Ønsker selv å leve i kofferten så mitt barn slipper.

[AnonymBruker]

Nå er jeg og barnefar på vei fra hverandre, men har blitt enige i at vi skal ha et hovedsted hvor barnet alltid skal bo, og så flytter vi på oss ved samvær. Altså skal jeg bo med henne 65% av tiden, også flytter jeg ut- og hennes far inn de resterende 35%.

Er det noen andre som har gjort det på denne måten? Fungerer det?

Det blir jo ikke like mye privatliv, men jeg og barnefar deler veldig mye fra før av og er gode venner.

Anonymous poster hash: 12181...0a1

[Teriyaki]

De jeg vet har gjort det slik har klart det i et par år før de har gitt opp. Som oftest pga. Ny kjæreste. Ikke en løsning jeg selv ville valgt. Er skilsmissebarn jeg også, så har litt erfaring fra å flytte mellom hjem. Det var helt ok, men pga. Jeg ikke hadde et veldig nært forhold til min far så følte jeg meg aldri helt hjemme der og var dessuten veldig mammajente. Så var med andre ord ikke flyttingen i seg selv som gjorde ting vanskelig for min del.

[AnonymBruker]

Det fungerer uansett bare til en ny partner til en av dere kommer inn i bildet.

Anonymous poster hash: 000f7...2e8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det kanskje ikke vil vare alltid, men håper det blir en god løsning en stund fremover ihvertfall. Barnet er under to år, og tror det å flytte på seg hele tiden vil føles mer stressende i så ung alder, enn det vil senere når løsningen kanskje ikke fungerer lengre... Eller?

Anonymous poster hash: 12181...0a1

[AnonymBruker]

TS over her forresten..

Anonymous poster hash: 12181...0a1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har prøvd, men ingen som har holdt ut mer enn 6-8 mnd.

Jeg liker tanken, og foreldrene vil få førstehåndserfaring om hvor vanskelig det er å flytte fra bolig til bolig, men en langvarig løsning er det ikke.

Anonymous poster hash: afb7d...016

[amylee]

Jeg tror det er bedre og flytte i fra hverandre nå som barnet er under to år, enn når barnet kanskje har blitt fire?

[Hulderen]

Det er veldig bra at dere vil gi barnet en god start. Jeg vet om personer som har gjort det slik som dere, og fått det til å fungere i noen år. Lykke til!

[Rotemor]

Signerer flertallet.

Kjempegod ide som absolutt bør prøves, men vil neppe være veldig varig.

Men for hvert år som går er forhåpentligvis et godt år for minsten

Vil likevel ta høyde for at dette kan bli fryktelig slitsomt for de voksne.

Skal dere dele bolig nr. 2?

Endret 25. september 2013 av Rotemor

[AnonymBruker]

Vet ikke om det blir tyngre for barnet å "skilles" når hun blir eldre enn nå, det har jeg virkelig ingen kunnskap om... Egentlig er jeg mest gira på å få dette til å funke så lenge som mulig, og tror det blir en lettere overgang for barnet. Pluss at jeg tror det er en viktig erfaring å tilegne seg slik at man ved senere anledning kan ha en større forståelse for hva barnet går igjennom.

Slitsomt blir det nok, men jg håper ihvertfall det vil fungere bra en god stund, har store planer om å ikke gi opp før en av oss skal flytte inn med en ny partner - og det kan jo ta sin tid når man begynner med blanke ark!

Vi skal dele bolig nr.2 ja, som igjen skal deles med en av våre beste venner

TS

Anonymous poster hash: 12181...0a1

[Rotemor]

Best of luck!

[Kontormus]

Er det slik at dere skal ha to boliger og bor i dem på skift?

Ai ai, det blir utfordrende. Tenker på alt som kommer i veien, personlige saker og ting, interiør, ansvar og økonomi... og som noen sier, nye partnere.

Egentlig så tror jeg at jo yngre barnet er, jo bedre er det i forhold til å takle en skillsmisse. Dette barnet er jo likevel så stort at tilknytning til begge foreldrene er gode. Er du sikker på at dette er det beste?

[Gjest Riskjeks]

Tror dette vil bli altfor utfordrende for dere foreldre, på alle områder. Det er tross alt lettere for et barn å flytte mellom to hjem - barn skal ikke holde orden på husarbeid, økonomi, logistikk osv osv.

Dessuten tror jeg det er bedre for barnet å bli vant til det nå enn senere, det er jo uunngåelig.

[Helen]

For meg hadde det hvertfall ikke vært noen løsning. Jeg var gift med en rotekopp, så hadde vi skulle flyttet inn og ut hos hverandre hadde jeg ikke fått gjort noe annet enn å rydde etter han uansett hvor jeg bodde. Det hadde ikke vært aktuelt. Han klarer heller ikke å holde styr på sin egen personlige økonomi så der hadde jeg også måttet gjort jobben for han. Så for oss hadde det aldri i verden fungert.

Jeg tror det kan bidra til enda mer krangling enn det ha vært før bruddet hvis man etter et brudd skal samarbeide på denne måten.

Jeg tror det kan være like greit at ungene blir vant med å bo litt hos hver i fra bruddet er et faktum i stedet for å dra det ut og kanskje få enda mer å krangle om. For det vil uansett ikke bli en varig løsning.

[smilo]

Jeg ser for meg problemer med skittentøy, renhold, og andre huslige oppgaver vil falle på deg, men det er selvfølgelig farget av min erfaring med barnas far.

[Leo]

Jeg har ikke barn og kommer aldri til å få det, men for en voksen er det altså nærmest umulig å skifte hjem annenhver uke mens det for et barn liksom skal være helt normalt?

[Gjest Riskjeks]

Jeg har ikke barn og kommer aldri til å få det, men for en voksen er det altså nærmest umulig å skifte hjem annenhver uke mens det for et barn liksom skal være helt normalt?

Som jeg påpekte ovenfor; en voksen har langt flere oppgaver og et langt større ansvar enn hva et barn har. Det kan ikke sammenlignes.

[Gjest *kokos*]

Husk at alternativet er ikke at barnet skal flytte mellom foreldrene hver uke. TS sitt barn er under 2 år, og trenger derfor litt faste rammer.

[Sweet77]

Tror dette vil bli altfor utfordrende for dere foreldre, på alle områder. Det er tross alt lettere for et barn å flytte mellom to hjem - barn skal ikke holde orden på husarbeid, økonomi, logistikk osv osv.

Dessuten tror jeg det er bedre for barnet å bli vant til det nå enn senere, det er jo uunngåelig.

Dette. Ser for meg at jo eldre barnet blir, jo flere vaner får det og jo tøffere blir det med forandringer.

Dessuten, som det påpekes, så blir det slitsomt for dere som foreldre. Et brudd er i seg selv slitsomt, dere trenger ikke ekstra belastning oppå det igjen.

Det gjør ikke to-åringen deres heller. Det hun risikerer er med andre ord en periode på alt fra måneder til år, med foreldre som er mer slitne enn de behøver, for så å måtte flytte.

Ville heller satset på å få det inn i faste varige former nå som barnet er lite. To-åringer tilpasser seg fort.

[Leo]

Som jeg påpekte ovenfor; en voksen har langt flere oppgaver og et langt større ansvar enn hva et barn har. Det kan ikke sammenlignes.

Ikke? Barn er altså bare ting som kan flyttes rundt etter de voksne sitt forgodtbefinnende? Som nevnt har jeg ikke barn, men jeg har hunder og det er uaktuelt å flytte de rundt slik dere forventer at barn skal leve nærmest fra de er født...