Redd, utrygg og ensom..

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 24 år, jeg har akkurat begynt på ny skole i ny by. her deler jeg en leilighet med en venninne av meg som har startet på en annen skole. Så snart skolen startet begynner jeg å få litt "angst" eller vonde tanker. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det.

Jeg er et vanedyr, og liker at ting er trygt og kjent rundt meg. Men nå kjenner jeg at jeg står på veldig ustødig grunn, og med det følger disse tankene...

Jeg syns det er skikkelig vanskelig å få nye venner i slike situasjoner, jeg er heller ikke den som trenger så mange venner, bare jeg har noen. Hjemme har jeg et godt nettverk, noen bestevenner, flere venner og masse bekjente Jeg syns heller ikke jeg har spesielt lav selvtillit til vanlig. Men nå, når disse tankene kommer, forvandles jeg totalt fra den jeg egentlig er, klarer ikke å være meg selv, jeg blir trett, usikker, slapp, sover svært dårlig - vonde drømmer, etc - jeg mister matlysten og etter hvert mister jeg lysten på alt. Mister troen på alt. ALT ser SÅ mørkt ut, at det skremmer meg slik at jeg tror jeg får panikkanfall og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg ønsker så fælt at jeg kunne bare slå av tankene, hvorfor kommer de?? Å hva gjør jeg når de kommer? Jeg føler meg så jævla ensom og ukjent, redd og svak, og ikke minst utrygg.

Jeg har opplevd slikt tidligere, den gangen så jeg den ikke komme, og ble derfor tatt fullstendig på senga og ga opp alt. Jeg flyttet hjem til mor, og startet på nytt hjemme. Det tok tid, men jeg var iallefall hjemme og trygg. Da var jeg 16. Som betyr altså, at jeg aldri har tatt opp kampen skikkelig. Jeg har alltid gidd meg, fordi jeg er livredd hva som skjer hvis jeg fighter. Jeg vet ikke hvor mye jeg tåler, og er redd for at jeg tørner, at jeg mister all vett og forstand. Idag er jeg som sagt 24, det er ikke noe alternativ å løpe hjem til mamma, fordi hun sliter nok som det er. Jeg er også svært glad i pappaen min, men vi har ikke den type forhold at vi snakker om slike ting. Brødre har jeg også, men jeg vil på en måte ikke plage de med dette, fordi det er som sagt ikke første gangen dette skjer.

Jeg har en veldig god venninne/kusine som jeg har snakket med om dette, det hjelper litt. Hun lytter og forstår hva jeg går gjennom, oppmuntrer meg og er der for meg. Men til syvende og sist er det jo jeg selv som skal komme meg gjennom dette. Og det vil jeg jo, men jeg er bare så jævla redd. Redd jeg skal miste meg selv fullstendig.

Ofte når jeg er i slike situasjoner kan jeg snu om og tenke at alt går bra - dette klarer jeg. Det hjelper å være sammen med mennesker som kjenner meg, eller å gjøre ting, kjøre bil, gå på butikken, trene osv. Men likevel kverner det rundt i hodet på meg, og uansett hvor sliten jeg er når jeg går og legger meg, og muligens får en god natt søvn, er det det første som popper opp i hodet mitt når jeg våkner. Morgenene er altså verst, ting ser som oftest litt lysere ut til kvelds.

Noen som har noen tips eller kjenner seg igjen i dette? Rop ut.. dette er ikke noe gøy. :frown:

Anonymous poster hash: d11cd...ab1

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente på 24 år, jeg har akkurat begynt på ny skole i ny by. her deler jeg en leilighet med en venninne av meg som har startet på en annen skole. Så snart skolen startet begynner jeg å få litt "angst" eller vonde tanker. Vet ikke helt hva jeg skal kalle det.

Jeg er et vanedyr, og liker at ting er trygt og kjent rundt meg. Men nå kjenner jeg at jeg står på veldig ustødig grunn, og med det følger disse tankene...

Jeg syns det er skikkelig vanskelig å få nye venner i slike situasjoner, jeg er heller ikke den som trenger så mange venner, bare jeg har noen. Hjemme har jeg et godt nettverk, noen bestevenner, flere venner og masse bekjente Jeg syns heller ikke jeg har spesielt lav selvtillit til vanlig. Men nå, når disse tankene kommer, forvandles jeg totalt fra den jeg egentlig er, klarer ikke å være meg selv, jeg blir trett, usikker, slapp, sover svært dårlig - vonde drømmer, etc - jeg mister matlysten og etter hvert mister jeg lysten på alt. Mister troen på alt. ALT ser SÅ mørkt ut, at det skremmer meg slik at jeg tror jeg får panikkanfall og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg ønsker så fælt at jeg kunne bare slå av tankene, hvorfor kommer de?? Å hva gjør jeg når de kommer? Jeg føler meg så jævla ensom og ukjent, redd og svak, og ikke minst utrygg.

Jeg har opplevd slikt tidligere, den gangen så jeg den ikke komme, og ble derfor tatt fullstendig på senga og ga opp alt. Jeg flyttet hjem til mor, og startet på nytt hjemme. Det tok tid, men jeg var iallefall hjemme og trygg. Da var jeg 16. Som betyr altså, at jeg aldri har tatt opp kampen skikkelig. Jeg har alltid gidd meg, fordi jeg er livredd hva som skjer hvis jeg fighter. Jeg vet ikke hvor mye jeg tåler, og er redd for at jeg tørner, at jeg mister all vett og forstand. Idag er jeg som sagt 24, det er ikke noe alternativ å løpe hjem til mamma, fordi hun sliter nok som det er. Jeg er også svært glad i pappaen min, men vi har ikke den type forhold at vi snakker om slike ting. Brødre har jeg også, men jeg vil på en måte ikke plage de med dette, fordi det er som sagt ikke første gangen dette skjer.

Jeg har en veldig god venninne/kusine som jeg har snakket med om dette, det hjelper litt. Hun lytter og forstår hva jeg går gjennom, oppmuntrer meg og er der for meg. Men til syvende og sist er det jo jeg selv som skal komme meg gjennom dette. Og det vil jeg jo, men jeg er bare så jævla redd. Redd jeg skal miste meg selv fullstendig.

Ofte når jeg er i slike situasjoner kan jeg snu om og tenke at alt går bra - dette klarer jeg. Det hjelper å være sammen med mennesker som kjenner meg, eller å gjøre ting, kjøre bil, gå på butikken, trene osv. Men likevel kverner det rundt i hodet på meg, og uansett hvor sliten jeg er når jeg går og legger meg, og muligens får en god natt søvn, er det det første som popper opp i hodet mitt når jeg våkner. Morgenene er altså verst, ting ser som oftest litt lysere ut til kvelds.

Noen som har noen tips eller kjenner seg igjen i dette? Rop ut.. dette er ikke noe gøy. :frown:

Anonymous poster hash: d11cd...ab1

Jeg tror at du kan få god hjelp av å bruke boken til Ingvard Wilhelmsen "Livet er et usikkert prosjekt"

Har du en behandler?

Et råd er å sette tankene på et tog, og sende de avgårde.

[AnonymBruker]

Skjønner hvordan du har det, jeg sliter veldig med sosiale greier jeg også! Eneste rådet jeg kan gi deg er å smile og være hyggelig og interessert i andre, så pleier man jo som regel å få en omgangskrets på skolen i hvertfall.
Om du føler du trenger å snakke med noen, så har kanskje skolen din et eller annet tilbud. I Bergen har vi i hvertfall en slik studentprest man kan gå og snakke med, og der får man jo ofte gode råd og trøst og slikt!

Anonymous poster hash: 9452c...9f5

[AnonymBruker]

Du må prøve å bryte ned tankene dine. Hva er det værste som kan skje? Er det sannsynlig at det skjer? Er det egentlig krise om det skjer? Sett deg små mål for hver dag. Ros deg selv og belønn deg selv når du når de. Du har nok en slags angst for det ukjente, og det er bare du som kan ta opp kampen mot den. Kom deg gjennom den så er det snakk om uker før den nye byen og skolen er din nye kjente, vandte rutine. Dette klarer du!

Anonymous poster hash: c9565...d69