Normalt å vere mer glad i partneren enn barna?

[AnonymBruker]

Snakket med en veninne som har to barn og har samboer hun hart bodd med i 9år. Hun mener eneste grunnen til at jeg er mer glad i sønnen min er fordi jeg bare har bodd sammen men samboeren min 1år og sønnen min ikke er biologisk hans. I hverdagen vil jeg vel si jeg er like glad i begge, men om jeg måtte velge ville jeg uten tvil valgt sønnen min og ville alltid valgt barn forran min mann. Hvordan er det med dere? hvem er dere mest glad i eller like glad i barn og partner?

Anonymous poster hash: 37445...f52

[nybegynneren]

Det er jo to forskjellige kjærligheter,hvis du skjønner hva jeg mener..Men hadde seff valgt barnet.

Kjærligheten til barnet er jo ubetinget.

ett voksent kjærlighetsforhold går jo ikke helt på ubetinget kjærlighet.

Tenke utroskap,bli dårlig behanda av partner,psykisk og fysisk mishandling osv..

[AnonymBruker]

Dette blir som å sammenligne epler og appelsiner.

Jeg liker begge deler like godt, men ikke på samme måte.

Den romantiske kjærligheten jeg har for mannen min, kan ikke på noen måte sammenlignes med den uforbeholdne kjærligheten jeg har for barna mine.

Anonymous poster hash: ea4c4...d9b

[AnonymBruker]

Er det jeg mente med at jeg var like glad i begge, men om jeg måtte velge aldri ville valgt samboer over ungen min. Det med å ville valgt bort barna for deres far.. Kan ikke forstå det kan vere normalen. Veninnen min brukte alle di sakene om foreldrene som blir sammen med dålige steforeldre som argument.

Anonymous poster hash: 37445...f52

[AnonymBruker]

vente på kommentarene om at du er en dårlig far

Anonymous poster hash: 2bbc4...aee

[AnonymBruker]

Kjærligheten til barna går også på innstinkt. Vi er programmert til å beskytte dem og elske dem ubetinget. Kjærligheten til mannen, i allefall i mitt tilfelle, kan aldri måle seg med barnas. Jeg elsker mannen min og kunne ofret livet for ham, men uten tvil ville jeg valgt barna først. Jeg forventer det samme av ham.

Anonymous poster hash: f97c4...b1e

[Gjest Miranda2011]

Snakket med en veninne som har to barn og har samboer hun hart bodd med i 9år. Hun mener eneste grunnen til at jeg er mer glad i sønnen min er fordi jeg bare har bodd sammen men samboeren min 1år og sønnen min ikke er biologisk hans. I hverdagen vil jeg vel si jeg er like glad i begge, men om jeg måtte velge ville jeg uten tvil valgt sønnen min og ville alltid valgt barn forran min mann. Hvordan er det med dere? hvem er dere mest glad i eller like glad i barn og partner?

Anonymous poster hash: 37445...f52

Hvis jeg måtte velge mellom partner eller barn , hadde jeg valgt barna. Det betyr ikke at jeg ikke elsker partneren min høyt, det betyr bare at barna vil alltid stå mitt hjerte nærmest. Sånn er det å være mor, i mine øyne.

[Gjest lecter]

Elsker ikke mannen min mindre enn sønnen min. Men barna kommer først, og hadde jeg måtte ta ett valg hadde det blitt ungen min. Jeg måtte velge sønnen min over faren hans selv om det er en av di vanskeligste valgene jeg har tatt.

[Gjest Heartbeat]

Hadde selvsagt valgt ungene mine

[Kassiopeia]

Jeg er av typen som må bli kjent med folk før jeg blir glad i dem, og eventuelt begynner å elsker dem. Det kom ikke en flom av følelser for sønnen min når han ble født, bare fordi det er barnet mitt, det tok et par måneder før jeg virkelig kjente de sterke morsfølelsene. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg virkelig elsker han nå, men jeg elsker mannen dypere da det blir på en helt annen måte. De romantiske følelsene, han er min beste venn, han er den familien jeg selv har valgt og jeg kjenner han bedre enn noen andre. Nå er sønnen min under året, så jeg kjenner han jo ikke som noe annet enn bare babyen min. Båndet vårt blir sterkere for hver dag, det samme med følelsene mine for han, så etterhvert som jeg blir bedre kjent med han vil min kjærlighet for han overgå alt. Det er jeg ikke i tvil om.

Men når det er sagt så er jo den store forskjellen på min samboer og sønn, det overveldende beskyttelsesinstinktet man får til barna sine. Det overgår en hver følelse jeg noen gang har kjent maken til, og er der 24/7. Så hvem jeg ville reddet av ungen min og mannen min, er ikke noe spørsmål en gang.

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, ett av dem med min nåværende samboer, og min kjærlighet til ham er ikke i nærheten av den kjærligheten jeg føler for barna mine.

Jeg er faktisk enig med vennen til TS til en viss grad, hvis man elsker sine barn høyere enn noe annet, hvordan kan man da forsvare å bli i et fohold som ikke er bra for dem (forutsatt at det er den nye partneren som er roten til problemene)? En ting er et voldelig forhold man ikke tør/klarer gå ut av, men det er jo mange grader av dårlige forhold før man kommer dit. Jeg må nok oppleve det selv for å kunne forstå dette, for utenfra virker det jo bare trist. Jeg opplevde det selv med min mor, og kommer nok aldri helt til å tilgi henne. Når jeg ser i etterkant hvor mye det har påvirket mitt liv, og jeg vet at dette var et forhold hun faktisk kunne gått ut av, så håper jeg at jeg aldri kommer i den situasjonen selv, og at jeg velger annerledes om det likevel skulle skje.

Anonymous poster hash: 2be03...f6e

[minister-mio]

Mannen er en man forelsker seg. Kjærligheten til barnet er en del av hele moren. Den sitter i kroppen

[AnonymBruker]

Kjærligheten til barna går også på innstinkt. Vi er programmert til å beskytte dem og elske dem ubetinget. Kjærligheten til mannen, i allefall i mitt tilfelle, kan aldri måle seg med barnas. Jeg elsker mannen min og kunne ofret livet for ham, men uten tvil ville jeg valgt barna først. Jeg forventer det samme av ham.

Anonymous poster hash: f97c4...b1e

Jeg synes virkelig ikke at du skal forvente det samme av han. Helt urimelig at man skal stille slike krav til den andres følelser. Ellers er det vel mest vanlig at kvinner setter barna først mens menn setter partneren først. Masse unntak finnes selvfølgelig.

Anonymous poster hash: 60904...bb3

[Gjest celine]

Jeg ville uten tvil ha valgt barna, hvis jeg hadde måttet ta et valg. Mannen klarer seg uten meg, men det gjør ikke ungene

[Gjest BettyBoop]

Snakket med en veninne som har to barn og har samboer hun hart bodd med i 9år. Hun mener eneste grunnen til at jeg er mer glad i sønnen min er fordi jeg bare har bodd sammen men samboeren min 1år og sønnen min ikke er biologisk hans. I hverdagen vil jeg vel si jeg er like glad i begge, men om jeg måtte velge ville jeg uten tvil valgt sønnen min og ville alltid valgt barn forran min mann. Hvordan er det med dere? hvem er dere mest glad i eller like glad i barn og partner?

Anonymous poster hash: 37445...f52

kjærligheten til barna dine er jo betingelsesløs, det er ikke kjærligheten til en partner. Jeg hadde ikke villet dø for en partner men jeg hadde vært villig til å dø for barna mine om jeg hadde. Jeg mener faktisk det er hjerteløst å være mer glad i en partner enn sitt eget kjøtt og blod.

[Gjest BettyBoop]

Jeg synes virkelig ikke at du skal forvente det samme av han. Helt urimelig at man skal stille slike krav til den andres følelser. Ellers er det vel mest vanlig at kvinner setter barna først mens menn setter partneren først. Masse unntak finnes selvfølgelig.

Anonymous poster hash: 60904...bb3

Mener du seriøst at en mann skal være mindre glad i barna enn i partneren? Du må jo trolle. Jeg tror de fleste oppegående både mødre og fedre setter barna sine først, hvis ikke er de rett ut dårlige foreldre.

[Gjest s@nd]

Jeg ville uten tvil ha valgt barna, hvis jeg hadde måttet ta et valg. Mannen klarer seg uten meg, men det gjør ikke ungene

Dette er jeg enig i!