Inspirert av alle trådene om stebarn

[Enyya]

Jeg har lest en del tråder her i det siste som omhandler stebarn. Og tenkte det kunne være interessant at alle dere som har stebarn her inne kunne si litt om deres forhold og evt utfordringer mellom dere og barna?

Selv har jeg en sønn selv på 5 som er hos oss 50-50 og en stesønn på 7 år som er hos oss på fulltid. Vi har bodd sammen noen måneder og jeg ser jo helt klart at det er en del utfordringer med å være steforelder. Jeg knytter ikke så lett bånd til barn som ikke er mine og kjenner at det er vanskelig å skape et nært og godt forhold. Har jo blitt glad i gutten, men tenker at man ikke kan bli like glad i andres barn som eget. Og at jeg lettere irriterer meg over ting andres barn gjør. Samtidig tenker jeg at det er mitt ansvar at vi har et godt forhold, så prøver hardt å få til dette.

Kjenner jeg iblandt sliter med litt tanker rundt dette og tenker at disse hjemmene som er så vanlig i dag med dine og mine barn nok skaper utfordringer for mange.

I mitt tilfelle får vi signaler fra skole, andre barn og voksne at min stesønn oppfører ganske ufint til tider. Svarer frekt, skal alltid bestemme i lek, lyver osv. (Han har vært sånn før jeg kom inn i bildet) så tenker at disse tingene gjør stemor rollen en del vanskeligere. Tror jeg hadde taklet disse tingene bedre med min egen sønn, da man som stemor må finne balansen mellom å ikke blande seg for mye inn og å ikke bry seg.

Så dette var mine tanker rundt stemor rollen. Gleder meg til å høre andres;-)

[markon]

Jeg er stemor til ei på 5 år. Vi har henne 50%, og jeg tror det er helt riktig som du sier. Man knytter ikke samme bånd til ett barn som ikke er ens eget. Og det må bare være helt greit. Jeg og mannen min har pratet masse om dette. Og han forstår det kjempegodt. Men jeg tror ikke dette egentlig trenger å være noe stort problem. Man må bare innfinne seg med at det er sånn, og ikke ha dårlig samvittighet for det, samtidig som man ikke må la det påvirke BARNET oppi det hele. Barnet har ikke selv valgt å ha to familier, og det er vår oppgave som voksne og behandle barnet med samme kjærlighet som om det var vårt eget, selvom den EKTE morskjærligheten ikke egentlig er tilstede.

Samtidig er det en vanskelig rolle. Hvor stor del av oppdragelsen skal man ta del i? Hvor mye grenser kan man sette? Når blander man seg for mye i foreldrerollen, og når gjør man for lite? Jeg tror det er litt individuelt fra familie til familie. Jeg og mannen min har pratet mye om det, og det gjør at det er lettere for meg å ha en rolle. Han er enig i at vi skal fungere som en familie, og vi bor sammen alle sammen annenhver uke, og det er det bar rett og rimelig at jeg også skal få sette hverdagslige "regler".

Jeg tror det viktigste er å prate sammen.

På ett sånt forum er det også litt skummelt fordi man ofte prater om problemer og vanskeligheter, som gjør at folk tror at vi som er steforeldre virkelig hater situasjonen vi har kommet opp i, og bare syns barnet er irriterende! Slik er det SLETT IKKE!!! Jeg elsker stedatteren min høyt. Mye høyere enn alle andre barn jeg kjenner. Selvom man kanskje ikke elsker stebarnet like høyt som ett EGET barn. Det blir bare på en annen måte tror jeg. Hverdagen er stort sett veldig koselig. Vi leker og ler og koser oss med barnetv, og henter i barnehage og får store, gode klemmer. Det er bare det at de positive tingene trenger vi jo ikke hjelp med, så det er jo ikke det som skrives om... Det er stort sett lykke med stebarn syns jeg! Helt klart utfordringer, men jeg ville ALDRI vært henne foruten!