Gi litt faen?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært en ganske bestemt person, jeg vet hvordan jeg vil ha det, og hvem jeg vil være.

Men i det siste har jeg mistet det litt, jeg har glemt litt hvem jeg er, jeg har begynt å bry meg ekstremt mye om hva andre synes, til og med de menneskene jeg selv ikke en gang liker eller føler meg på "samme bølgelengde som". Jeg føler meg plutselig sårbar og ekstremt søkende etter hva folk "egentlig mener om meg". Det er slitsomt, jeg klarer ikke være meg selv, for å "bli likt av alle" krever at man er et ja.-menneske, ikke kommer med egne meninger og ender opp med å snakke folk etter munnen, så her om dagen ble jeg plutselig veldig sinna; sikkert egentlig på meg selv, men også på alle andre; "hvorfor skal JEG hele tiden ta hensyn og tilpasse meg så andre liker meg/ikke synes jeg er vanskelig, når alle andre bare kjører over en og trumfer gjennom sine egne behov". Jeg vet at dette er noe jeg selv styrer, og at det er "min feil" at ting er blitt sånn. Men nå har jeg bestemt meg for å gi litt mer faen.

jeg vet jo med meg selv at jeg er et godt menneske, som har mye å komme med, så får jo andre bestemme hva de synes om meg.

så hvor skal jeg starte? Noen som kjenner seg igjen? Innspill?

Anonymous poster hash: fe5a0...5e1

[AnonymBruker]

Selvinnsikt er fint. Å vite sin egenverdi også. Samt å drite litt i hva andre synes, og spesielt folk du føler som ikke er på samme bølgelengde som deg. Som heller vil forandre deg og skape en ny 'normal' av noe.

Utover det, stikk å hent det du har lyst på og VET du fortjener, så får livet en ny start på et nytt kapittel.

Det kan vel bare bringe gode tider.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 21148...06a

[Gjest Gjest]

Jeg forstår meg ikke på de som bare vi tilfredsstille andre. Selv ville jeg synes det hadde vært veldig nedverdigende.

[skreppamedleppa]

Valg som tas alene tas på eget ansvar og med egen risiko, og for mange er dette en skummel afære,

Mange ønsker å gjemme seg litt i mengden, ikke stikke seg ut, ikke ta egne beslutninger, men det er vel noe i ordtaket «andres øyne våre fengsler; deres tanker våre bur.»

Trygghet, selvtillit og evne til å ikke ta alt så høytidelig, kommer gjerne med alder. Helt generelt, så klart. En finner unge mennesker med god selvtillit og eldre med dårlig.

Noen er mer påvirkelig enn andre, lar seg lettere styre. Hopp sier noen og det vil alltid være noen som svarer –hvor høyt. Å tenke selvstendig uavhengig av den saueflokken vi er en samme rase som er aldri en negativ ting. Ofte er det ikke lurt i det hele tatt å søke anerkjennelse av andre mer enn av oss selv.

Har man først den tryggheten i ryggen om at sine egne bestemmelser er (minst) like mye verdt som andre sine beslutninger så stopper en jo ikke å være sosiale dyr fordi om. Vi blir bare sikrere på oss selv, selvrespekten ved å være sin egen herre fremfor å kikke på naboen er en god ting. Men det beror på om du ønsker å være en lykkelig individ som deg selv eller en ulykkelig kopi av normen og huske på at der alle tenker likt tenker ingen særlig mye.