Hvordan skal dette gå? Gruer meg...

[Gjest Fasit]

I morgen er det skolestart og jentamin skal begynne i første klasse. En stor dag for henne og oss som foreldre. Men pappaen og jeg ligger i oppgjør etter et skittent brudd fra hans side. Kontakten er minimal og samarbeidet er lik null. Han har oppført seg som en drittsekk etter bruddet, så jeg gruer meg til å stå med han i morgen og late som om alt bare er fryd og gammen. Mest av alt ønsker jeg han ikke kom, men må jo tenke på barnet. Hvordan forholder man seg i en slik situasjon uten at barnet merker noe? Jenta mi vil ikke at han skal komme, det har vært så mye styr med faren. Men når vi møter opp sammen, klarer jeg ikke bare stå der og late som alter bra. Hva gjør jeg ?

[AnonymBruker]

Still opp alene?

Anonymous poster hash: 91278...fe6

[Gjest Mrs. Random Nick]

Når ingen av dere ønsker at han skal komme så er vel valget klart? Barnet burde få vetorett for dette mener jeg.

Har faren sagt noe om skolestart? Har han hatt noe samvær med barnet etter bruddet?

[Frisørdama]

Han burde ikke komme

[Gjest Gjest]

Ts...

Faren har hatt lite kontakt etter bruddet, og barna er skuffet over han. Får meg ikke til å si til faren at jenta ikke ønsker at han skal komme.... Men synes situasjonen er uholdbar. Faren har sagt han skal komme. Uffjeg gruer meg. Han nekter jo å samarbeide og snakke med meg, så skal han bare komme . Det blir ubehagelig.

[AnonymBruker]

Oppfører deg som det du er, voksen! Har en fått barn, skal barna uansett ikke være den tapende part ved et samlivsbrudd.

Barn skal skånes for det de voksne har seg i mellom og i den grad det er mulig.

Har selv vært i gjennom et stygt brudd og gjorde alt som var i min makt at datteren min ikke ble delaktig i det.

Hennes far stilte ikke opp på noe, noe som skuffet henne veldg. Det tok over 20 år før de fikk et greit forhold.

Det er absolutt ikke noe å ønske for din datter.

Snakk positivt om skolestart og at hun er heldig fordi pappa'n hennes også vil komme.

Vi voksne får "bite tenna" sammen.

Anonymous poster hash: ea98a...6f0

[Gjest Mrs. Random Nick]

Ts...

Faren har hatt lite kontakt etter bruddet, og barna er skuffet over han. Får meg ikke til å si til faren at jenta ikke ønsker at han skal komme.... Men synes situasjonen er uholdbar. Faren har sagt han skal komme. Uffjeg gruer meg. Han nekter jo å samarbeide og snakke med meg, så skal han bare komme . Det blir ubehagelig.

Når du synes at situasjonen er uholdbar, og barnet ikke vil at han skal komme så synes jeg du burde ta en telefon til han i dag for å ordne det slik at han ikke kommer. Ubehagelig blir det. Men det blir til flertallets beste.

[Gjest Gjest]

Oppfører deg som det du er, voksen! Har en fått barn, skal barna uansett ikke være den tapende part ved et samlivsbrudd.Barn skal skånes for det de voksne har seg i mellom og i den grad det er mulig. Har selv vært i gjennom et stygt brudd og gjorde alt som var i min makt at datteren min ikke ble delaktig i det.Hennes far stilte ikke opp på noe, noe som skuffet henne veldg. Det tok over 20 år før de fikk et greit forhold.Det er absolutt ikke noe å ønske for din datter.Snakk positivt om skolestart og at hun er heldig fordi pappa'n hennes også vil komme.Vi voksne får "bite tenna" sammen. Anonymous poster hash: ea98a...6f0

Barna er alltid den tapende part ved brudd. Hvis jenta ikke ønsker faren der, synes jeg man skal respektere det. Far har ikke rett på å være der, men barnet har rett til å ha far der. Men om hun ikke vil, skal man respektere det.

[Steinar40]

Barna er alltid den tapende part ved brudd. Hvis jenta ikke ønsker faren der, synes jeg man skal respektere det. Far har ikke rett på å være der, men barnet har rett til å ha far der. Men om hun ikke vil, skal man respektere det.

Helt enig. La barnet få bestemme det.

[AnonymBruker]

Skal barnet også få bestemme at hun ikke vil ha pappa der på bursdager, vil ikke på samvær til pappa, og vil ikke feire jul hos pappa.....?

Hvorfor i alle dager mener dere at dette er riktig å legge på en 6 årings skuldre, når loven sier man ikke får vere medbestemmende på slike ting før man er 12 år?

Hilsen skilsmissebarn som er MEGET glad for at foreldrene har slavisk hatt annenhver jul/nyttårs ordning, og ikke minst et hjem som var mer hjemme enn det andre, selv om vi var halvt om halvt med begge. (Hadde base hos den ene, der alt av klær og bøker var. Hadde eget rom hos den andre også, men der var bare det mest nødvendige. Bursdager ble alltid feiret i basen, der den andre forelderen også kom. SELV om de hadde et turbulent brudd og snakket dårlig sammen.
Kunne faktisk ikke tenkt meg å måtte velge mellom dem verken når jeg var 6 år eller når jeg var 12.

Anonymous poster hash: 82b6d...fc5

[AnonymBruker]

Kunne faktisk ikke tenkt meg å måtte velge mellom dem verken når jeg var 6 år eller når jeg var 12.

.....og slet faktisk med å velge når jeg ble voksen, når jeg tenker meg om! Fikk samboer når jeg ble 19, og hadde da 3 å velge mellom til jul, og det gikk liksom ikke å fordele jevnt. ble liksom to juler uten den ene forelderen, og det føltes feil. :/

Så alder har ingenting å si, man føler alikevel at man utelukker den forelderen man da har valgt bort og det er INGEN god følelse

Anonymous poster hash: 82b6d...fc5

[Steinar40]

Det er sikkert ikke lett i alle situasjoner, men trenger virkelig begge foreldrene å være med på skolestart?

I mine øyne, nei. Det var aldri sånn før. Da var faren på jobben. Så enkelt.

[AnonymBruker]

Dersom jeg hadde ringt barnefar og sagt at barnet ikke ville han skulle komme, så hadde han kjapt snudd det om til at jeg hadde overtalt barnet til å si det- manipulert det. Så det er kanskje ikke så lurt.

Du får nok gjøre miner til slett spill- dette er bare en av mange kameler du må svelge herette, beklageligvis.......

Anonymous poster hash: cea94...f3a

[Obiola]

Er trist at barna etter mange samlivbrudd brukes av foreldrene for å såre hverandre, selv om du ikke gjør det, så er det forståelig at om du forteller faren at datteren deres ikke vil ha han der så vil det oppfattes som noe du har manipulert henne til. Han ser det jo sikkert som en selvfølge at han skal være tilstede. Det er kanskje ikke riktig dag for han å plutselig skulle "spille" god og tilstedeværende far, om han ikke har vært det ellers etter bruddet. Enig i at det er viktig at barna etter et brudd skal ha like mye med begge foreldrene å gjøre, men det kan jo ta litt tid å få på plass en ordentlig samværsordning.

Dette er jo datteren deres sin dag, og en stor dag hvor det skjer mye nytt og spennende. Blir feil at hun skal føle et ubehag og kanskje grue seg fordi hun vet at faren skal være der.

Har selv opplevd en vanskelig skilsmisse hvor forholdet til faren min var anstrengt. Jeg tenker i ettertid at det ofte var vanskelig å forholde meg til at han stilte opp når det var for å vise det utad, i sammenhenger hvor han skulle leke god far, når jeg virkelig trengte han så var han ikke der.

Kanskje du burde forklare det ordentlig for han? Han burde jo skjønne at barna er skuffet over han og på mange måter ser han som en fremmed akkurat nå og at det ikke er naturlig at han brått dukker opp der.