Jeg tror jeg mister familien min...

[AnonymBruker]

Hei!

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette, men jeg er helt knust..

Jeg er nest minst i en søskenflokk på fem, da jeg var yngre var det mye trøbbel med de eldre søsknene mine. Rus, vold og mye ustabilitet. Og mamma var alkoholiker.

Jeg har aldri ruset meg på noe annet enn alkohol, som resulterte i at jeg ble avhengig da jeg var 20år. Jeg har gått fire år i terapi Pgs traumer fra oppveksten og alkoholen.

Søsknene mine er i midten av 30-åra og nærmere 40. De har familier og barn. Samtidig hjemsøker fortiden dem hele tiden. Fyllekjøring, slossing, bråking på byen andre småkriminelle greier.

Vi har et sterkt "familieforhold", går du bak ryggen på noen blir du psykisk brutt ned av de andre. Vi har mye penger og høy status, ødelegger en i familien dette bildet er du føkka.

Da jeg var 21 begynte jeg i terapi etter et selvmordsforsøk. Det ble ikke godt mottatt av familien. Og jeg ble det sorte fåret.

Jeg gått fire år i terapi og har nå tatt avstand til familien min på en måte som gjør at jeg ikke trenger å bli drevet med på alt tullet samtidig som jeg beholder kontakt med barna til søsknene mine.

Det tok lang tid før de aksepterte at jeg forandret meg, men det har gått greit.

Helt til i forrige uke.

Noen har sendt anonym bekymringsmelding til barnevernet, om hun ene søsteren min. Med ganske heavy anklagelser.

Og jeg får skylden. Søsteren min er rasende og sint, hun hylte og skrek til meg i sta og gråt.

Jeg prøvde å trøste henne, men hun ville ikke.

Det er vanskelig for jeg ser at barnevernet kunne vært nyttig og jeg syns det er bra de skal hjelpe til. Men hun er sint og redd, og sint på meg.

Det er naturlig å skylde på meg for jeg er den "ordentlige"..

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg er redd for at det kommer til å bli et helvete nå, eller det har det jo blitt, men jeg er redd for hva som kan skje.

Jeg når ikke frem til søsteren min heller, hun har vært ildsint på meg en uke...

Og jeg er redd for å miste kontakten med barna... Herregud jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Jeg har ingen andre enn dem heller.. De har vært mine eneste venner på en måte..

Anonymous poster hash: 693d0...855

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det er å være den "vellykkede" i en flokk med dysfunksjonelle søsken.

Jeg har også fått en masse dritt oppigjennom årene, og alt har kommet pga misunnelse.

Dette er IKKE din skyld. Du sier ikke unnskyld for noe du ikke har gjort, og du rydder ikke opp i et problem du ikke har skapt. Du kommer fra en trasig bakgrunn, og det har nok gjort deg til en people pleaser. Vi som har en knust barndom blir gjerne sånn.

Men her må du bare trekke deg tilbake og la stormen passere. Ikke gjør noe.

Anonymous poster hash: c1dab...988

[AnonymBruker]

Bli sint tilbake! Si at det er grenser for hvor mye du skal bli anklaget for som du faktisk ikke har gjort!

Og så tror jeg nesten du må spørre deg selv om du virkelig vil tillate at dem herser sånn med deg og anklager deg for alt som skulle skje.

Anonymous poster hash: 06250...bc1

[AnonymBruker]

Jeg prøver å holde en lav profil, men det var feil det også for da dreit jeg i familien fikk jeg beskjed om.

Selv om jeg vet at jeg ikke bør innvolvere meg for mitt eget beste.

Jeg tenker at dette kanskje er bomben jeg har ventet på, grunnen til å søke studie langt unna så jeg slipper å se dem på mange år.

Den Bomben som skal få meg til å sette meg selv i respekt nok til å si at jeg ikke gidder dette mer.

Samtidig blir jeg livredd av tanken på å være uten dem.

Og jeg er redd for å aldri se barna..

Siden hun dro har jeg øvd på en tale inni meg, som jeg skulle ønske jeg sa til ho, alt om hvordan jeg ikke vil få mer drit og at dem må ordne opp i sakene sine selv. Men jeg er så feig, hun er jo svært aggressiv...

Anonymous poster hash: 693d0...855

[AnonymBruker]

Jeg dro min vei og så aldri tilbake.

Har litt sporadisk kontakt med mine søsken. Pappa er død, mamma vil jeg ikke ha noe med å gjøre og heller ikke en av søsknene mine. Han har vært for kjip til at jeg vil utsette meg for det èn gang til.

Å komme seg bort og kunne velge om man vil ha kontakt eller ikke er så utrolig deilig. Det er mange år siden jeg flyttet, og jeg har det 100 ganger bedre enn jeg noen ganger kunnet håpe på.

Det har kommet mye dritt, men jeg har jobbet meg gjennom det vha gode venner og min fantastiske ektemann og svigerfamilie. Jeg trenger rett og slett ikke den flokken lengre- de har ikke noe positivt å tilføre meg, så jeg velger heller å leve et godt liv.

Anonymous poster hash: c1dab...988

[Kittykat]

Hva med å skrive et brev eller en e-post til søsteren din? Da kan man tenke over hvordan man skal formulere seg og hva man skal si, så slipper man å si noe man virkelig angrer på i ettertid.

Hun mistenker sikkert deg fordi du er søsteren hennes og har dermed hatt innsyn når det gjelder barna. Men det trenger ikke å være det engang. Det kan hende at hun er sint på deg for andre ting, f eks det at du har tatt avstand fra familien og fikk ordnet opp i livet ditt.

Men det er ikke greit å bli beskyldt for noe man ikke har gjort. Og det bør du si fra om, uansett om hun vil høre eller ikke.