Verste kommentar fra eller opplevelse med helsepersonell

[Gjest Raindrops]

Høres sikkert ikke så ille ut, men da jeg var 15-16 år dro jeg til fastlegen fordi jeg ville få henvisning til psykolog. På den tiden var jeg selvskader og full av angst, det er var et ufattelig stort steg for meg å dra til legen med dette, jeg var virkelig desperat etter hjelp.

Men hun tok meg ikke alvorlig i det hele tatt. Fikk bare masse spørsmål om jeg var helt sikker på at dette ikke var noe som ville gå over, og om det kanskje ikke var så ille likevel. Det endte opp med at jeg nærmest måtte trygle om en henvisning, der hun ikke en gang ville skrive at jeg slet med depresjoner og selvskading, til tross for at jeg satt der med store, ferske sår på armene. Jeg fikk jo henvisningen min, så det gikk forsåvidt greit. Men etterpå var jeg helt ødelagt, oppløst i tårer, og helt overbevist om at problemene mine ikke var alvorlige nok og at jeg ikke fortjente hjelp. Det var veldig tungt å kjenne på på den alderen og i den psykiske tilstanden jeg var i på det tidspunktet.

Mulig det var godt ment, men jeg byttet fastlege rett etterpå.

[Alice123]

Jeg føler jeg leser og hører så mye dritt om det norske helsevesenet at jeg virkelig mister troen på alt innen det offentlige. Dårlig erfaring har jeg selv hatt, men ikke noe som kan sammenlignes her... Er det virkelig så dårlig som jeg har fått det for meg at det er?

Etter å ha gått gjennom kverna selv, har jeg mistet ALL tillit... De blandet pasienters prøver i forkant av operasjoner, glemte å gi meg medisiner etc.

En gang lå jeg og skrek i smerter en hel dag (!), uten at de fant ut hva som var galt. Det viste seg til slutt (noe JEG fant ut), at den kabelen med smertestillende som skulle gå rett inn i nervesystemet mitt (eller noe) hadde LØSNET og pumpet smertestillende ut i sykesenga. Det hadde INGEN av de ansatte sjekket (både leger og sykepleiere) i løpet av de 12 timene jeg hadde ligget der og skreket etter hjelp og smertestillende.

Sykepleierne tenkte jeg på som engler, men systemet de jobber under må være et helvete.

[HvittHus]

Jeg føler jeg leser og hører så mye dritt om det norske helsevesenet at jeg virkelig mister troen på alt innen det offentlige. Dårlig erfaring har jeg selv hatt, men ikke noe som kan sammenlignes her... Er det virkelig så dårlig som jeg har fått det for meg at det er?

Jeg er behandlet mye innen det offentlige helsevesenet. Har aldri opplevd noe som kan karakteriseres som dårlig, men heller mye god omsorg.

Det drøyeste jeg har opplevd, skjedde faktisk nå for noen uker siden på en privat klinikk. Ble operert og hjemsendt på under tre timer. Da etter en hofteartroskopi med dertil behandling.

Var akkurat våknet fra narkosen og lå og skalv. Så hører jeg at det blir kalt inn til kaffe og plutselig var hele staben borte. Jeg måtte noe forferdelig på toalettet og måtte rope i fem minutter før noen dukket opp.

Det var virkelig ikke greit, og jeg synes de tok en drøy sjanse ved å la en nyoperert ligge uten tilsyn.

Har aldri følt meg så mye som en sum penger som under denne behandlingen.

[aprikosogklem]

Hadde en opplevelse hos tannlegen da jeg var liten. Jeg hadde fått mitt første hull og måtte borre. Tannlegen satt bedøvelsen og satt i gang med borringen. Jeg hadde så fryktelig vondt, og kunne ikke skjønne hvorfor. Jeg hadde jo fått bedøvelse. Jeg reagerte jo selfølgelig på smertene ved å si at det var veldig vondt og vri meg unna, noe jeg synes er en normal reaksjon for et barn som har vondt. Tannlegen trodde ikke på at jeg hadde det vondt og synes da det var passende å klype meg i nakken... Jeg responderte med å bite han i fingeren.. heheh Jeg har faktisk hatt tannlegeskrekk siden.

[Gjest Arch]

En treåring kan man snakke til, forklare, skryte av og lokke med premie, evt ta emlakrem på der man skal stikke. Dette er ikke tilfellet med en baby på 7 mnd. Og man gir ikke beroligende til barn, det kan faktisk være ganske farlig. På sykehus er det stor pågang,og det er nødvendig å få ting avklart. Da venter man ikke til barnet har lyst å bli stukket (hvilket ingen barn har), man gjør det som er nødvendig, evt som nevt i første setning. Og nei, det finnes ikke alltid en vei utenom. Noen ganger i livet må man bare. De fleste tar ingen skade av det, du er vel unntaket som bekrefter regelen.

Anonymous poster hash: 92d0b...87c

Jo, man kan gi Midazolam. Det gjøres ofte ved uttalt sprøyteskrekk hos barn.

[Kassiopeia]

Så utrolig trist å høre hvordan du ble behandlet

Jeg var alene med min sønn og syntes det var veldig vondt å se de lykkelige parene med baby. Spurte når jeg kom inn på føden om det var mulig å få et rom der det ikke var så altfor mange slik at jeg ikke ble helt omringet av disse lykkelige familiene og jeg fikk familierom helt alene uten å betale for det. Hadde ikke forventet det da jeg spurte heller så ble veldig overrasket og glad for det.

Kan ikke forestille meg hvor vondt det må ha vært for dere når dere ikke visste hvordan utfallet ville bli

Ja, det ble en helt jævlig start på mammarollen. Er flott å høre at andre har fått bedre behandling, det er vel ikke vanlig med så mange av de familierommene så det er vel snakk om ren flaks for å få de rommene. Men jeg skulle som sagt virkelig ønske at de ordnet et bedre system, man kan jo lett bli sendt i en fødselsdepresjon hvis man må dele rom med feil person når man allerede har det tøft.

[AnonymBruker]

Første gang jeg ble lagt i narkose kunne gått bedre. Om jeg husker riktig var jeg ca 6-7 år. Skulle trekke en tann nede i midten, grunnen til at jeg fikk godkjent narkose var pga ekstrem tannlegeskrekk. Enden på visa var at jeg våknet opp med tre trekte friske tenner, ingen av dem var den som egentlig skulle fjernes.

Anonymous poster hash: 812ed...ff1

[Missy1]

Ja, det ble en helt jævlig start på mammarollen. Er flott å høre at andre har fått bedre behandling, det er vel ikke vanlig med så mange av de familierommene så det er vel snakk om ren flaks for å få de rommene. Men jeg skulle som sagt virkelig ønske at de ordnet et bedre system, man kan jo lett bli sendt i en fødselsdepresjon hvis man må dele rom med feil person når man allerede har det tøft.

Kanskje du skulle sendt inn en slags klage på dette. Mulig det ikke utgjør noen forskjell, men det kan jo også resultere i at andre som opplever det samme senere får bedre behandling om de kan klare å lage et system for dette?

Syns å huske at min svigersøster fikk rom på intensiven da de fikk sitt første barn som var prematurt, det burde jo egentlig alle som har barn innlagt på intensiven få slik at de kan være i nærheten av barnet sitt. Jeg lå jo på barsel mens min sønn var på intensiven og selvom jeg var heldig å få rom for meg selv var det trist å ligge på barsel uten baby.

Når jeg var på intensiven og "besøkte" sønnen min føltes det helt rart, det føltes ikke som om det var mitt barn siden han ble tatt vekk rett etter fødsel. Mor og barn trenger tid sammen etter fødsel for å bli kjent og knytte bånd. Tok lang tid før morsfølelsen kom hos meg og det var nok fordi han var så ukjent for meg

[AnonymBruker]

Sønnen min har hatt en periode med selvskading. Holdt på i 14 dager, men det ser ille ut.han liker ikke arene sine ogbhar i sommer ikke gått i tskjorte. Dette var i mai. nå i aug fikk han en værkekul på armen, denne måtte tømmes. Legens kommentar; det blir et arm, men det gjør jo ikke så mye.......

Anonymous poster hash: d59b9...d4a

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg leser og hører så mye dritt om det norske helsevesenet at jeg virkelig mister troen på alt innen det offentlige. Dårlig erfaring har jeg selv hatt, men ikke noe som kan sammenlignes her... Er det virkelig så dårlig som jeg har fått det for meg at det er?

Jeg har vært mye behandlet i helsevesenet, mest i psykiatrien men også noe i somatikken. Jeg har stort sett veldig gode opplevelser, men jeg har også noen vonde. Jeg tror det aller meste er veldig bra, men selvsagt skjer det feil, og selvsagt jobber det folk i helsevesenet som strengt tatt aldri burde gjort det.

Anonymous poster hash: 51a9a...455

[AnonymBruker]

Legens kommentar; det blir et arr, men det gjør jo ikke så mye...

Anonymous poster hash: d59b9...d4a

[Kassiopeia]

Kanskje du skulle sendt inn en slags klage på dette. Mulig det ikke utgjør noen forskjell, men det kan jo også resultere i at andre som opplever det samme senere får bedre behandling om de kan klare å lage et system for dette?

Syns å huske at min svigersøster fikk rom på intensiven da de fikk sitt første barn som var prematurt, det burde jo egentlig alle som har barn innlagt på intensiven få slik at de kan være i nærheten av barnet sitt. Jeg lå jo på barsel mens min sønn var på intensiven og selvom jeg var heldig å få rom for meg selv var det trist å ligge på barsel uten baby.

Når jeg var på intensiven og "besøkte" sønnen min føltes det helt rart, det føltes ikke som om det var mitt barn siden han ble tatt vekk rett etter fødsel. Mor og barn trenger tid sammen etter fødsel for å bli kjent og knytte bånd. Tok lang tid før morsfølelsen kom hos meg og det var nok fordi han var så ukjent for meg

Det er det som er problemet ja, jeg snakket med andre mødre på intensiven og de følte alle det samme. Jeg var på "besøk" hos sønnen min i tre uker, og hver gang jeg ville se han, om så bare for å vise ansiktet mitt til han, måtte jeg vandre gjennom hele sykehuset. Det var så rart, følte meg ikke knyttet til han i det hele tatt, og noe morsfølelse hadde jeg overhodet ikke de første månedene.

Jeg klagde når jeg var der, og prøvde å få hjelp fra en sosionom til å gå frem skriftlig med en klage under oppholdet, men de var så vanskelige at det var lettere å bare legge det hele bak meg.

[AnonymBruker]

Vil først si at jeg har opplevd mye bra i helsesktoren da jeg var deprimert som tenåring. Men jeg opplevde en uprofesjonell resepsjonist. Jeg gikk til psykolog, før hver time måtte jeg henvende til resepsjonisten og bli krysset av på en timeliste.

Da fikk jeg beskjeden fra sekretæren: "Jeg skjønner ikke hvorfor du går til psykolog, du ser så normal ut"

Til dags dato har jeg enda ikke forstått hvordan olabukse, genser og Conversesko tilsynelatende skal gjøre en person immun mot psykisk sykdom

Anonymous poster hash: 566ed...af5

[Labbefrøken]

Jeg har ikke opplevd noe selv, men min nevö har det. Da han var syk, ble han sendt til sykehuset. Han var 7 måneder.

Han måtte ta blodpröve, men han var så grinete så han endte opp med å sovne. Vi sa til sykepleierne at de måtte vente på han til å våkne för de gjorde noe. Det gjorde hun ikke. Med en gang min söster gikk ut av rommet kommer en sykepleier inn, skrur på maskinen sin, og stikker nålet i min SOVENDE nevö.

Han våkner selvfölgelig og skriker og hyler i forskrekkelse.

Jeg er en ganske sjenert person og jeg VET at jeg burde ha kjeftet på henne, men jeg gjorde det ikke. Uansett, det var veldig dårlig av sykepleieren.

Anonymous poster hash: 42d29...b75

Syntes ikke det var dårlig av sykepleieren i det hele tatt. Må han ta en blodprøve så MÅ han det. Det nytter jo ikke å snakke fornutfig med en 7 mnd. gammel baby.

Åssen ellers skulle de få tatt den blodprøva liksom?

[Labbefrøken]

Ja da, de hadde ''masse'' å gjöre. De sto og prata på vaktrommet og de sa at det VAR GREIT at barnet skulle få sove. Si hva du vil, men de hadde tid og det var unödvendig. De önsket bare å forte oss ut av sykehuset.

Håper du en dag blir vekket av at noen stikker en lang nål i armen din, så skal vi se hvor mye du liker det.

Anonymous poster hash: 42d29...b75 [/acrony

Han vart vel på sykehuset av en grunn. . og de måtte ta blodprøve av en grunn, kanskje de måtte sjekke det fortest mulig?

[AnonymBruker]

Jeg trodde hun mente bleier i stedet for pleier og at mannen hadde laget en vei ut fra rommet med avføring.

Han kom ut i gangen for å få hjelp av en pleier. Han hadde da tisset på seg slik at det lå urin på gulvet fra korridoren inn på rommet. Ble det mer oppklarende nå?

Anonymous poster hash: 9bade...637

[Gjest Wanderlust]

Han kom ut i gangen for å få hjelp av en pleier. Han hadde da tisset på seg slik at det lå urin på gulvet fra korridoren inn på rommet. Ble det mer oppklarende nå?

Anonymous poster hash: 9bade...637

Ja, da var det litt i samme baner. Noe så utrolig fryktelig.

[AnonymBruker]

Har vel aldri oppplevd ekstremt ille tilfeller, men noen ubehagelige opplevelser har jeg da hatt.

Jeg fikk hormonforstyrrelse og styrtblødde så ille at jeg knapt kunne bevege meg utenfor døren. Jeg blødde gjennom nattbind på en halv time og fikk blodflekk i buksene. Fikk fremskyndet en legetime hos min fastlege som jeg ikke hadde vært hos før og kjørte dit i snøstorm. I tillegg til at jeg var livredd for å feile noe alvorlig var jeg dritstresset etter å ha kjørt i snøstorm med null i sikt hele veien. Legen var superstresset og klagde sin nød over hvor dårlig utstyr de hadde på kontoret og hvor dårlig tid hun hadde. Så målte hun blodtrykket mitt, som da var forhøyet på grunn av at jeg var stresset og nervøs (saken ble jo ikke bedre av at den sure kjerringa stresset sånn), og kjeftet faktisk på meg fordi jeg hadde høyt blodtrykk i ung alder. Jeg prøvde å forklare at jeg var veldig nervøs men da snøftet hun surt og sa at "hvorfor det? Dette er da ikke noe å være nervøs for!". Jeg ble sendt ut på gangen for å vente på blodprøvetaking mens hun satt med halvåpen dør og diskuterte mitt tilfelle med en annen lege, og hørte henne si "Ja pasienten påstår hun ikke kan være gravid, menneh..." som om jeg hadde løyet. Følte meg veldig lur da ja. Hun påsto faktisk også i løpet av denne timen at mensblødninger ikke gir lav blodprosent. Heldigvis sendte hun meg til spesialist så jeg slapp å bli gynekologisk undersøkt av henne. Jeg var snar å bytte fastlege etter denne legetimen.

Da jeg var på et sykehus for å gjøre et inngrep ble jeg tatt i mot av en sykepleier som skulle stille noen spørsmål om helsa mi, bruk av medisiner osv. Hun så i papirene mine at jeg gikk på Cerazette (minipiller) og sa at "ja disse går du vel på som en kur, så de må du fortsette med". Jeg prøvde å forklare at pillene er et prevensjonsmiddel som jeg går fast på, men da så hun bare dumt på meg.

Rett etterpå ble jeg tatt inn på et kontor til en svært stresset lege som knapt hadde tid til å snakke med meg, og da jeg prøvde å få inn noen ord om at jeg ikke hadde fått noen form for info om oppholdet og inngrepet og gjerne ville få litt info, svarte legen bare "mhm" og "jaha" og dyttet meg ut døren. Jeg var rimelig glad for at jeg hadde lest meg opp om inngrepet på nett før jeg reiste til sykehuset.

På grunn av sterke smerter etter inngrepet fikk jeg smertepumpe med morfin og sykepleierne viste meg hvordan jeg skulle trykke for å få smertelindring. Jeg fikk også beskjed fra anestesisykepleier etter inngrepet (både muntlig og i tillegg skriftlig til sykepleierne mine) at jeg måtte ligge helt i ro på rygg tre timer for å unngå blødninger i såret. Jeg fikk så store smerter at jeg nesten ikke klarte å ligge i ro og syntes smertepumpa funket dårlig, og feilberegnet også tidsintervallene på trykkingen. Hver gang sykepleierne kom innom for å sjekke, måtte sykepleieren fortelle høyt og tydelig med sarkastisk undertone til studenten sin hvor mange ganger jeg hadde trykket for mye. Da jeg ble kvalm og kastet opp av morfinen, fikk jeg halvsur beskjed om at "jeg var jo ikke nødt til å bruke den smertepumpa da".

Dagen etter, etter en lynkjapp visitt av den travle legen, fikk jeg plutselig melding på mobilen min fra flyselskapet at jeg kunne sjekke inn på flyet mitt. Greia var at jeg hadde ikke bestilt noe fly hjem, for det hadde noen på sykehuset gjort uten å informere verken sykepleierne eller meg. Det var under to timer til flyet gikk, samboeren min hadde ikke fått billett og flyet var nesten fullt, og der satt jeg med venflon i hånda og hadde fått null info om sårbehandling og smertelindring fremover. Da jeg nevnte for sykepleierstudenten at de kanskje måtte ta ut venflonen snart siden jeg skulle dra straks, svarte hun forvirret "har du fått beskjed om at det skal gjøres da?". Neida, jeg skal sikkert dra hjem med en stor venflon i hånda, tenkte jeg oppgitt! Men den ble i hvertfall fjernet og jeg fikk med meg tre paracet i en papirpose for smertene. Sykemeldingen jeg ble lovet og som jeg purret på pr telefon to ganger til i ettertid, kom tre uker etter sykehusoppholdet. Hadde jeg skulle ventet på den hadde jeg risikert å miste lønna for sykemeldingsperioden. Heldigvis ordnet fastlegen min opp så jeg fikk levert sykemelding tidsnok. Apropos sykemelding så spurte sykepleier da jeg ankom om jeg trengte sykemelding for innskrivingsdagen. Da jeg svarte ja spurte hun overrasket "åja, så du skulle egentlig vært på jobb i dag?". Dette var da en helt vanlig onsdag og jeg har ingen kronisk sykdom som tilsier at jeg ikke kan jobbe.

Anonymous poster hash: 90103...f7b

[AnonymBruker]

Oi, glemte noe:

Jeg skulle til gynekolog og overhørte gynekologen si til en student "vi pleier vanligvis å spørre pasienten om det er greit at studenter er med, men da kan de jo si nei". Jeg fikk ikke noe spørsmål om det var greit, for å si det sånn og ble bare introdusert for denne ekstra damen. Det fristet hardt å protestere men jeg gadd bare ikke.

Anonymous poster hash: 90103...f7b

[AnonymBruker]

På grunn av sterke smerter etter inngrepet fikk jeg smertepumpe med morfin og sykepleierne viste meg hvordan jeg skulle trykke for å få smertelindring. Jeg fikk også beskjed fra anestesisykepleier etter inngrepet (både muntlig og i tillegg skriftlig til sykepleierne mine) at jeg måtte ligge helt i ro på rygg tre timer for å unngå blødninger i såret.

Anonymous poster hash: 90103...f7b

Glemte å legge til: mens jeg lå der på rygg som jeg hadde fått beskjed om, sier sykepleieren at jeg måtte drikke rikelig for jeg hadde så lite urin i kateterposen (ja det var jo rart gitt, siden jeg hadde fastet helt siden midnatt og klokka nå var to om dagen). Jeg prøvde å ymte frempå at vi jo hadde fått klar beskjed fra operasjonslegen og anestesisykepleier at jeg ikke skulle verken sette meg opp, løfte på hodet eller løfte hendene over hodet de tre første timene etter operasjonen. Da er det jo litt vanskelig å drikke fra et plastbeger som står på bordet ved senga. Men da så hun bare rart på meg, satte et plastbeger med vann på bordet ved hodeenden og gikk.

Anonymous poster hash: 90103...f7b