17 åring oppfører seg som barn

[latterbox]

Hei jeg er en jente på 22 år som har en lillebror på 17 år. Jeg bor ikke i samme landsdel som han og familien så det er ikke ofte vi ses.

Broren min er veldig umoden og lite utviklet og tilpasset det "voksne liv" som venter. Mine foreldre er ganske overbeskyttende så dette påviker nok en god del. Han er blandt annet engstelig for å ta buss og for å være mer en en time ca borte fra hjemme. Han er også livredd for alkohol og tror man blir full bare man drikker en slurk. Han spørr alltid mamma om lov for den minste ting, og er ikke i stand til å ta egne valg og beslutninger. Han går nå på vgs. og er usikker på hva han vil bli. Mamma og min stefar er veldig ivrig på et spesifikt karrigere valg. Mamma har sakt til meg at han ønsker å bli ingeniør. Det høres jo bra ut det, men når jeg spurte han var han slettes ikke så sikker på det å han hintet til at han syns de maste litt om dette.

Mamma og broren min (pluss en bror til) var nettopp på besøk her da var mamma veldig på å si ting som "du må ikke fryse si fra om du fryser" til han 10 ganger daglig. Så jeg sa rett ut til mamma "om du fortsetter sånn så flytter han ut når han er 18år for å kunne bestemme litt selv". Etter noen timer spurte hun at det var derfor jeg flyttet når jeg var 18 år og jeg svarte at det var en ganske avgjørende faktor i valget jeg tok den gang og at det var noe jeg trengte for å bli voksen å få lov å ta egne valg å stå på egen bein. hennes respons" oki (overrasket) så det hadde motsatt effekt vi ville jo bare beskytte deg".

Jeg kan forstå og delvis sympatisere med morsinnstinkte hennes men syns ting er gått litt langt og er redd at han skal bare bli dyttet i ulike retninger i livet av mamma. Jeg føler at det er så lite jeg kan gjøre her i fra vi bor så langt fra hverandre. Det jeg ønsker er at han skal bli litt mer klar på egne valg/holdninger å ikke bare gjøre det foreldrene mener er best. Han har heler ikke så stor sosial krets. Han er kjempesmart og flink på skolen, men hans oppførsel og holdninger minner om en 10-12 åring. Jeg har også en bror på 14 år som bor under samme tak som oppfører seg som en normal ungdom.

Er det noe jeg kan gjøre for å gi han mer pusterom for å utvikle seg? Kan jeg styre foreldrene mine til å ikke være like overbeskyttende? (tror det vil hjelpe han). Og hva kan jeg som storesøster gjøre for å hjelpe han mer inn i "de voksnes rekker"? Dette er noe jeg har tenkt på lenge så håper dere kan hjelpe.

[Missy1]

Er de like overbeskyttende mot din yngste bror? Isåfall er ikke det grunnen til at 17åringen er umoden når 14åringen ikke er umoden.

Folk har forskjellige personligheter og moren din gjør vel ikke noe som er skadelig for broren din. Hvis han har noe imot at hu ber han ta på jakke så må han selv lære seg å sette ned foten og fortelle at han ikke er et barn lengre.

Og at han ikke liker alkohol er ingen negativ ting, ei heller om han flytter hjemmefra som 18åring.

At han er mye for seg selv kan være fordi han trives best i eget selskap. Hvis du skal snakke med noen i familien om dette må det være den broren det gjelder, spør han hva han syns om dette. For alt du vet har han det som plommen i egget

[latterbox]

Er de like overbeskyttende mot din yngste bror? Isåfall er ikke det grunnen til at 17åringen er umoden når 14åringen ikke er umoden.

Folk har forskjellige personligheter og moren din gjør vel ikke noe som er skadelig for broren din. Hvis han har noe imot at hu ber han ta på jakke så må han selv lære seg å sette ned foten og fortelle at han ikke er et barn lengre.

Og at han ikke liker alkohol er ingen negativ ting, ei heller om han flytter hjemmefra som 18åring.

At han er mye for seg selv kan være fordi han trives best i eget selskap. Hvis du skal snakke med noen i familien om dette må det være den broren det gjelder, spør han hva han syns om dette. For alt du vet har han det som plommen i egget

Min mor og stefar er ikke like overbeskyttende mot 14 åringen. Han er lever live på data og holder seg mest på rommet og får styre litt som han vil med mange ting.

Uansett dette handler om lillebroren min på 17 år. Jeg har ingen behov for at han skal begynne å drikke alkohol, men han har lite virkelighetsforståelse når han tror man blir full av en slurk øl/vin osv, var det jeg mente.

Han er ganske rolig og snill person så misstenker at han ikke tørr å sette ned foten. Og det er jeg syns er så dumt. Han fikk bankkort for 8 mnd siden å mamma måtte tvinge han i helga til å ta det i bruk. Vi var på en butikk der han ville ha noe og hun sa han kunne kjøpe det selv. Å da ville han ikke pga han var usikker på å bruke bankkort. Til slutt gikk han med på det å fant ut at det ikke var så skummelt.

Han er alldri ute av huse uten foreldrene mine nesten, og hans ordforåd er på på Donald Duck nivå. Han kan ikke ta egne besluttninger, og han har en barnslig oppførsel. Dette bekymrer meg. Hvordan skal han klare seg i arbeidsliv/skole når han ikke er på nivå med jevngamle?

[Missy1]

For meg så høres ikke dette ut som det er moren din sin feil. Jeg skal ikke sitte på nett og stille diagnoser, men kunne kanskje vært en idé å prøve å finne årsak til at han er inneslutta og ikke på nivå med jevngamle?

Jeg hadde sinnsykt overbeskyttende foreldre og jeg har alltid vært moden for alderen, føler ikke det satte meg tilbake

[Gjest Wanderlust]

Hva med å invitere han på besøk til deg i en ferie? Du kan prate litt dyptgående med han om hva han syns og tenker om dette.

[latterbox]

Hva med å invitere han på besøk til deg i en ferie? Du kan prate litt dyptgående med han om hva han syns og tenker om dette.

Vell det er mest praktisk om han kommer i fly i såfall til nå har han hatt flyskrekk og ikke flydd noe før. De gikk bra når de var her forje uke men da var mamma med og de byttet fly på gardemoen for å komme hit. Så tror ikke han tørr det med det første rett å slett. Bare det å ta buss alene er skummelt for han...

[AnonymBruker]

Hei jeg er en jente på 22 år som har en lillebror på 17 år. Jeg bor ikke i samme landsdel som han og familien så det er ikke ofte vi ses.

Broren min er veldig umoden og lite utviklet og tilpasset det "voksne liv" som venter. Mine foreldre er ganske overbeskyttende så dette påviker nok en god del. Han er blandt annet engstelig for å ta buss og for å være mer en en time ca borte fra hjemme. Han er også livredd for alkohol og tror man blir full bare man drikker en slurk. Han spørr alltid mamma om lov for den minste ting, og er ikke i stand til å ta egne valg og beslutninger. Han går nå på vgs. og er usikker på hva han vil bli. Mamma og min stefar er veldig ivrig på et spesifikt karrigere valg. Mamma har sakt til meg at han ønsker å bli ingeniør. Det høres jo bra ut det, men når jeg spurte han var han slettes ikke så sikker på det å han hintet til at han syns de maste litt om dette.

Mamma og broren min (pluss en bror til) var nettopp på besøk her da var mamma veldig på å si ting som "du må ikke fryse si fra om du fryser" til han 10 ganger daglig. Så jeg sa rett ut til mamma "om du fortsetter sånn så flytter han ut når han er 18år for å kunne bestemme litt selv". Etter noen timer spurte hun at det var derfor jeg flyttet når jeg var 18 år og jeg svarte at det var en ganske avgjørende faktor i valget jeg tok den gang og at det var noe jeg trengte for å bli voksen å få lov å ta egne valg å stå på egen bein. hennes respons" oki (overrasket) så det hadde motsatt effekt vi ville jo bare beskytte deg".

Jeg kan forstå og delvis sympatisere med morsinnstinkte hennes men syns ting er gått litt langt og er redd at han skal bare bli dyttet i ulike retninger i livet av mamma. Jeg føler at det er så lite jeg kan gjøre her i fra vi bor så langt fra hverandre. Det jeg ønsker er at han skal bli litt mer klar på egne valg/holdninger å ikke bare gjøre det foreldrene mener er best. Han har heler ikke så stor sosial krets. Han er kjempesmart og flink på skolen, men hans oppførsel og holdninger minner om en 10-12 åring. Jeg har også en bror på 14 år som bor under samme tak som oppfører seg som en normal ungdom.

Er det noe jeg kan gjøre for å gi han mer pusterom for å utvikle seg? Kan jeg styre foreldrene mine til å ikke være like overbeskyttende? (tror det vil hjelpe han). Og hva kan jeg som storesøster gjøre for å hjelpe han mer inn i "de voksnes rekker"? Dette er noe jeg har tenkt på lenge så håper dere kan hjelpe.

Dette er mer enn at foreldrene dine er overbeskyttende. Han burde utredes for bl.a mild autisme. Jeg ville sagt rett ut til foreldrene min at du mistenker at det f.eks kan være aspergers og at han bør utredes. Han kommer ikke til å klare seg alene og gå på skole om han er så lite utviklet sosialt.

Anonymous poster hash: e9eda...001

[latterbox]

For meg så høres ikke dette ut som det er moren din sin feil. Jeg skal ikke sitte på nett og stille diagnoser, men kunne kanskje vært en idé å prøve å finne årsak til at han er inneslutta og ikke på nivå med jevngamle?

Jeg hadde sinnsykt overbeskyttende foreldre og jeg har alltid vært moden for alderen, føler ikke det satte meg tilbake

Jeg hadde jo og et ganske overbeskyttende miljø når jeg vokste opp. Jeg føler at et har skapt litt avstand mellom meg og mamma og at selv om ting er fin nå så har jeg vanskelig for å stole 100 % på ho, selv om hun er en flott dame og jeg elsker henne.

Uansett pga. dette flyttet jeg som sakt ut som 18åring. og har ikke tatt noe høyere utdanning siden. Økonomiske sitvasjon er best for de som bor hjemme og har ikke følt at jeg har hatt mulighet å overleve på stipend har en del utgifter(nødvendige). Tenker at om jeg hadde blitt hjemme 3-4 år til kanskje hadde jeg hatt baclor nå. Greit å være etterpåkolk jeg flyttet fordi jeg følte at jeg ikke fikk mentalt pusterom og at jeg ikke ble tatt seriøst når jeg prøvde å melde fra om hvordan jeg følte ting der å da....

[latterbox]

Dette er mer enn at foreldrene dine er overbeskyttende. Han burde utredes for bl.a mild autisme. Jeg ville sagt rett ut til foreldrene min at du mistenker at det f.eks kan være aspergers og at han bør utredes. Han kommer ikke til å klare seg alene og gå på skole om han er så lite utviklet sosialt.

Anonymous poster hash: e9eda...001

Tror du virkelig han er autist ? eller aspergers. Er redd for å fornerme noen eller blitt gjort til latter om jeg sier fra til foreldrene mine. Huff. Hva er symptomene egentlig. Kan det og være at han bare utvikler seg saktere(personlighettrekk)?

[Missy1]

Tror du virkelig han er autist ? eller aspergers. Er redd for å fornerme noen eller blitt gjort til latter om jeg sier fra til foreldrene mine. Huff. Hva er symptomene egentlig. Kan det og være at han bare utvikler seg saktere(personlighettrekk)?

Må ærlig innrømme at jeg også tenkte aspergers. Men det er ikke opp til folk på et forum å "stille noe diagnose".

Har selv en sønn med autisme og har lest meg en del opp på diagnosene i autismespekteret, mye av det du forteller peker den veien. Behøver ikke være noe galt i det, men det er nok godt for han å få hjelp om det er tilfelle

[latterbox]

Må ærlig innrømme at jeg også tenkte aspergers. Men det er ikke opp til folk på et forum å "stille noe diagnose".

Har selv en sønn med autisme og har lest meg en del opp på diagnosene i autismespekteret, mye av det du forteller peker den veien. Behøver ikke være noe galt i det, men det er nok godt for han å få hjelp om det er tilfelle

Oki takk for tilbakemelding, hvordan oppdaget du det med din sønn? Hvilke flere symptomer kan jeg se etter? Hvordan er det med behandlinger. Hvordan burde jeg ta opp denne problemstillingen med mamma, hva om hun tror jeg tuller? Burde man foresten behandle en 17 åring med den diagnosen på en annen måte? Tar i mot alles råd/tilbakmeldinger med stor takk. Er litt lost og fortvilet..

[latterbox]

takk for alle tilbakemeldinger.