Bli fosterforeldre?

[AnonymBruker]

Min mann og jeg har snakket en stund om å bli fosterforeldre. Vi har to barn fra før, hvor yngste er 7 år. Tenker at fosterbarnet bør være yngre enn dette. Vi har begge fleksible jobber og ønsker å fortsette i jobb, men gjerne en permisjon når barnet evt. flytter inn. Vi har stabil økonomi, trygge omgivelser og omsorg å tilby.

Det er imidlertid en liten redsel i oss også. Vil vi takle dette? Vil barna vi har fra før takle dette? Vil foreldrene til fosterbarnet skade oss på noe vis? Mange advarer oss mot dette. Til og med ei venninne som jobber i barnehage. Likevel ønsker vi ikke å legge dette på hylla.

Dette var en veldig kort oppsummering... Er det noen der ute som kan dele sine erfaringer med oss?

Anonymous poster hash: 28eae...da8

[Tit]

Vi er fosterhjem for en liten jente som er 3 år, kom til oss 8 uker gammel. Dere bør først gå Pride-kurs og finne ut om dere fortsatt ønsker dette, og om Bufetat mener dere er aktuelle som fosterhjem. Husk at selv om dere ble godkjent, kan dere selv velge hvilket fosterbarn dere ønsker. Vi sa at vi ikke ønsket å forholde oss til trusler, skjult adresse og svært problematisk forhold til biologisk familie, da vi har et barn fra før. Vi ønsket et fosterbarn med lite bagasje. Og det fikk vi; en liten baby.

Høres kanskje kynisk ut at man kan velge fosterbarn, men sånn er det, og sånn må det være. ER jo ikke sånn at man går fra hyllerad til hyllerad og plukker ut den søteste. Man tar oftest avgjørelsen før man møter barnet, på bakgrunn av den info barnevernet gir. Man vet best selv om barnet kan passe inn i familien og om man har det som skal til for å gi dette barnet et godt grunnlag videre.

[MockingJay]

Vi også følge med her, da dette er noe vi godt kan tenke oss i framtiden. Ikke før om 10-15 år, men likevel, tenker at det er noe så stort at man ikke kan høre nok om det før man eventuelt starter.

Kan jeg få slenge inn noen små tilleggs spørsmål til tit?

Dere er nok veldig glad i denne jenta deres, og dere ser vel kanskje på henne som deres familie. Men hvordan blir det juridisk? Jeg tenker på arv også videre, vil dere at hun skal arve dere? Og om det er en reel "trusel" om at hun kan tilbake føres? Gjennomfører dere samvær? Hvordan er det for dere når dere ser at en eventuel biologisk mor eller far savner barnet sitt, og sørger? De må jo ha hatt en sorg når dere fikk barnet 8 uker gammel?

Huff, ble vist en del Føl deg fri til å overse meg tit, jeg er bare litt nysgjerrig

[ViljaH]

Jeg lurer også på risiko for at barnet skal tilbake til foreldre? Høres fint og flott ut å få et lite barn med relativt lett bagasje og biofamilie som ikke er til besvær. Men visste dere at den 8 uker gamle babyen var en permanent plassering, eller levde dere lenge i uvisse? Isåfall, holder man igjen på tilknytningen ubevisst til det blir avklart?

[AnonymBruker]

Vi er fosterforeldre til et lite barn som med største mulighet sannsynlighet ikke skal hjem, det er blant annet ikke noe samvær. Det, og at barnevernet snakket om adopsjon gjør at vi føler oss helt trygge på at barnet skal vokse opp hos oss. Men helt sikker kan man jo aldri være, så det er noe å ta høyde for. Mitt inntrykk er at nå om dagen hvis man plasserer veldig små barn så er det ofte for lang tid (gjerne hele oppveksten). Dette er også noe man diskuterer på kurset og som paret/familien skal gi uttrykk for når man skriver rapport, slik at man vet hva slags plassering den aktuelle familien primært ønsker seg. Vi ønsket oss en oppvekstsplassering (vi var ufrivillig barnløse) og det forsto bufetat godt og anbefalte oss til det.

Når det er sagt, selv de aller minste barna kan komme med enorm bagasje.

Anonymous poster hash: 07ad8...15d

[Mayami]

Signerer AB over om at selv små barn kan ha baggasje, både fysisk og psykisk. En tilknytningsskade kan oppstå etter omsorgssvikt de fire første leveukene, og dersom det er rus i bildet hos mor, kan det være at barnet har skader etter rus i svangerskapet. Dette kan også føre til for tidlig fødsel, noe som absolutt ikke er uproblematisk senere i livet. Når det er sagt, er det nok lettere å få et mindre skadet barn såpass tidlig. Våre var 3 og 6 år da de kom til oss, og det har tatt nesten 4 år å komme dit vi er i dag... Vi ønsket oss en såkalt langtidsplassering, og det tok bufetat hensyn til da vi fikk tilbud om plasseringer. Selv om det høres hjerterått ut, er man nødt til å "ønske seg" og dermed velge bort noen, for en mislykket plassering i beste mening er ikke bra for noen. Jeg liker godt å være fosterhjem, men det er mye jobb og masse følelser av alle slag. Jeg var nok ikke så veldig godt forberedt på hvor vanskelig det til tider kunne være, men jeg hadde nok heller ikke kunnet forestille meg de store oppturene vi skulle få. Jeg angrer ikke et sekund, og når disse tassene en gang kommer hjem med egne barn og familie skal jeg være verdens stolteste bestemor! Vet ikke hvor mange spørsmål jeg svarte på her, for jeg snakker meg ofte bort når det gjelder dette temaet... Send meg gjerne en pm hvis det er noe mer konkret dere lurer på!

[AnonymBruker]

Har et vennepar som hadde en foster"datter", hun stjelte fra dem. Prøvde å stjele mobilen til foster moren og satte seg i bilen med en ukjent mann!! Det er med andre ord mye ansvar dere tar på dere.. Synes det er skummelt å tenke på.

Anonymous poster hash: 5190c...e5f

[AnonymBruker]

Anbefaler http://www.bufdir.no/fosterhjem/ hvis dere ikke har vært innom.

Anonymous poster hash: 01ce1...fe1

[AnonymBruker]

Har et vennepar som hadde en foster"datter", hun stjelte fra dem. Prøvde å stjele mobilen til foster moren og satte seg i bilen med en ukjent mann!! Det er med andre ord mye ansvar dere tar på dere.. Synes det er skummelt å tenke på.

Anonymous poster hash: 5190c...e5f

Det er alltid et stort ansvar å bli foreldre. Barn kommer aldri med "garanti", men som oftest har barneverntjenesten informasjon om fosterbarnet som formidles før man takker ja.

De som ønsker ungdom med atferdsvansker skal ha forutsetninger for å takle dette.

Det høres ut som det ikke hadde vært noe for deg, men forhåpentligvis var venneparet ditt kjent med utfordringene de kunne møte, slik at det ikke ble et sjokk for dem.

Anonymous poster hash: 01ce1...fe1

[akkuratnå]

Har et vennepar som hadde en foster"datter", hun stjelte fra dem. Prøvde å stjele mobilen til foster moren og satte seg i bilen med en ukjent mann!! Det er med andre ord mye ansvar dere tar på dere.. Synes det er skummelt å tenke på.

Anonymous poster hash: 5190c...e5f

Det er aldri noen garanti for hva man opplever når man får barn, enten det er biologisk eller ikke. Vet ikke hvor mange historier jeg har lest av typen "min narkomane sønn stjeler fra oss ukentlig." Men likevel er det få som blir advart mot å oppdra biologiske barn.

Når jeg tenker meg om er det alltid en risiko å ønske nye mennesker velkommen inn i livet sitt, men vi alle gjør det likevel. Selv om de kan vise seg å være ustabile. Så hvorfor skal det stoppe folk fra å få fosterbarn?

[plix]

Lykke til

[Medusa13]

Fosterbarn kan kreve mye, og noe av problemet kan vel være at biologiske barn vil føle seg tilsidesatt og bli sjalu.

[Tit]

Sent svar til TS på spørsmål hun stiller, men bedre sent enn aldri. Vi skal adoptere vårt fosterbarn, er faktisk i den prosessen. Selvfølgelig vil vi at hun skal arve oss, på lik linje med vårt andre barn, som er biologisk.

Tilbakeføring til biologisk familie er noe man må ta med i betraktning når man blir fosterhjem; det skjer i noen tilfeller. Men i atter andre tilfeller, vet man at det ikke vil skje. Saken er den, at et barn som kommer når det er pitte liten baby, knytter seg utrolig raskt og nært til sine fosterforeldre. Barnevernet er som regel veldig forsiktig med å tilbakeføre et barn på f.eks. 1-2 år. Kanskje er biologiske foreldre blitt bedre skikket, men barnet vil ikke ha godt av flyttingen pga. tilknytningen til fosterforeldrene.

[Xavana]

Jeg svarer selv om innlegget er av eldre dato.

Vi ble fosterforeldre veldig brått, og hadde ikke engang tenkt tanken før den dagen barnet kom til oss, så vi ante ikke hva vi hadde i vente. Det var vanvittig tøft i to år, og iblant tenkte vi at vi ikke hadde gjort dette om vi visste hva vi gikk til! Men, wow, for en belønning det er å se hvor fantastisk, tilpasset, trygg og glad barnet er nå! At vi sto i det da det raste som verst har virkelig gitt resultater, og vi har ikke angret ett sekund! Å ta til meg et fosterbarn er det mest meningsfylte jeg har gjort i mitt liv. Takket være vår familie har vi sørget for at et barn med problemer har fått en trygg og god oppvekst alikevel. DET er verdens beste følelse! Våre biologiske barn fikk vi grunnet vår egen vilje og egoisme, ikke av hensyn til dem som ikke var født enda. Men fosterbarnet tok vi til oss av hensyn til barnet, og bare derfor. Jeg tror det er den mest uselviske handlingen man kan foreta seg.

Mye av balubaen de to første årene kunne vært unngått om det ikke var for barnevernet og biologiske foreldre. BV skapte mange store belastninger for oss, men vi ser nå at det skyldtes saksbehandleren. Etter to år fikk vi ny saksbehandler, og da ble det store forandringer for oss alle sammen.

Barnets kontakt med foreldrene skapte også store problemer, da de manipulerte, satte barnet i opposisjon, informerte barnet i stor grad om "voksenting", og sådde splid i alle retninger. Men etter hvert så vi at vår påvirkning dominerte mer og mer, og foreldrenes manipulasjon ikke fungerte lenger. Det hadde også mye å si at barnet ble eldre, modnet, og begynte å reflektere selv. Det kommer til et punkt da barn ser at foreldre ikke fortjener "gudestatus", men at de kan ha feil og mangler, de også.

Våre egne barn var 11 og 15 da fosterbarnet kom. De åpnet sitt hjem og sine hjerter uten å tenke seg om ett sekund. De synes det har vært belastende i perioden det var mye baluba og bråk med fosterbarnet, da de fra før var vant til et rolig familieliv uten krangel og bråk. Men de har hele tiden hatt stor forståelse for at fosterbarnet har hatt det vondt, og at vi har vært nødt til å ta mange hensyn. Nå sier dem at det gir dem en god følelse at de er med på å hjelpe et barn som ikke hadde det like bra som dem selv.

Konklusjonen min etter noen år som fostermor er at dette er det mest betydningsfulle jeg har gjort, noe jeg aldri vil angre på, og at den beinharde jobbingen har definitivt vært verdt det! Jeg oppfordrer nesten alle til å bli fosterforeldre.

[AnonymBruker]

Når det gjelder arv har et adoptert barn like rettigheter som et biologisk barn, så dette er ikke noe man skal behøve å ta stilling til. Fosterbarn har derimot ingen lovfestede rettigheter til å arve fosterforeldrene.

Anonymous poster hash: fd7b6...10f