Angrer på noe jeg sa på familiesenteret idag...

[AnonymBruker]

Vi har vært til noen samtaler etter første fødsel med helsesøster om hvordan vi har det som par og som småbarnsforeldre. Helsesøster foreslo at jeg kunne gå til en annen dame på familiesenteret å snakke alene hvis jeg ville. Jeg sa ja til dette, for jeg synes det er greit å snakke med noen jeg ikke kjenner og få et annet perspektiv på ting.
Jeg har vært deprimert til tider. Det kommer og går. Så spurte hun dama om jeg har selvmordstanker og jeg sa ja, for det er noen ganger jeg bare har lyst til å dø. Noen dager er greie. Andre dager ikke. Jeg har ikke planlagt det, jeg har bare hatt tanker om det.
Nå angrer jeg sykt på at jeg sa det. Er redd for at hun skal kontakte barnevernet eller noe. Tror dere det?
Jeg er normal sett bort ifra at jeg har litt triste tanker av og til. Det har ikke noe med hvordan jeg er som mor. Jeg smiler og ler mye og duller og daller med babyen min hele dagen.
Kommer fra en fin familie og har ikke noe dårlig miljø rundt meg.

Anonymous poster hash: 97b2e...fad

[Ugla i mosen]

Vel....det er en ting man ikke bør si til andre enn kvalifisert helsepersonell, og det er selvmord. Jeg vet at de aller fleste får den tanken noen ganger, og det er ikke noe unormalt det. "ÅÅÅååååååh, jeg har bare lyst til å dø." Og mene det. Mitt råd er at å mase om depresjon er også en uting, uten at det er legen din du forteller det til. Gudene vet om de kontakter barnevernet. Det er like sannsynlig at de gjør det som at de ikke gjør det. Bare tiden kan vise det, vi her på KG kan ikke vite. Svaret mitt er 50/50.

[Gjest HappyWaffle]

om de skulle kontakte barnevernet så er det beste for deg å jobbe med de isteden for MOT de. vil de at du da evt skal gå til psykolog så gjør du det, å syns de at du er en god og skikket mor (noe du helt sikkert er ) ja så er du det

[QueenOfTheSidewalk]

Tror ikke de kontakter barnevernet. Jeg har ikke barn selv, men det som utgjør videre tiltak er spørsmålet om du har konkrete planer om hvordan det skal skje.

[AnonymBruker]

au au au dumt sagt, en kardinaltabbe. Nå risikerer du å få melding mot deg , og kommer du først inn i BV's nett så kan det være vanskelig å komme ut. Vil de deg på mødrehjem så si NEI!

Anonymous poster hash: c1838...daf

[AnonymBruker]

Er dette en person med fornuft og forstand, så vet h*n at det er forskjell på selvmordstanker og selvmordsplaner.

Når ting er trist og tungt finner mange trøst i å tenke på selvmord. Det er ikke det samme som at de er suicidale, men det er jo et sterkt signal om at de trenger hjelp.

Anonymous poster hash: 24ff2...3bb

[AnonymBruker]

_{Tviler på dette er noe som vil medføre en bekymringsmelding. Depresjon etter fødsel er ikke unormalt, og selvmordstanker i forbindelse med en depresjon er heller ikke unormalt.}

_{Selv var jeg hos legen i går, jeg har også barn og er deprimert.}

_{Spørsmål om selvmordstanker stilles alltid for å kartlegge depresjonen, og når jeg ble stilt dette spørsmålet svarte jeg som sant var, at ja, jeg har mye slike tanker.}

_{For de aller fleste blir det med tankene, man vil jo egentlig ikke dø, men man vil heller ikke leve slik man gjør, når man er deprimert. Det at du snakket med noen om dette, og innrømte tankene dine, er et tydelig tegn på at du innser at du sliter, og ber om hjelp. Det kalles å ta tak i problemet.}

_{Så vær så snill, IKKE bekymre deg pga du sa det du sa.}

Anonymous poster hash: 35c50...830

[AnonymBruker]

Hei!

Dumt å høre at du sitter igjen med bekymring etter dette. Det som skal skje er at du blir tilbydd støttesamtaler, i forhold til å få det bedre selv, og i forhold til å sikre god tilknytning til barnet ditt. Noen ganger kan det vel hende at en ikke har den kompetansen der og da, og da andre etater kunne trekkes inn. Men dette skal skje i et samarbeid med deg, ut fra en felles diskusjon og vurdering i forhold til muligheten for dårlig samspill med barnet ditt, og hva du eventuelt trenger og ønsker hjelp til.

Håper du får all den støtten du trenger i en tung småbarnsperiode!

Takk for svar. Om du er psykolog sånn som nicket ditt tilsier vet du vel hvordan dette fungerer og jeg kan stole på svaret ditt.

Huff, jeg er helt betutta her nå. Angrer som bare det.

Grunn til at jeg har hatt sånne tanker er fordi jeg sliter med å akseptere meg selv.

Hun spurte også en gang om hva jeg gjør om jeg er lei og barnet skriker eller sutrer. Jeg sa at jeg aldri gjør noe. Kanskje en sjelden gang jeg roper hysj eller ti still, men det er svært sjeldent og det er bare akkurat der og da. Jeg angrer rett etterpå. Det er aldri snakk om at jeg noensinne ville ha gjort barnet mitt noe. Jeg har barnet døgnet rundt fordi samboeren min er veldig opptatt med diverse, så det hender det bikker over på slitsomme dager med at jeg roper hysj da eller noe i den duren.

Pleier som regel å gå rundt og susse og bære på babyen min hele tiden fordi jeg er så glad i den, men noen ganger er det selvfølgelig slitsomt med tenner på gang og noen som krever underholdning hele tiden.

Vi hadde egentlig en grei samtale, og dama virket grei, men så sitter jeg da igjen og angrer på at jeg sa dette. TENK om hun kontakter barnevernet.

Anonymous poster hash: 97b2e...fad

[AnonymBruker]

Takk for svar alle andre også.

Anonymous poster hash: 97b2e...fad

[AnonymBruker]

Tror ikke de kontakter barnevernet. Jeg har ikke barn selv, men det som utgjør videre tiltak er spørsmålet om du har konkrete planer om hvordan det skal skje.

Hun spurte om hvordan jeg ville gjort i tilfelle og da svarte jeg hvordan jeg ville gjort det, selv om jeg ikke kommer til å gjøre det. Ånei!

Tror dere jeg kan ringe til hun helsesøsteren vi har snakket med mange ganger før å forklare hvordan jeg føler det nå??

Anonymous poster hash: 97b2e...fad

[AnonymBruker]

At utslitte småbarnsmødre har selvmordstanker er MYE mer vanlig en TS tror.

Anonymous poster hash: 1a5a9...a16

[AnonymBruker]

Hun spurte om hvordan jeg ville gjort i tilfelle og da svarte jeg hvordan jeg ville gjort det, selv om jeg ikke kommer til å gjøre det. Ånei!

Tror dere jeg kan ringe til hun helsesøsteren vi har snakket med mange ganger før å forklare hvordan jeg føler det nå??

Anonymous poster hash: 97b2e...fad

Ja, det er jo litt mer bekymringsfullt at du har tenkt over hvordan du vil gjøre det. Det er nok en god ide å ringe helsesøsteren, men da er det viktig at du sier at du er deprimert og synes det er tungt og ikke avfeier det hele bare for å slippe å få barnevernet på nakken.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 24ff2...3bb

[AnonymBruker]

Ja, det er jo litt mer bekymringsfullt at du har tenkt over hvordan du vil gjøre det. Det er nok en god ide å ringe helsesøsteren, men da er det viktig at du sier at du er deprimert og synes det er tungt og ikke avfeier det hele bare for å slippe å få barnevernet på nakken.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 24ff2...3bb

Ikke nødvendigvis. Jeg er en slik person som tenker på alt mulig rart, hele tiden. Tankekverna går. Jeg har plan A, B, C, D osv. for nesten alt jeg foretar meg. Da har jeg også reflektert over hvordan jeg ville tatt selvmord, om det skulle være behov for det. Selv om selvmord noen ganger har sett ut som en enkel utvei, så har det aldri fristet å gjøre det. Aldri noen konkrete planer. Kjenner du deg igjen TS?

Anonymous poster hash: ff1d5...221

[AnonymBruker]

Husker når jeg hadde 2 små, hadde lyst til å kaste meg ned kjellertrappa og stange hodet i murveggen.

Anonymous poster hash: bb991...b33

[AnonymBruker]

Fikk ikke lov til å spørre etter hjelp da var jeg sjuk i hodet og kom til å miste barna, så jeg måtte streve meg igjennom det selv.

Anonymous poster hash: bb991...b33

[AnonymBruker]

Ja, det er jo litt mer bekymringsfullt at du har tenkt over hvordan du vil gjøre det. Det er nok en god ide å ringe helsesøsteren, men da er det viktig at du sier at du er deprimert og synes det er tungt og ikke avfeier det hele bare for å slippe å få barnevernet på nakken.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 24ff2...3bb

Ringte helsesøstra vi har snakka med flere ganger nå og hun sa at jeg ikke måtte bekymre meg og at det er normalt å tenke sånn av og til når en er slitne.

Anonymous poster hash: 97b2e...fad

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis. Jeg er en slik person som tenker på alt mulig rart, hele tiden. Tankekverna går. Jeg har plan A, B, C, D osv. for nesten alt jeg foretar meg. Da har jeg også reflektert over hvordan jeg ville tatt selvmord, om det skulle være behov for det. Selv om selvmord noen ganger har sett ut som en enkel utvei, så har det aldri fristet å gjøre det. Aldri noen konkrete planer. Kjenner du deg igjen TS?

Anonymous poster hash: ff1d5...221

Ja, gjør det.

Husker hun jeg snakket med sa at jeg hadde en veldig blid baby og at den virket trygg og knyttet til meg. Det stemmer også. Har alltid fått kommentarer på at babyen er blid og fornøyd. Håper jeg gjør noe riktig hvert fall.

Anonymous poster hash: 97b2e...fad

[AnonymBruker]

Ikke nødvendigvis. Jeg er en slik person som tenker på alt mulig rart, hele tiden. Tankekverna går. Jeg har plan A, B, C, D osv. for nesten alt jeg foretar meg. Da har jeg også reflektert over hvordan jeg ville tatt selvmord, om det skulle være behov for det. Selv om selvmord noen ganger har sett ut som en enkel utvei, så har det aldri fristet å gjøre det. Aldri noen konkrete planer. Kjenner du deg igjen TS?

Anonymous poster hash: ff1d5...221

Jeg har hatt selvmordstanker og gjort alvorlige selvmordsforsøk. Det ligger veldig langt tilbake i tid, men jeg responderte mer utfra min erfaring fra arbeid i psykiatrien. Man kan ikke gi tips her som fagperson, men min erfaring som pasient og fagperson er at planer og ideer om gjennomføring tas langt mer alvorlig enn "bare" tanker om selvmord. Det er godt at du ikke har konkrete planer, men det er ikke sikkert at hun du snakket med ble veldig beroliget. Det skader neppe om du tar kontakt med helsesøsteren og klarlegger det hele litt.

Anonymous poster hash: 24ff2...3bb

[Pringle]

TS ble jo "frittet ut" og overrumplet til å fortelle om selvmordplaner. Jeg håper hele situasjonen blir sett under ett og at ingenting drastisk blir gjort om det ikke er nødvendig.

Håper det snart går bedre med deg, TS!

[MunaMadan]

Du gjør klokt i å svare ærlig, både fordi du da fremstår som troverdig, og fordi du da faktisk kan få hjelp. Ikke av barnevernet, men av det familiesenteret der du nå har samtaler. Hvis du har fortalt dem halvparten av det du skriver i innleggene her, så er det ikke vanskelig for dem å se at du er en mor som tar godt vare på barnet ditt og vil det beste for barnet ditt.

Husk at det er typisk for depresjon at man blir problemfokusert, veldig bekymret og litt "paranoid". Med det mener jeg at nå som du har blitt mor er selvfølgelig det å bli regnet som uskikket mor en stor skrekk, og det er forståelig at du er bekymret for at å være åpen skal bli brukt mot deg. Mitt inntrykk er at du er langt fra det scenarioet, og at du ikke må "skremme" deg selv bort fra å få hjelp.

Ikke la disse nervøse tankene få fritt spillerom. Nå ringte du helsesøster, en fin måte å ta kontroll på og skifte fokus. Stol på det hun sa, dette er ikke noe mer å tenke på.

Som du sier i hovedinnlegget: "Det har ikke noe å si med hvordan jeg er som mor". Lytt til deg selv, tro på deg selv. Ingen kan frata deg at du er en god mor, heller ikke depresjonen.