde ganske nylig flyttet til et sted hvor vi ikke hadde fått noen nære venner, bare enkelte bekjente. Jeg måtte stå på for barnas skyld, takle deres sorg, ta meg av dem så godt jeg kunne. I ettertid kan jeg selvfølgelig se at det ikke var nok, men jeg kan ikke klandre meg selv for det nå.

Min egen sorg ble dypt begravet (huff for et ordspill). Jeg har nok aldri hatt en normal sorgprosess. Jeg går ikke til daglig og tenker på dette. Det er mange år siden dette skjedde, men jeg merker jeg kan bli urimelig sint og sår når jeg leser om alle som trenger psykolog for bagatellmessige ting, i mine øyne. Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske min mann hadde dødd i en masseulykke, for da kommer kriseteam og psykologer og hele sulamitten. Men når tragedien rammer enkeltmennesker, må man se langt etter hjelp. Det er min bitre erfaring.

-

Endret 23. februar 2014 av SummerJudith

[Solstrålemamma]

Arabella, det høres ut som du har vært uheldig. Ofte finnes det hjelp men man må kanskje oppsøke den selv. Andre kan ikke se når noen trenger hjelp men flere burde fått et tilbud om det. Helt klart. Det er vel ressurser det ofte står på.

[AnonymBruker]

Ofte finnes det hjelp men man må kanskje oppsøke den selv.

Denne hjelpen er ikke alltid lett å finne. Når man står oppi det er det masse å tenke på... Til og med når man ber om hjelp, blir man ikke alltid hørt. Synes mange er ekstremt sløve, av de som har som jobb å hjelpe.

Når man har mistet en av sine nærmeste og er i sorg, er det gjerne mye nytt å forholde seg til. Da burde noen stått der klar til å informere om ting man ikke aner man trenger å vite, bidra praktisk og ja.. virkelig ta i et tak, rett og slett.

Anonymous poster hash: fbfde...4ba

[AnonymBruker]

Trodde ikke jrg kom til å takle det selv om jrg mistet noen i nær familie. Men da faren min døde så taklet jrg det helt anderledes enn jeg trodde i utgangspunktet.jeg reagerte overhodet ikke som jeg trodde jeg skulle.

Jeg vet ikke hvordan jeg takler det. Jeg bare gjør det...men jeg har ikke fått noen voldsom reaksjon enda selv om det er noen mnd siden. Han var min aller bestevenn

Anonymous poster hash: 5ed0a...b8a

[AnonymBruker]

Vi klarer det fordi vi må. Min mann døde plutselig da barna våre var henholdsvis 7, 11, 13, 14 og 15 år. Vi hadde ganske nylig flyttet til et sted hvor vi ikke hadde fått noen nære venner, bare enkelte bekjente. Jeg måtte stå på for barnas skyld, takle deres sorg, ta meg av dem så godt jeg kunne. I ettertid kan jeg selvfølgelig se at det ikke var nok, men jeg kan ikke klandre meg selv for det nå.

Min egen sorg ble dypt begravet (huff for et ordspill). Jeg har nok aldri hatt en normal sorgprosess. Jeg går ikke til daglig og tenker på dette. Det er mange år siden dette skjedde, men jeg merker jeg kan bli urimelig sint og sår når jeg leser om alle som trenger psykolog for bagatellmessige ting, i mine øyne. Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske min mann hadde dødd i en masseulykke, for da kommer kriseteam og psykologer og hele sulamitten. Men når tragedien rammer enkeltmennesker, må man se langt etter hjelp. Det er min bitre erfaring.

Dette kommer nok svært ann på hvordan personen døde. Vi fikk tilbud om hjelp med en gang.

Normale og unormale sorgprosesser eksisterer ikke. Folk sørger forskjellig og noen fortrenger det ( slik som du)

Jeg er fremdeles i " fornektelse" og mange er det i årevis før de får en reaksjon. Ei jeg går i sorg gruppe med fsnt søstra si død for 4 år siden og deter først nå ho hsr fått noen form for reaksjon

Anonymous poster hash: 5ed0a...b8a

[92Caroline]

Lever og lever. Livet er hva jeg oppfatter som poengløst. Jeg lever for at pappa skal orke å fortsette å eksistere.

Har mistet farmor, farfar, bestemor, bestefar, to tanter, to onkler. Søsteren har alvorlig varige mén etter sykdom. Og i fjor, ja.. da mistet jeg mammaen min helt plutselig. Jeg hadde akkurat blitt 21 år. Verdenen min falt fra hverandre. Jeg har vært neddopa på sovemidler og antipsykotikum siden. Uten medikamenter hadde jeg ikke orket å fortsette, da spesielt nettene er blitt for tunge å bære. Jeg føler ingenting annet enn sinne og sorg. Jeg er sint på vennene mine som fortsatt har begge sine foreldre, og ergrer meg enormt når folk kommer med klager over hvor "forferdelig" livet deres er.

Så, sånn klarer jeg å leve med sorgen. Sterke medisiner. Uten har jeg ikke sjangs i havet på å komme meg gjennom en dag.

[Gjest Eurodice]

Dette kommer nok svært ann på hvordan personen døde. Vi fikk tilbud om hjelp med en gang.

Normale og unormale sorgprosesser eksisterer ikke. Folk sørger forskjellig og noen fortrenger det ( slik som du)

Jeg er fremdeles i " fornektelse" og mange er det i årevis før de får en reaksjon. Ei jeg går i sorg gruppe med fsnt søstra si død for 4 år siden og deter først nå ho hsr fått noen form for reaksjon

Anonymous poster hash: 5ed0a...b8a

Min mann døde i en arbeidsulykke i et land langt herifra. Vi fikk ham hjem i dobbelt kiste etter ca. to uker. Vi fikk ikke se ham. Det var svært traumatisk for oss alle. Min yngste sønn fikk det for seg at det ikke var pappa som lå i kisten, at han hadde rømt eller noe. Eller hvis det var han, var han blitt myrdet og skamfert.

Jeg har hverken besteforeldre, foreldre, tanter eller onkler i live. To av mine søsken er også døde.

[Alvina]

Man klarer det fordi man må... takknemligheten over å ha fått lære dem å kjenne er sterkere enn sorgen, men savnet vil aldri forsvinne.

Jeg har mistet mange, både søsken i ulykker, faren min, min beste venninne, kjæresten min i høst, og mange venner. Jeg tenner lys på bestevenninnas grav par ganger i året. Men jeg valfarter ikke kirkegårder.

Jeg sitter igjen med minnene og ville ikke vært dem foruten.

Når pappa døde, det var ikke forventet, jeg vet ikke, men jeg var så stolt av å være hans datter og jeg var pappajente til fingerspissene, også etter at jeg ble voksen.

Men mht begravelse osv. Jeg gikk på autopilot.

Min mor lever og er frisk men nærmer seg åtti, og tanken på å miste henne vil jeg ikke tenke. Å være støtte for andre er vel det som holder taket i oss til sist.

[tussi84]

Man lærer seg å leve med den på en måte. Jeg har mista grand tanta mi, fettern min, morfaren min og mormora mi. I tillegg til det har jeg mista ungen min i sa i uke 11 samt mista katta mi.

En ting jeg har lært gjennom all sorg er at det ikke blir noe bedre av å grave seg ned i sorgen. Døden er en del av livet og man må godkjenne og akseptere at den personen man er glad i dør. Ikke alltid like lett og det kjennes urettferdig. Jeg prøver å tenke at den døde er på et mye bedre sted og har det bra. Det hjelper meg utrolig mye. Den døde vil at vi skal ha det godt og det er viktig å hedre deres minne ved å la livet gå videre. Livet går alltid videre og etter en stund blir man vant til at den døde ikke er der lenger. Man savner alltid den personen eller det dyret men en dag ses vi igjen tenker jeg.

Ellers prøver jeg å omgi meg med venner når sorgen er nylig for å prøve å få noe annet å tenke på det. For min del hjelper det mye å komme seg ut. Alle er forskjellige. Finnes ingen riktige eller gal måte og sørge på. Ta en dag av gangen tenker jeg og minnene vil alltid være der.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet faren min, egentlig alt for tidlig. Så klart sørget vi, men samtidig gikk livet videre. Det er sårt at han ikke fikk oppleve barna mine og bryllupet mitt, men samtidig har jeg mange gode minner. Og da han hadde vært syk i mange år da han døde så var vi på en måte forberedt, sorgprosessen hadde på en måte begynt under sykdommen da vi visste hvilken vei det gikk. Og selve døden kom faktisk som en lettelse, veldig syk den siste tiden, det var vondt å se at han led og det taklet jeg veldig dårlig.

Om jeg hadde mistet mann og barn så vet jeg rett og slett ikke hva jeg hadde gjort, men man finner vel en måte og takle det også. Men mann og barn er de som står meg aller nærmest og jeg kan ikke tenke meg et liv uten de.

Anonymous poster hash: 071dc...682

[AnonymBruker]

Mannen min døde av kreft for ikke så altfor lenge siden. Slutten av 30-årene, ingen barn.

Som Arabella sier, man klarer det fordi man må. Det er jo ikke noe alternativ. Mannen min er like død selv om jeg ikke kommer meg ut av senga om morgenen. Derfor tar man en dag av gangen, aksepterer at alt er kjipt og vondt og vanskelig, og så tvinger man seg videre. Jeg har gitt meg selv egne grenser, helt greit å begynne å hylgrine av en sang på radioen (f eks) men etter 30 min er det slutt. Da er det å tørke tårer, vaske ansiktet og finne på noe annet. Husarbeid, ringe noen, gå en tur!

Som en liten kommentar til en over her. Det er ikke alle dødsfall som kvalifiserer til hjelp/sorgterapi. Mannen min døde i hjemmet, etter vårt ønske. Jeg gikk fra å ha folk fra hjemmesykepleien og fagpersoner i kreftteam hos oss annenhver time og det ble selvfølgelig avsluttet så fort mannen min døde. Fra mye "ståk" blir det plutselig veldig stille. Bare en sånn ting... Jeg går jevnlig hos lege pga noe helt annet, og der får jeg heldigvis luftet litt tanker men som han sier - det er ikke noe psykologisk tilbud jeg kan henvise deg til, ikke har du krav på noe, ikke finnes det noe. Samtidig er det jeg har gått gjennom noe av det mest traumatiske noen kan gå gjennom som pårørende. All smerten, all angsten jeg har sett. Mannen min som innimellom kalte meg mamma av forvirring og medisiner. Å se den du elsker, som du hadde planlagt å leve livet med, svinne hen dag for dag... Det er så jævlig at jeg ikke kan sette ord på det.

Men, det går veldig bra med meg. Mennesket er laget for å tåle slike knekker, tror jeg da. Stirr det grusomme inn i hvitøyet og den bakker unna... Jeg har akseptert at sorgen aldri blir borte, den blir ikke mindre - men jeg lærer å leve med den. Og jeg har et godt liv - jeg lever for to nå, for meg selv og for mannen min som måtte dø altfor, altfor tidlig.

Anonymous poster hash: ffdc8...f24

[Gjest Whitestripes]

Man må jo bare lære seg å leve med sorgen. Hva er alternativet?
Jeg har mistet begge mine foreldre, og det var selvfølgelig tungt, spesielt min mor. Husker ikke så mye av det første året etter at hun døde, for da bare eksisterte jeg. Men livet må jo gå videre, og man er ofte mye sterkere enn man tror.