Hun er ikke glad i datteren sin..

[AnonymBruker]

Min 30-årige venninne sier selv at hun ikke har varme følelser for sin seks år gamle datter, at hun helst skulle sluppet å måtte forholde seg til henne og at hun av og til "fantaserer" om at jentungen bare forsvinner fra jordens overflate. Hun greier ikke selv å forklare hvorfor det er slik, bare at personlighetene deres kræsjer eller noe sånt. De har visst aldri gått særlig godt overens. Den fire år gamle sønnen (de to barna har samme far) bryr hun seg derimot mer om, han er liksom den lille koseklumpen hennes.

Er dette normalt? Jeg har ikke barn selv, men i min naivitet har jeg trodd at man elsker dem betingelsesløst, uansett?

Jeg kjenner at jeg bekymrer meg veldig over denne familien og relasjonene i den. Det skal sies at venninnen min aldri har forskjellsbehandlet barna sine på en synlig måte, Hun gir ikke uttrykk for de negative følelsene og tankene sine overfor ungene, men kanskje det skinner igjennom likevel? Kan man ta skade av en forelders manglende kjærlighet dersom det ikke leder til fysisk eller psykisk mishandling eller annen omsorgssvikt?

Noen innspill?

Anonymous poster hash: d8141...e70

[AnonymBruker]

STAKKARS BARN...

Tror jeg ville spurt om hun hadde vurdert å adoptere barnet bort om det er slik hun føler det, eventuelt bedt om avlastningshjem..

Anonymous poster hash: 9384c...13b

[BlendaSensitive]

Kort svart, ved leggetiden her.

JA, barn kan ta store skader av dette. Barn er veldig sensitive ovenfor foreldres følelser, eller i dette tilfelle, mangel på følelser.

[Atlanterhavet]

Syns det høres merkelig ut. Personligheten hennes krasjer ikke med personligheten seks åring? Det er vel neppe så rart. Hun høres ut som en kald person som bare kan elske mennesker som minner henne om seg selv,kanskje? Jeg tror at datteren kommer til å merke det,hvis hun ikke allerede har. Barn skjønner sånt.

[Gjest Violetta]

Kan hun ha fødselsdepresjon? Jeg har hørt om andre som har det slik. Kanskje hun bør snakke med legen og få hjelp?

[Teriyaki]

Kan hun ha fødselsdepresjon? Jeg har hørt om andre som har det slik. Kanskje hun bør snakke med legen og få hjelp?

Hvorfor skulle hun kun føle det slik ovenfor det ene barnet da, og ikke begge?

[AnonymBruker]

Det minner meg om boken Mammas svik. Der brydde moren seg helt om sønnen, men hatet datteren og kastet datteren på dør som 12åring..

Stakkars barn :-(

Anonymous poster hash: 84538...d71

[AnonymBruker]

Jeg jobber med en jente som har to barn som hun ikke har no(eller veldig lite) med å gjøre. Hun er sosial og oppegående. Har ikke turt å spurt hvorfor de ikke bor hos henne. Lurer veldig. Trodde det var instinkt.

Følger gjerne med på denne tråden. Håper noen tør å svare ærlig

Anonymous poster hash: 0602a...5c6

[Gjest Violetta]

Hvorfor skulle hun kun føle det slik ovenfor det ene barnet da, og ikke begge?

Jeg vet ikke. Jeg er ikke lege. Jeg har bare hørt om tilfeller med fødselsdepresjon som kan vare over mange år og da gi utslag som manglende følelser for sine egne barn.

[AnonymBruker]

Jeg har forressten også følt hele livet at mamma ikke liker meg (personligheten min), men at hun er glad i meg fordi jeg er barnet hennes. Men at hun egentlig skulle vært foruten meg. Men jeg vet ikke om det stemmer. Det er bare sånn jeg føler det. Hvis det stemmer - så blir man jo påvirket også..

Anonymous poster hash: 0602a...5c6

[Bernardette]

Hvis hun ikke "klaffer med personligheten til sin datter på seks år" er det noe alvorlig galt med henne. Med moren altså.

[Gjest Blomsterert]

Nå er det ingen som styrer følelsene sine,men det jeg tenker mer på er om moren beklager og syns dette er trist,eller,om hun er mer likeglad ovenfor dette.

Det er hvordan hun forholder seg til,og uttrykker følelsene sine,som vil fortelle om hun er kald,eller om det er "noe alvorlig galt"med henne. Av det jeg leser,virker det som om moren behandler begge barna,også datteren godt.

Men at datteren kanskje vil kjenne/fornemme det er en annen sak,og det vil nok prege henne i mer eller mindre grad. Hvordan er det med pappaen her da?

Kan jo ha litt å si det også.

[minister-mio]

STAKKARS BARN...

Tror jeg ville spurt om hun hadde vurdert å adoptere barnet bort om det er slik hun føler det, eventuelt bedt om avlastningshjem..

Anonymous poster hash: 9384c...13b

Mange rare råd å få på Kvinneguiden!

[AnonymBruker]

Muligens du overtolker noe. Kanskje datteren er skikkelig super trass om dagen og hun beklaget seg til deg i ren frustrasjon. Om hun ikke er glad i datteren sin så hadde hun forskjellsbehandlet barna sine. Ferdig snakka.

Anonymous poster hash: c80d6...276

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke. Jeg er ikke lege. Jeg har bare hørt om tilfeller med fødselsdepresjon som kan vare over mange år og da gi utslag som manglende følelser for sine egne barn.

Stemmer det. Om hun har hatt det tøft rundt den tiden der jenta var spedbarn kan det rett og slett føre til at hun ikke klarer å føle det samme for henne fremdeles. Husker jeg leste en artikkel om det en gang; Det første barnet var en vanskelig fødsels- og barselstid og mor utvikler fødselsdepresjoner uten å vite det selv. Resultatet var at hun ikke kjente noe moderlige følelser. De bodde i blokk og heldigvis var det en eldre dame som bodde over gangen som tok seg av barnet mye. Mor fikk barn nr 2 og en mye lettere fødsels- og barseltid. Barn nr 2 ble gullungen og ble elsket høyt, mens barn nr 1 ble sendt over gangen til nabokonen.

Anonymous poster hash: 13b44...824

[AnonymBruker]

TS her.

Venninnen min er ikke likeglad til dette "problemet" nei, det er jo derfor hun har snakket med meg om det.Jeg har også prøvd å hinte til om det kanskje er en slags trass hos datteren (hun kan være ganske frekk mot moren sin!) som fremkaller motvilje, men venninnen min mener nei. Hun er fullstendig klar over at det er henne selv det er noe galt med, men hun kan ikke hjelpe for følelsene sine. Det er derfor hun, som nevnt, gjør alt for å skjule hva hun føler.

Jesper Juul (eller hans like) ville sikkert sett hvordan det ligger an hvis han hadde observert samspillet i familien, men for legfolk er det vanskelig. For meg ser det ut som om hun vier begge barna samme oppmerksomhet og gir dem samme omsorg.

PS. Faren takler nok datteren litt bedre enn moren gjør, men det er mamma hun helst vil være hos.

Anonymous poster hash: d8141...e70

[AnonymBruker]

Da bør hun gå til psykolog eller lignende og få hjelp. Det kan ikke være lett å gå og bære på noe sånt.

Anonymous poster hash: 47998...f6a