AnonymBruker Skrevet 6. november 2013 #1 Del Skrevet 6. november 2013 På en helt forferdelig og utenkelig måte. Som resultat av dette døde også hans bror. Mulig av sorg og utmattelse. Alt dette skjedde i et tidsrom på 14 dager. Vet ikke hva jeg skal si til henne. Hun er utrøstelig. Ser ikke lys i tunnelen. Bestefaren hennes (faren til disse to søsknene som døde) sliter. Han er enkemann og er nå helt fortapt og vet ikke sine arme råd han heller. Familien frykter for hans liv også nå. Så er det pån igjen da med ny begravelse. Det tar virkelig aldri slutt for denne familien. Er ikke mange år siden min venninne mistet sin søster i en tragisk ulykke på fjellet heller. Jeg er helt stum. Tom for ord. Anonymous poster hash: 3fc41...275 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
zen Skrevet 6. november 2013 #2 Del Skrevet 6. november 2013 Noen familier får alt... Det er ikke sikkert du trenger å si så mye. Bare vær der. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Miss moneypenny Skrevet 6. november 2013 #3 Del Skrevet 6. november 2013 Enig med zen, bare vær der og vis at du stiller opp. Når man mister noen er det mange som trekker seg unna fordi de ikke vet hva de skal si. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 6. november 2013 #4 Del Skrevet 6. november 2013 På en helt forferdelig og utenkelig måte. Som resultat av dette døde også hans bror. Mulig av sorg og utmattelse. Alt dette skjedde i et tidsrom på 14 dager. Vet ikke hva jeg skal si til henne. Hun er utrøstelig. Ser ikke lys i tunnelen. Bestefaren hennes (faren til disse to søsknene som døde) sliter. Han er enkemann og er nå helt fortapt og vet ikke sine arme råd han heller. Familien frykter for hans liv også nå. Så er det pån igjen da med ny begravelse. Det tar virkelig aldri slutt for denne familien. Er ikke mange år siden min venninne mistet sin søster i en tragisk ulykke på fjellet heller. Jeg er helt stum. Tom for ord.Anonymous poster hash: 3fc41...275 Vet ikke hvorfor det er sånn, men enkelte familier får alt..Kjenner ei jeg også som har mistet mange kjære, og har opplevd mye trist. Og virker som din venninne også er i en slik familie som opplever mye trist og dødsfall. Vet ikke hva du skal si, men vis henne at du er der for henne, og si hun kan komme til deg når som helst om hun ønkser å prate eller bare ønsker å ha noen der. Anonymous poster hash: e53a7...aaa Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 6. november 2013 #5 Del Skrevet 6. november 2013 Enig med de andre, ord er ikke så viktig i en slik situasjon, men tilstedeværelse. Vær der som et medmenneske, det er det hun trenger. Anonymous poster hash: 42b93...8dd Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 7. november 2013 #6 Del Skrevet 7. november 2013 opplevde det samme for 3 mnd siden. pappa tok livet sitt. i tilegg døde bikkja mi, kompisen min og meg og kjæresten gikk fra hverandre. det er mye på 3 mnd men jeg ser lys i enden av tunellen Anonymous poster hash: 16803...11d Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8. november 2013 #7 Del Skrevet 8. november 2013 Det jeg savnet, da jeg for noen år tilbake mistet flere nære familiemedlemmer på kort tid, var at mine nærmeste venninner kom til meg. De sendte meldinger, og skrev at de tenkte på meg, og at jeg bare måtte si i fra hvis det var noe jeg trengte. Men jeg var ikke der mentalt at jeg var i stand til å be om hjelp, be om at de skulle komme og bare være der sammen med meg, holde rundt meg, la meg gråte, la meg rase, la meg snakke usammenhengende, stille alle spørsmålene som ikke har noe svar, alt dette som jeg allikevel gjorde - men følte meg så ensom da jeg gjorde. Så mitt beste råd er: ikke si/skriv at du er der for henne og at hun bare må si i fra, møt heller opp på døren hennes. Du trenger ikke si noe engang. Bare gi henne en god klem, hold rundt henne, gråt med henne. La henne oppleve at du er der for henne. Lag en kopp varm te til henne, lag noe å spise (kan gjerne bare være brødskiver) - man tenker ikke på å spise når man er der hun nå er, mentalt sett. Sorgen blir altoppslukende. Jeg skulle inderlig ønske at iallfall én av mine nærmeste venninner hadde gjort noe sånt for meg; noe jeg også nevnte for en av de i etterkant. Jeg fikk slengt tilbake at jeg ikke hadde bedt henne komme. Men greia er at når man er der, i det mørkeste dypet, overmannet av sorg og sjokk, så er man ikke i stand til å be om hjelp. Overhodet ikke. Er det en situasjon i livet man virkelig bør "trenge seg på" med omsorg og tilstedeværelse, så er det i akkurat denne situasjonen. Det vil bety uendelig mye for henne, og også for deg. Anonymous poster hash: 15e7f...4a8 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå