Monstrums Tenketank

[SPOCA]

Mhm, enig med Verdande. Skjønner godt tankene dine, innimellom tror jeg vi alle får snev av dem, men tenk på alt det bra som faktisk skjer! Og jeg tror også at barnevernet gjør mye bra, problemet er at det er jo ikke de tilfellene vi hører om.  

 

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Gjest supernova_87]

Så bra at du har fått treningstingene dine ned fra loftet! Ble glad av å lese entusiasmen din! Jeg kan ha det sånn i perioder, med ulike prosjekt, i begynnelsen, men så dabber det av.  ehe. Får håpe det ikke er slik med deg! 

 

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Gjest supernova_87]

Ja, positiviteten din smitter litt i alle fall. Så får man se på den entusiasmen etter hvert.  

Ser du skriver at du nå er normal, er det alltid enkelt å vite hvorvidt du er hypoman eller bare i godt humør? Er det litt sånn at når du er fornøyd så er det lett for andre å tenke "åh, nå er Monstrum hypoman igjen!", at de aldri bare kan ta godt humør for helt enkelt godt humør? 

Så bra at du tar medisinene dine! Du står vel på dem for en grunn.  

Håper det er greit jeg følger litt med i denne dagboka? Og så lurer jeg, er det frekt å spørre litt ut sånn som jeg gjør over?  

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum
Edit; kuttet detaljer som ble for gjenkjennlige

[Gjest Verdande]

Uff, så ekkelt! I sånne situasjoner tenker jeg det er innafor med forbrukslån! Håper det går i orden nå, at dere får betalt tilbake forbrukslånet kjapt og at økonomien stabiliserer seg fremover!

Økonomi er en utrolig kjip ting å bekymre seg for!

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum

[Gjest Verdande]

Jeg begynte på 113 for litt over et år siden, hang meg på de trådene der, men har ikke alltid fulgt dem opp helt ut. Jeg la om fordi jeg har en del livsstilssykdommer i familien, og bare ville ta vare på helsa mi. Begynte i det små, ved å kutte ned på snop, kaker, brus osv i ukedagene. Små endringer, som jeg kunne leve med. Jeg har null tro på dietter og slikt, skal man gå varig ned i vekt, så må man legge om livsstilen! Er ligger og vaker rundt 100 nå, og jeg merker stor forskjell! Jeg har heller ikke gitt opp om jeg har sprukket, men tenkt at det var et feilskjær, og at sånt skjer, men at jeg allikevel ikke skal gi opp, for min egen skyld.

For noen funker kaloritelling, noen trenger oppbacking i form av vektklubber eller sånne tråder, og for andre funker helt andre ting! Håper du finner noe som funker for deg!

Jeg ønsker å gå ned mer, men samtidig er jeg veldig komfortabel i kroppen min nå, så jeg har ikke noe hastverk!

Om du er på FB eller Instagram, anbefaler jeg deg å søke opp Fifi von Tassel! Hun har hjulpet meg veldig med sin kroppspositivisme, fantastisk kul dame!

https://fetmenfattetblog.wordpress.com/

[Gjest supernova_87]

Det er nok mange som er i samme situasjon som deg Monstrum, men de reagerer vel litt som deg når de leser igjennom tråden, og det blir vanskelig å liksom skulle stå fram med en vekt som er såpass mye mer enn de andre. Selv om man har anonyme brukere her inne, så vil man gjerne ikke vedkjenne seg at man er 130 kg, fordi det er jo mye skam forbundet med det for mange. Kanskje noen til og med blir med men skriver ned en startvekt som er 20 kg mer enn den de har (bare spekulasjon). Det jeg tror er at du skal ikke ta det som at du er alene i denne prosessen, og alene om å ha en startvekt som er som din. I alle fall ikke la det demotivere deg! 

Og som du sier, helsa er det viktigste! Å kunne ha en kropp som er sunn, frisk og rask, og som man kan bruke til alle de aktivitetene man ønsker!  

Takk for svar på spørsmålene mine om hypomani! Jeg tror definitivt en åpenhet i dette formatet kan være til hjelp for folk. 

[SPOCA]

Selv om jeg ikke er noen tilhenger av forbrukslån så tenker jeg at det er innenfor i en slik situasjon, det er jo en veldig spesiell situasjon du er i nå.

Og jeg skjønner deg godt Monstrum. Jeg veide 166 kg (tenk det) og nå veier jeg rundt 102 kg. Målet mitt til våren/sommeren er 80 kg. Men uansett, jeg veier over 100 kg - og jeg skjønne hva du mener. For min del har stigmatiseringen vært så stor, så jeg måtte lage meg en egen bruker (denne) der jeg kan være litt mer åpen og litt mer meg selv uten å få disse vonde kommentarene om kropp og vekt.

Jeg tenker at det viktigste faktisk er å være fornøyd selv. For min del er målet 80 kg, men det er jo fordi det var det jeg veide da jeg var topptrent. Jeg tenker: hvis du er fornøyd med vekta di så er det helt greit! Jeg er personlig litt lei av alt snakket om vekt, i den forstand at man liksom skal være så tynn for å være regnet som "fin" og "pen", og det er jo helt feil.

[Gjest supernova_87]

@SPOCA får jeg lov å spørre hvor lang tid det har tatt for deg å gå fra startvekten til der du er nå? Og hva hovedingrediensen i å gå ned så mye har vært? 

Bra jobba forresten! 

[SPOCA]

31 minutter siden, Rainstorm skrev:

@SPOCA får jeg lov å spørre hvor lang tid det har tatt for deg å gå fra startvekten til der du er nå? Og hva hovedingrediensen i å gå ned så mye har vært? 

Bra jobba forresten! 

Takk!  

Det har for mitt vedkommende vært mye prøving og feiling på veien. Var lavkarber i mange år, men problemet for min del var at jeg gikk på disse smellene hvor det var vanskelig å komme tilbake igjen (altså, jeg fikk sånne voldsomme cravings som var vanskelig å stoppe fordi jeg savnet sukker, godis, brød, kaker osv noe helt sinnsykt). Og da gikk jeg plutselig mye opp i vekt, og det var håpløst. 

Men det er jo selvfølgelig mange faktorer: jeg kvittet meg med min voldelige eks. Da jeg var sammen med han var det liksom ikke rom til å ta vare på meg selv, om du skjønner? Hadde mer enn nok med å overleve. Så begynte det egentlig med å finne ut hva jeg ville selv og hvor jeg ville hen. Jeg har jo vært topptrent og alltid sett på meg som det - en som var sunn og flink. Og det var en knekk i seg selv å innse at jeg overhodet ikke var det. Jeg følte meg som den største (bokstavelig talt) looseren av dem alle, og det ble liksom ikke noe bedre når man plutselig opplever at bilbelter ikke passer lenger eller man er redd for å komme ned i flysetet (heldigvis har det aldri vært et problem, sistnevnte altså, men den skrekken og fornedrelsen).

Uansett, jeg hadde det vondt og for meg handlet det å om skifte fokus: gjøre hva jeg likte. Jeg satte meg gode og konkrete mål som jeg visste jeg kunne klare: telle kalorier og gå minst 10 000 skritt. Og det er hemmeligheten egentlig. I stedet for å nekte meg noe, har jeg heller telt kaloriene. Men ikke misforstå, for jeg har ikke nektet meg noe som helst, men jeg har passet på mengdene. Men ved å gå 10 000 skritt daglig (hvor jeg gjør det jeg liker og føler for, f.eks styrketrening, gå en tur, svømme nå og da) og regulere kostholdet så har jeg klart dette. Jeg har nesten blitt opphengt i å gå 10 000 skritt, det er veldig viktig for meg. Også fordi det for min del er så lett oppnåelig. Og orker jeg ikke å trene som i å gå ut og svømme, så går jeg kanskje heller til butikken for å få skrittene mine. Altså: ingen høye krav om blodslit hver dag. For det fungerer ikke for meg, er jeg for sliten etter jobb så klarer jeg som regel å gå de resterende 2000 skrittene jeg mangler ved å gå inne, men det er ikke alltid man orker å dra seg til svømmehallen eller treningsstudio (jeg har treningsrom hjemme, skal sies).

Kosholdsmessig spiser jeg akkurat hva jeg ønsker og har lyst på, jeg orker ikke begrensninger i hva jeg kan spise, men mengdene er sånn sett viktige. Jeg spiser mellom 18-2800 kalorier hver dag, og ligger da mellom 200-1000 kalorier i underskudd hver dag. Også på lørdagene. Frokost, lunsj og middag har alltid prioritet, og det kan være vanskelig å holde seg borte fra sjokoladen om man ikke har kalorier igjen, men da kan jeg antagelig ta en bit sjokolade neste dag. Og har jeg kalorier igjen så er jeg ikke redd for å bruke dem hvis jeg føler for det.

Poenget mitt er vel å få et så "normalt" og avslappet forhold til det hele at det går helt av seg selv. Det er ikke lenger noe å tenke på. For å ta et eksempel fra gårsdagen hvor jeg gikk 16 000 skritt og gikk natteravn:

* 1 byggrynslunsj med bringebær til frokost

*  2 børek med kjøttdeig til lunsj (litt spesielt akkurat i går, vanligvis spiser jeg 4 knekkebrød med leverpostei eller makrell i tomat)

* 3 medium tacolefser med kjøttdeig, ost og mais til middag

* 2 marveposteier

* 82 gram Superchips med paprika

Til sammen: 2938 kalorier inn, forbrente 3449 kalorier, lå dermed 511 kalorier i underskudd til tross for både kaker og chips.

Ja, jeg veier absolutt alt jeg spiser, men det er min måte å ha kontroll på. Det er en vanesak, og det er det som fungerer best for meg. Jeg vil bare vise at det er ikke nødvendigvis slik at jeg spiser supersunt, men kostholdet mitt er veldig variert - og det er det jeg trives med. 

Over til det andre spørsmålet ditt: siden april 2016 har jeg gått ned 40 kg. Før det gikk det litt sånn i rykk og napp, hvis jeg kan si det sånn.  

Beklager @Monstrum, ikke meningen å kuppe dagboka di altså! 

Endret 11. februar 2017 av SPOCA

[Gjest supernova_87]

@SPOCATakk for utfyllende svar! Interessant og lærerikt å lese. Det høres ut som litt av en jobb du har gjort. Ca. 1 kilo i uka over lengre tid høres jo ganske voldsomt ut. Det må kjennes godt å endelig komme nærmere idealet du har for din egen kropp. Igjen, takk!  

Og beklager Monstrum for litt avsporing i dagboka di.  

[Monstrum]

-

Endret 19. august 2018 av Monstrum