Jeg har det ikke særlig bra :-(

[AnonymBruker]

Hei...Jeg er nok litt for ung til å være her men lat gå, rapporter den som vil liksom..
Jeg er uansett 15 år og har en del familieproblemer.
Problemene er foreldrene mine som mobber hverandre, mamma hakker ned på meg og vi har store krangler som ender med det ene og det andre.

Det begynner med at mamma ser stygt på alt pappa spiser(Han er overvektig, men MÅ hun alltid hakke ned på det da?!) og han merker det og kranglelen er igang:"Hva er det du ser på ditt ufordraglige kvinnemenneske?!" "Pass på hva du spiser" blablablabla..."Du er det styggeste menneske jeg vet om" "Du er det tykkeste mennesket jeg vet om" "Jeg tåler snart ikke å se på deg lengre!" Osv...

Eneste pappa gjør er å ligge i en sofa, se fotballkamper, gå på jobb. Er faktisk redd han er deprimert? Han er aldri sosial, går aldri en tur, hver gang mamma tar det opp så klikker han. Så er krangelen på an igjen(Les oppe) Han har høyt kolesterol og blodtrykk, så han går på medisiner.
Han hjelper aldri til med noe hjemme og mamma blir da sur og maser hele tiden på meg. Så blir jeg sur for jeg har et annet liv en å hjelpe dem 24/7! Jeg hjelper såklart til men...

Så er det at mamma hakker ned på meg, hun kaller meg feit og masse andre ting. Sier jeg di tingene kommer dere til å ta meg useriøst uansett. Men hun sier at hun ikke vil se meg mer og hun har kalt meg så ofte feit at for 2 dager siden løp jeg til enden sv gaten vår, der er det en skog. Så sovnet jeg, våknet klokken 4 om natten og snek meg hjem. Pappa og har kalt meg feit men det tar jeg ikke så ille, han er det selv. Mamma er tynn. Jeg trener og har tengt flere ganger på å slutte å spise, men til hensyn av min familie og at jeg vil ikke være til bry så har jeg slått vekk tanken hver gang. Jeg kommer fra en tynn familie, di som ikke er tynne/slanke blir baksnakket, mamma og mormoren min satt faktisk å kritiserte 3menningen min for hun var rund, hun er...4 år.... Sick...

Vet noen her hva jeg kan gjøre? Gjøre for å få et bedre liv?

Anonymous poster hash: 48649...52d

Endret 21. oktober 2013 av Sulosi

[Gjest åffårno]

Dette hørtes fryktelig trist ut, og det kan virke som om foreldrene deres har ganske store problemer med seg selv.

Man behandler ikke andre, hverken voksne - og spesielt ikke barn på en så fæl måte. Det er jo verbal mishandling, og er like alvorlig som fysisk.

For det første må du for all del ikke vurdere å slutte å spise - moren din har en syk, syk måte å tenke på - og det går dessverre utover deg.

Du må ikke la henne ødelegger kroppen og livet ditt, selv om jeg forstår veldig godt at du blir veldig nedtrykt av det og tar det til deg.

Dine foreldres atferd fører til at du blir så nedtrykt og frustrert at du har startet med selvskading, og er i ferd med å utvikle spiseforstyrrelser. Jeg synes du skal fortelle dette ærlig til helsesøster og sosiallærer på skolen - og si at du ønsker hjelp til familien din.

De kommer ikke til å gjøre noe drastisk, men vil forsøke å få dere i samtaler så dere kan lære å fungere bedre sammen.

Du må huske på at du selv er i en alder som kommer til å prege mye av ditt voksenliv, og hvordan du selv kommer til å være ovenfor dine egne barn en gang i fremtiden - og derfor er det viktig at du forsøker å motstå trang og ønske om å skade deg selv via kutting/slutte å spise mat osv.

Det kan få veldig store konsekvenser for deg, i mange år fremover. Og det kommer ikke til å hjelpe på din mor og fars dårlige oppførsel - det går kun utover deg selv dessverre.

Det kan hende at foreldrene dine blir sinte på deg om du forteller dette til voksne på skolen - men de trenger faktisk hjelp.

Det kan også hende, dersom det blir for ille for deg å bi hjemme, at du kan få andre alternativer frem til du blir gammel nok til å bo for deg selv - dersom du ønsker det. Det høres ganske forferdelig ut å vokse opp i familien din, og jeg ville også fortalt voksne på skolen om hva som blir sagt om 4åringen av mor/mormor.

Det er faktisk ganske forferdelig og skadelig - men det positive her er at du jo virker å forstå at dette er helt feil.

Mitt eneste råd er at du må motstå trangen til å straffe deg selv for dine foreldres forferdelige og dårlige atferd - og fortelle dette på skolen så de kan sette igang en prosess hvor foreldrene dine kanskje kan innse at de må endre seg og hvor galt det de holder på med er.

Ingenting blir bedre om du ikke gjør det.

Det viktigste er jo at du ikke blir som dem - og at du ikke lar foreldrene dine og din mors kommentarer fp makt over deg og ødelegge for deg

Noen ganger er beste motivasjon for barn som har det vondt at de aldri skal bli som foreldrene sine, og at alt de gjør skal være helt omvendt av hva foreldrene ville gjort. På den måten tar man jo ofte gode valg istedetfor, og får det mye bedre i sitt eget liv både som ungdom og voksen

Prøv å huske på at det ikke er så lenge til du kan flytte hjemmefra, og at da er det du som bestemmer. Det blir nok godt for deg

[Løvetanten]

Denne siden kan gi deg råd. Den er drevet at fagfolk fra Sykehuset Sørlandet, avd for barn og unges psykiske helse.

https://www.morild.org/

[AnonymBruker]

Spør pappaen din om ikke han kan skille seg fra moren din, og ta deg med på flyttelasset?

Da får han kanskje en input til et nytt og bedre liv, og det vil mulig gi deg et bedre liv også?

Anonymous poster hash: bf7f6...d8c

[AnonymBruker]

TS her

Takk for svar alle sammen, men jeg synes så synd i mamma og, hun kan ikke ha det så bra med seg selv og hun er ikke alltid sånn, de 20% hun ikke er sånn er hun faktisk ganske grei.

Jeg er så redd for at noen av den skal ta livet av seg, ser for meg at jeg ser mamma hengt i trappa eller noe, eller pappa for den slags skyld. Åå

Anonymous poster hash: 48649...52d

[AnonymBruker]

Kanskje du kan kontakte helsetjenesten på skolen og få noen å snakke med? Virker som om din mor trenger psykolog også.

Anonymous poster hash: bf7f6...d8c

[Gjest Seajewel]

Ta kontakt med en voksen person som du stoler på, og kan prate med. Kanskje en lærer eller noe. Sånn kan du ikke ha det, og sånn kan du ikke bo. Håper det ordner seg for deg.

[Gjest åffårno]

Spør pappaen din om ikke han kan skille seg fra moren din, og ta deg med på flyttelasset?

Da får han kanskje en input til et nytt og bedre liv, og det vil mulig gi deg et bedre liv også?

Anonymous poster hash: bf7f6...d8c

Far her virker ikke heller å ha særlig bra kommunikasjonsmetoder(på hvordan han snakker til sin ektefelle, og det foran barna) - og han er nok ikke oppegående nok til å kunne vøre en god omsorgsperson for de alene heller.

Da hadde han aldri godtatt denne type oppførsel fra mor heller, så jeg tror det blir feil å legge alt ansvar over på mor.

Slik det ser ut på hva TS forklarer så har de begge to betydelige problemer.

TS her

Takk for svar alle sammen, men jeg synes så synd i mamma og, hun kan ikke ha det så bra med seg selv og hun er ikke alltid sånn, de 20% hun ikke er sånn er hun faktisk ganske grei.

Jeg er så redd for at noen av den skal ta livet av seg, ser for meg at jeg ser mamma hengt i trappa eller noe, eller pappa for den slags skyld. Åå

Anonymous poster hash: 48649...52d

Jeg skjønner du blir bekymret - men det å ta kontakt med andre voksne kan være med på å hjelpe de begge to.

De klarer nok ikke håndtere problemene sine selv, og lar det gå utover alle andre. Kanskje de selv vokste opp slik, og ikke helt ser hvor skadelig det er.

De trenger nok en oppvekker begge to, og det klarer de ikke gi seg selv. Det trenger de andre til å gjøre - og derfor må du si ifra til andre voksne på skolen. Selv om du føler deg alene om dette så er det også andre som har det som deg, og du vil ikke være den første som forteller om vonde og vanskelige ting.

Mange sliter med de tyngste ting, og tør aldri si ifra til noen. Det er dumt, fordi man kan trenge noen som lytter og som kan hjelpe.

Det vil nok også være fint for deg å ha noen å snakke ut om disse tingene med, det er ikke så lett å være alene om alt. Så du burde også spørre om å få snakke med noen om tankene dine - bpde dette med selvskading og kroppshatet.

Det kan gjøre at du unngår å få problemer med det senere

Det er ikke din jobb å bekymre deg over foreldrene dine, selv om jeg forstår godt at du gjør det.

Nå må dessverre du være den voksne, og be om hjelp fra andre.

Det beste hadde vært om foreldrene dine selv forstod at de måtte ta kontakt med familivernkontor for å få bedre klima hjemme, og lære hvordan bli bedre foreldre - men det får de ikke til.

Om foreldrene dine blir sinte i starten kan du jo si som du sier her; at du er redd for å finne en av dem døde en vakker dag - at du er veldig glad i dem, men at de ødelegger seg selv og alle andre rundt seg. Da får de bare tåle å skulle ta imot hjelp - det ansvaret har man som forelder.