– Livet var en fest. Helt til mørkets fyrstinne, helsesøsteren, steg vaklende ut i lyset

[TrickyCicci]

Nå har jeg veldig dårlig erfaring med de helsesøstrene jeg har møtt, og jeg må faktisk si at hele poenget til mannen i artikkelen er jeg egentlig enig i. Mange helsesøstre i dag sitter veldig fast i at alt må følges til punkt og prikke etter boka og kurven. Jeg mener at de skal kunne se an barnet også

Min premature sønn var født fem uker for tidlig og var stor i forhold til hvor liten alle mente han kom til å være. Han har siden starten holdt seg langt oppe på kurven sin, og på hver eneste kontroll og møte vi var på hos helsesøster var det et evig mas om at gutten veide for mye. På et tidspunkt når han var 4-5 måneder var det snakk om å kutte ut måltider selv om han var sulten, siden han ikke trengte så mye mat da han "hadde nok å gå på".. Av alle mine venninner som hadde andre helsesøstre fikk jeg høre flere som også ble hakket på og stresset da barna deres var for små i forhold til kurven. Hun ene ble nesten deprimert da hun ikke klarte å tenke på noe annet enn at hun gjorde noe feil eller at det var noe galt med ungen. En ting er at de skal passe på, men alt handler om kommunikasjon og hvordan de formidler denne informasjon til foreldre.

Ved 6 mnd kontrollen ble jeg halvt skremt ihjel da helsesøster mente at hodet til sønnen min var for stort. Hun begynte å snakke ut om cyster og svulster og at jeg måtte følge nøye med på det myke punktet på hodet. Så satte hun oss opp til en ny kontroll for å måle hodet, og sa at hun kom til å ordne det slik at en lege skulle stå klar i døren hvis alt ikke var normalt på neste kontroll. Hun fikk det hele til å høres så sykt mer alvorlig og skremmende enn det egentlig var, hvor hun så avsluttet hele samtalen brått og sendte oss hjem. Nevnte jeg at timen ble satt opp to uker senere? Var jeg ikke en hysterisk hønemor fra før, ble jeg nok jammen meg det ved å gå uvitende så lenge.

Helsesøstre trenger å oppdatere seg litt på informasjon om hva som er anbefalt for barn og ikke i dag, mange trenger å bli flinkere med å innse at de jobber med små forskjellige individer og at ikke alt kan følges etter det boka sier er rett.

Det kan ikke ha vært noe særlig moro nei. Mini her er også for stor (5mnd, 9,9kg....), men vår helsesøster har absolutt ikke prøvd å få oss til å kutte mat. Hun konfererte med lege på kontrollen for å avklare om vi burde sjekke om det var noe annet enn god matlyst som kunne være grunnen, men det syns jeg er helt greit at man diskuterer. Men som hun sa: vi skal i alle fall ikke sulte henne. Så skjønner godt at du ikke var fornøyd, hadde vår hs foreslått det samme som din, tror jeg at jeg hadde blitt rimelig irritert!

Det som han faren i linken reagerer på, synes jeg derimot ikke er noe å reagere på. Ja, det er synd de var bekymret, og mulig hun la det frem på en dårlig måte, MEN; skulle hun liksom latt være å si fra hvis hun var i tvil? Hva hadde han da sagt dersom det viste seg at barnet faktisk var sykt, og at det hadde vært en fordel om det ble oppdaget tidligere. Jeg vil myyyye heller gå 100 ganger (ja forsåvidt en million ganger, dog det er ikke akkurat realistisk) for mye for å sjekke om noe er galt, enn å gå glipp av muligheten til å oppdage noe tidlig nok til å kanskje kunne gjøre noe med det.

[Marie90]

Denne setningen fikk meg til å rulle med øynene:

"Min sønn på knappe 18 måneder burde allerede lese kronikker i Aftenposten mens han nipper til sitronteen sin, mens han sjekker aksjene sine på iPaden."

Alt de antydet var at han ikke snakket nok, og her tar han altså en 180 og overdriver til det latterlige i et dårlig forsøk på å gjøre et poeng.

Faren her fremstår ganske hårsår og usikker. Alt blir tatt ekstremt personlig, han leser mellom linjene hele tiden og enhver bekymring setter spørsmålstegn ved hans rolle som far. At de har "skapt et ballonghode" eller "forsømmer barnet hjemme".

Alle foreldre elsker barna over alt på jord, mener de er perfekte og har lite tålmodighet med helsepersonell, men dette synes jeg ble latterlig.

Det er folk der ute som blir oversett i helsekø, venter på organdonasjon ekker blir feilbehandlet. Han skal være glad for en helsesøster som tar bekymringer på alvor og ikke minst - at han nå vet med sikkerhet at sønnen er 100% frisk.

Dette her handler først og fremst om liten tillit til helsesøstre (mindre enn til leger, de har dermed mindre margin og tillit i utgangspunktet) samt overfølsomhet ift. egne barn. Hvis hans lege hadde sagt at han hadde en anormalitet og ville at han skulle ta en kreftprøve som deretter viste seg å være negativ, så er jeg sikker på at han ikke hadde skrevet en liknende innlegg og anklaget legen for å være inkompetent. Han hadde vært takknemlig for at legen sjekket og for at han var frisk.