Kontakt med biologisk far?!?

[AnonymBruker]

Hei, jeg trenger litt hjelp. Helst fra noen som ikke kjenner meg. Fordi det er et vanskelig tema. Tror folk snakker da for mye om det de tror jeg ønsker mest.

Her kommer bakgrunnshistorien først:

Jeg er 23 år.Sist jeg så min biologiske far var når jeg var 2-3 år. Han bor i et annet land. Han har kone og et barn.

Plutselig en gang skulle han legge meg til på Fb. Men vi har aldri hatt noe kontakt. Han har aldri betalt barnebidrag. Mamma har klart seg selv. Jeg har klart meg, og jeg har oppnådd mye i livet. Jeg har alt jeg trenger og mer til. Nå mangler vi bare unger.

Mamma har aldri snakket noe direkte stygt om han. For hun har egentlig bare snakket om at de var forelsket, at de var unge, og hvordan han var. Litt sånn klovn som de fleste unge og forelskede gutter er. Det eneste negative hun har fortalt om han var at han var en skrytepave og var innblandet med feile type folk( Dette er i utlandet, gidder ikke skrive hva det gjelder. Men det var ikke bra.)

Han påstår at det ikke er sant, og at han har prøvd å ta kontakt. Men det er ikke sant, eller er det det? Tror ikke mamma lyver. Men er så ekkelt at de sier imot. Og hun har alltid prøvd å muntre meg opp til å ta kontakt med han. Men jeg har blokkert det helt ut.

På våren sendte jeg ham en Fb melding. Jeg ønsker så veldig gjerne kontakt med tanten min (hans søster) Fordi mamma sier jeg ligner på henne og oppfører meg som henne.

I det jeg skulle gå på profilen hans, braser jeg i gråt. En baby, jeg har en bror! Jeg gråt ikke fordi jeg så at livet hans gikk videre men... Nei, fordi jeg har en bror som er PRIKK lik meg når jeg var baby. Og han har verdens mest herlige smi, kinn og holdning. Og jeg er ikke en del av livet hans. Neste sjokket kom da jeg så at ungen het det samme som meg. (Gutteversjon)

Så da skrev jeg et brev og fortalte om at jeg ville prøve å kontakte tante. Kanskje han kunne gi meg informasjon. Jeg skrev på engelsk. Kona hans oversatte, fordi han ikke kan engelsk.

Problemet er at de mistolker alt jeg skriver og jeg føler meg som den forferdelige personen. Og i det landet så er det en annen kultur. Man skal ha "respekt" for sine foreldre. For det første så har jeg ikke vært uhøflig, bare de som misforstår alt. Og virker som han forventer at etter så mange år så kan jeg bare være en liten jente som kommer løpende med åpne armer og roper pappa.

Det han ikke forstår at for MEG er han en fremmed. For meg er han min biologiske far. Han er den første grunnen i livet mitt til at jeg mistet troen på menn! Han har aldri vært her, eller stilt opp for meg.

Jeg klandrer han ikke for å forlate oss. Men jeg forventer litt tålmodighet og forståelse. Jeg kunne aldri ha hatt et bedre liv.

Hvordan kan jeg få ham til å forstå det? Jeg ønsker å vite mer om min bror. Jeg ønsker å være en del av livet hans når han vokser opp. jeg vil falle naturlig inn. Blir vanskeligere når han blir voksen. da blir liksom jeg 40! Og han en rebelsk ungdom xD?!?!

Og hvorfor i f*** heter han det samme som meg?

Tror du at kona har oversatt ting feil? Med vilje?

Tror hun har studert i Norge, mulig i samme by som jeg gikk på videregående en periode.

Dette innlegget ble veldig langt, men sånn er det når man er uerfaren på sånt og er litt desperat på hjelp.

Håper dette er forståelig og at noen gidder å svare

Anonymous poster hash: 3f96a...531

[redaid]

Hei. Ser du ikke har fått noe svar, noe jeg synes er trist for du ser ut til virkelig å trenge et. Jeg tenkte jeg skulle skrive noe så du vet at noen er her og prøver å hjelpe. Jeg er ikke i en situasjon hvor jeg kan relatere i det hele tatt, ettersom jeg har vokst opp i en annen situasjon. Men jeg kan jo nevne noen ting jeg tenker på likevel.

Litt vanskelig når du ikke sier hvilket språk det gjelder, men om faren din ikke snakker engelsk så gjelder det kanskje søsteren hans som du ønsker å kontakte og ? Om det ikke er alt for vanskelig kunne du jo vurdert å lære språket. Ikke bare på grunn av at du da kan ta kontakt med faren din direkte og derfor slippe misforståelser, men også for din egen identitet.

Jeg skjønner veldig godt at du vil ha et forhold til broren din, og igjen virker kommunikasjon (og riktig kommunikasjon) veldig viktig. Om du ikke har mulighet til å lære deg språket, kunne du kanskje funnet noen som snakker det til å oversette for deg ? På den måten går det ikke gjennom konen, noe som virker viktig hvis du mistenker noe der.

Beklager at jeg ikke er mer til hjelp, men noen er her ihvertfall. ^^

[AnonymBruker]

Moren din kan vel språket? Siden han ikke kan norsk eller engelsk. Kan hun hjelpe deg med å skrive brev?

Anonymous poster hash: a4df8...847

[*Borealis]

Språket er russisk. Jeg kan språket til en viss grad. Jeg forstår og gjør meg forstått. Men jeg er ikke god på skriftlig. Jeg hadde russisk på skolen. Men ved å ha verdens verste og mest ufyselige lærer som mobbet og vær færl. Lærte jeg ikke noe. Så jeg mistet fort interessen. Og da fikk ikke mamma heller lært meg sånn kjempe nøye. I tillegg så slet jeg med lese og skrivevansker. Liten kommune, dårlige avgjørelser ect.

Så muntlig er ikke noe problem. Jeg får forklart ordet jeg vil fram til vis jeg ikke husker det. Men innerst inne kan jeg ganske mye som jeg bare ikke alltid husker i nuet!

Men det største spørsmålet er hvordan jeg skal gå fram for å få kontakt. Gradvis, ikke i pappa her kommer jeg fart! For det er ikke slikt. Og det forstår ikke han. Hvordan spørre om gutten, rett og slett hvordan gå fram?

Vil helst ikke blande mamma så mye i dette, hun er hun og jeg vil helst ikke ha alt for mye av hennes meninger inn i mitt "prosjekt". Av personlige grunner.

Men hun hjalp meg med å skrive brev til tante. Tanta svarte en gang etter 3 -4 mnd. ..og dett var dett... Tror nok hun trenger tid.

Takk for svar forresten. Noe er alltid bedre enn ingenting.