Trenger hjelp til å samle tankene. Ble for tidlig samboer..

[AnonymBruker]

Tar denne som anonym, da min samboer vet hvilket brukernavn jeg går under på dette forumet.

Jeg er ganske fortvilt om dagen og klarer ikke å samle tankene mine på egenhånd. Mine venner og families meninger rundt problemet er veldig farget og til liten hjelp for meg, så jeg forsøker å få noen helt andre synspunkt på saken..

Min samboer og jeg flyttet sammen kort tid etter vi ble sammen, og av ulike grunner skulle ikke han bo hjemme det første halve året. Jeg bodde alene i 6 mnd, men han har nå flyttet hjem og vi har bodd sammen i ca en mnd.

Kjernen i saken er den at jeg er usikker på min følelser og ønsker i forholdet. Helt siden han flyttet hjem har jeg vært irritert og lei av han, og jobbet overtid for å slippe å dra hjem. Det skal sies at jeg er sterkt introvert - og trenger alenetid. I tillegg har jeg bodd alene i 3 år før vi flyttet sammen og sikkert fått noen sære inngrodde vaner som er vanskelig å bli kvitt.

Vi kjente hverandre ikke veldig godt før vi flyttet sammen, så jeg har den siste tiden oppdaget et par personlighetstrekk hos min samboer som jeg syns er svært lite sjarmerende. Disse trekkene er svært forskjellig fra min egen personlighet, og jeg er svært usikker på om våre personligheter kommer overens.

Jeg er samtidig veldig glad i han, men jeg vet ikke om det er nok. Han er verdens snilleste på alle andre punkter - og det finnes ikke noe vondt i han.

Problemet mitt her er at jeg ikke klarer å skille på om jeg er lei av han fordi jeg fikk han "så plutselig oppå" meg etter å ha bodd fra hverandre med lite kontakt så lenge, eller om jeg er lei av han fordi jeg først nå har rukket å bli kjent med hvordan han egentlig er.

Det har gått så langt at jeg ikke lenger orker å ha sex med han, og han merker dette. Jeg har tatt opp problemet med at jeg trenger alenetid flere ganger, og han respekterer dette. Likevel føler jeg at jeg aldri får nok alenetid, og at jeg liksom ikke rekker å komme tilbake til der jeg var før han dro.

Jeg lurer på om noen andre her har noen tips eller råd til hvordan jeg skal samle tankene her, eller om noen har vært i en lignende situasjon?

Er det for eksempel noen har bodd sammen, men flyttet fra hverandre og fortsatt forholdet?

Og hvordan tar man opp ting som angår ens personlighet, som potensielt kan være sårende? Er det i det hele tatt riktig av meg å ønske å forandre han? Disse trekkene må vekk for at jeg skal orke å leve med han, men jeg mener på en annen side at vi kanskje ikke er riktig for hverandre dersom jeg ønsker å forandre han? Kanskje det finnes ei annen der ute som liker disse trekkene ved han..

Beklager langt innlegg her, men hodet er fullt av tanker som ikke helt lar seg skrive ned. På forhånd takk dersom noen har tips til meg

Anonymous poster hash: a9408...1f0

[Kaisamaia]

Flyttet sammen for fort? Hmm... Forandre ham? Jeg tror at hvis du ikke liker ham som han er, så er det ikke noe å gjøre med det. Det er derfor man må prøve å bo sammen og så SE om man fortsatt passer sammen. Dere gjør tydeligvis ikke det. Vet forøvrig ikke om det blir bedre for deg med en annen om du liker å være så mye alene?

[Gjest Anonym]

Kan du si litt om hvilke trekk du ikke liker? Er det uvaner, eller hans væremåte? Er du kanskje mer følsom enn han? Jeg er sensitiv , og kan irritere meg over hvordan typen spiser f.eks...Viktig at han er var på ting, ikke bare brauter seg frem hvis du skjønner hva jeg mener , selv om jeg og kan like at han er mer frempå enn meg..., men det må være en balanse!

Jeg er og ei som trenger mye alenetid, så skjønner deg godt! Kan det være at du trenger mer alenetid enn han, og at det irriterer deg at han ikke gjør det , og du føler deg litt "kvelt"? Jeg f.eks , trenger tid til å fordøye ting...opplevelser etc, ofte alene...Kanskje du og er sånn, og føler det blir feil med han alltid der?

[Elanore]

Hvilke trekk er det snakk om, egentlig?

[Steinar40]

Jeg lurer også på hvilke trekk det dreier seg om. Hvis det er noe som han ikke kan endre på så blir det umulig.

Og selv om han kunne endret på det så er det ikke lett å endre personlighet.

[AnonymBruker]

Kan du si litt om hvilke trekk du ikke liker? Er det uvaner, eller hans væremåte? Er du kanskje mer følsom enn han? Jeg er sensitiv , og kan irritere meg over hvordan typen spiser f.eks...Viktig at han er var på ting, ikke bare brauter seg frem hvis du skjønner hva jeg mener , selv om jeg og kan like at han er mer frempå enn meg..., men det må være en balanse!

Jeg er og ei som trenger mye alenetid, så skjønner deg godt! Kan det være at du trenger mer alenetid enn han, og at det irriterer deg at han ikke gjør det , og du føler deg litt "kvelt"? Jeg f.eks , trenger tid til å fordøye ting...opplevelser etc, ofte alene...Kanskje du og er sånn, og føler det blir feil med han alltid der?

Jeg er nok mer følsom og sensitiv enn han, jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver om å irritere seg over måten han spiser på. Jeg reagerer fort på sånne ting, eller bare måter han sier ting osv...

Jeg trenger mye alenetid ja, mye mer enn han. Har ofte behov for å roe meg ned etter å ha vært sosial en periode osv. Han må liksom helt ut, helt vekk for at jeg skal klare å slappe av. Han forsøker å gi meg tid ved å f.eks spille på pcen med headset på - men det er ikke tilstrekkelig for meg.

Jeg lurer også på hvilke trekk det dreier seg om. Hvis det er noe som han ikke kan endre på så blir det umulig.

Og selv om han kunne endret på det så er det ikke lett å endre personlighet.

Hvilke trekk er det snakk om, egentlig?

Trekkene jeg i hovedsak misliker er at han blant annet er svært gjerrig. Det er flott å være sparsom, men gjerrighet er et meget lite sjarmerende trekk. Han syns det er helt okay når jeg betaler, men ikke når det er hans tur. Han kan ofte spørre "Tar du med penger da?" dersom vi skal avgårde og handle noe. Vi har tjener godt begge to - så penger bør ikke være et problem.

Det andre er at han er en sånn type som "kan alt, vet alt og har gjort alt før alle andre - bare mye bedre". Han har en lei tendens til å "stjele" samtalen når andre er midt i en setning og f.eks si "jammen SÅNN gjorde jeg også, bare--". Det er irriterende og skjer i hver samtale. Først trodde jeg det var et tegn på at han var nervøs, men har i ettertid sett at dette skjer ikke bare meg og mine venner/familie, men også hans barndomsvenner og foreldre. Da går det jo ikke på at han er nervøs..

Dette er så utrolig vanskelige ting å ta opp, for det går jo direkte på hans personlighet. Men det er faktorer som må bort for at jeg skal klare dette. Jeg klarer som sagt nesten ikke at han tar på meg om dagen, så må ta opp dette raskt. Er bare så jævla vanskelig når jeg egentlig ikke ønsker bruke en kveld på å snakke med han - jeg vil helst ha ei uke alene.

Anonymous poster hash: a9408...1f0

[Gjest Anonym]

Hmm, forstår at det du nevner kan være irriterende...Kjenner ei dame som stjeler samtaler på samme måte som du beskriver..er utrolig irriterende! Føler huan aldri spør andre om ting, men at hun alltid VET og har lignende historier å komme med, gjerne FØR personen som begynte å snakke, har sagt sin...

Virker som han ikke har så god selvinnsikt?

Føler du at han hele tiden må være sosial, eller liker han og alenetid?

Føler du at du har begynt å miste følelser for han?

Ja, kanskje dere flyttet sammen for raskt...Kanskje han skal flytte ut igjen, og at dere tar det derifra?

[Gamerfrue]

uffda, det å bli snyltet på høres jo faktisk ganske smålig ut, og er ikke noe som burde være en større del av et forhold.
Når det er sagt så kjenner jeg meg veldig godt igjen i det å få alenetid: noe av det vanskeligste for min del med det var i hvert fall i starten at jeg ikke ønsket å be noen om å få det, jeg ønsket bare å ta det når jeg trengte det - men da oppsto jo gjerne problemet at folk (kjæreste og familie) ble bekymret fordi jeg plutselig stakk av noen timer uten å si i fra hvor, mens hvis jeg sa i fra at jeg gikk meg en tur fikk jeg følelsen av at jeg ikke kunne være helt fri. Det er jo helt idiotisk egentlig, men kanskje er det noe lignende du føler? I så fall har det blitt mye bedre for min del, og nå er det verken like problematisk å ta slike pauser eller å si i fra om dem.

Angående det å flytte fra hverandre og fortsette forholdet, har jeg stor tro på det. Det var faktisk en av "dealene" jeg og min kjære pratet om før vi flyttet sammen, fordi jeg var bekymret for at jeg skulle ende opp med å reagere nettopp slik du opplever det hele nå! Akkurat nå irriterer han deg, du får ikke de pausene du trenger og kommer derfor sannsynligvis til å gå i underskudd med energi etter hvert, og dere har ikke sex på grunn av dette. Jeg tror litt avstand over en periode er noe av det beste du kan gjøre for forholdet, fordi det gir deg tid til å forberede deg på en eventuell innflytting igjen etter noen måneder/år.

Beklager langt innlegg, og håper dette går i orden for deg!

[Elanore]

Jeg er nok mer følsom og sensitiv enn han, jeg kan kjenne meg igjen i det du skriver om å irritere seg over måten han spiser på. Jeg reagerer fort på sånne ting, eller bare måter han sier ting osv...

Jeg trenger mye alenetid ja, mye mer enn han. Har ofte behov for å roe meg ned etter å ha vært sosial en periode osv. Han må liksom helt ut, helt vekk for at jeg skal klare å slappe av. Han forsøker å gi meg tid ved å f.eks spille på pcen med headset på - men det er ikke tilstrekkelig for meg.

Trekkene jeg i hovedsak misliker er at han blant annet er svært gjerrig. Det er flott å være sparsom, men gjerrighet er et meget lite sjarmerende trekk. Han syns det er helt okay når jeg betaler, men ikke når det er hans tur. Han kan ofte spørre "Tar du med penger da?" dersom vi skal avgårde og handle noe. Vi har tjener godt begge to - så penger bør ikke være et problem.

Det andre er at han er en sånn type som "kan alt, vet alt og har gjort alt før alle andre - bare mye bedre". Han har en lei tendens til å "stjele" samtalen når andre er midt i en setning og f.eks si "jammen SÅNN gjorde jeg også, bare--". Det er irriterende og skjer i hver samtale. Først trodde jeg det var et tegn på at han var nervøs, men har i ettertid sett at dette skjer ikke bare meg og mine venner/familie, men også hans barndomsvenner og foreldre. Da går det jo ikke på at han er nervøs..

Dette er så utrolig vanskelige ting å ta opp, for det går jo direkte på hans personlighet. Men det er faktorer som må bort for at jeg skal klare dette. Jeg klarer som sagt nesten ikke at han tar på meg om dagen, så må ta opp dette raskt. Er bare så jævla vanskelig når jeg egentlig ikke ønsker bruke en kveld på å snakke med han - jeg vil helst ha ei uke alene.

Anonymous poster hash: a9408...1f0

Det der er det utrolig vanskelig å bli kvitt. Jeg vet det fordi jeg er litt sånn selv... For min del, handler det mer om at jeg ønsker å fortelle mine erfaringer rundt det samme slik at vi kan "compare notes" eller slik at folk skjønner at jeg forstår... Har skjønt at dette er mer destruktivt enn noe annet, men det er utrolig vanskelig å endre på det når man først er sånn, så jeg tror ikke du klarer å få han til å slutte med akkurat det der. Bare husk på at det mest sannsynlig ikke er for å være kjip at han gjør det, men fordi det ligger der som en del av personligheten. Jeg tviler på at han tenker at han vil fremheve seg selv og bevisst jobber mot det; det er trolig noe som kommer helt autonomt.

Med dette sagt, tenker jeg at gjerrighet og lignende også er noe du ikke klarer å endre helt uten videre... Det er dessverre noe som er en del av personligheten hans, noe som antyder at det kan bli vanskelig for deg å endre på det. Det du kan gjøre, er å fortelle ham hva som plager deg, noe som gir han mulighet til å PRØVE å være mindre gjerrig... Om det fungerer, er heller tvilsomt.

Ellers vil jeg bare si at jeg føler med deg... Er mange som trenger lange pauser etter å ha vært mye sosial, og det er vanskelig å kombinere det med å bo sammen med andre.

[AnonymBruker]

Føler du at han hele tiden må være sosial, eller liker han og alenetid?

Føler du at du har begynt å miste følelser for han?

Ja, kanskje dere flyttet sammen for raskt...Kanskje han skal flytte ut igjen, og at dere tar det derifra?

Han trenger å være med sosial enn meg. I starten av forholdet forklarte jeg min situasjon, og han fortalte meg at han var helt lik. Jeg ble jo veldig lettet over å ha funnet enn som meg selv og ble veldig glad. Det viser seg jo at dette var kun noe han sa for at jeg skulle bli interessert. Han elsker oppmerksomhet og å være sosial. Jeg liker å være sosial jeg også, men i små mengder og på mine premisser.

Jeg klarer ikke helt å kjenne på om følelsene er borte, eller om det kun er midlertidig fordi jeg ikke får være alene.. Har tenkt på å flytte ut for meg selv, men likevel fortsette forholdet. Vet ikke hvordan dette hadde blitt, føler litt at hvis det ikke funker nå så funker det ikke om 5 år heller..

Takk, nei ikke for langt, setter pris på alle råd! Gjerrigheten kan på en måte løses ved å ha skilt økonomi og tvinge han med på en plan. Det kjipe er at jeg er ikke sånn i det hele tatt, men når han er kjip og gjerrig blir jeg det automatisk mot han tilbake. Og det syns jeg ikke er noe kult.

Ang alenetiden kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver. Mine nære venner og familie har godtatt dette og gir meg den tiden jeg trenger. Vanskeligere å forklare det til noen som ikke har kjent meg en god stund. Han syns nok dette er veldig sårt, da han ikke er slik selv.

Tja, tror du å flytte ut hadde funket? Som jeg skrev over her føler jeg litt at det ikke vil bli bedre i framtiden om det ikke fungerer første gangen. Vil vel kanskje bli bedre kjent og lære hverandres grenser bedre å kjenne med tiden kanskje..

Joda, jeg forstår jo greia. De fleste kan vel bli litt sånn om de snakker om noe de blir gira over eller syns er kult. Og det er jo flott. Men ikke hver samtale. Virker som om han er uinteressert i hva alle andre sier. Stod og laget middag og jeg var midt i å fortelle noe, hvorpå han skyter inn "Ikke for å avbryte, men jeg prøvde er skikkelig kult spill istad!" Jeg ser på han og spør hvorfor han sier "Ikke for å avbryte" når det er nøyaktig det han gjør. Da var han bare lei av å snakke om akkurat det.

Jepp, jeg vet ikke helt om jeg ønsker å bo med noen i det hele tatt. Har bodd 3 år alene før jeg flyttet inn, og merker jo at jeg foretrekker dette. Ønsker bare ikke å brenne noen broer før jeg faktisk klarer å tenke på hva som er det beste. Hater dette..

Forøvrig takk for råd og hjelp alle sammen!

Anonymous poster hash: a9408...1f0

[Mjolnir]

Behov for alenetid er noe jeg kjenner veldig godt. Det er normalt at du føler slik hvis du har bodd alene en lang periode som du beskriver. Det burde være ok å snakke om det med han. Vanligvis hvis den andre er glad i deg og han ønsker å være med deg må han vise forståelse for sånne ting.

Men i ditt tilfellet er de andre trekkene hans som er de store barrierene. Du må nesten bestemme: Enten prater du direkte til han om dette og forteller hvordan du føler deg (noen folk kan bli fornærmet, men det er viktig at han vet hva er det som skjer, derfra er hans valg hvis han kan jobbe med det), eller kutter du forholdet. Det jeg syns du bør ikke gjøre er å fortsette som du er. Å unngå han skal ikke løse noe og du blir bare stresset og ulykkelig.

Å forsette forholdet med hver sin plass og øke deretter kontakten gradvis kunne fungere for at du "lærer selv" å bo med en annen person igjen, men det løser ikke det med trekkene hans som ser ut til å være et veldig stor hindring i deres forholdet.

Lykke til

Endret 15. august 2013 av Mjolnir

[I Grosny]

Gjerrig er det samme som nøktern og sparsommelig. Lær deg å like det, men gjør klare, faste økonomiavtaler. Si hva ting koster og sett opp ett fast trekk i nettbanken hans.

At han stjeler showet? Det tror jeg ikke du får gjort noe med. Det må du også lære å like, eller du må lære deg å stjele det tilbake .

Jeg tror forøvrig dere passer bedre som særboende enn som samboende kjærester.

Du har ikke gjort noen feil . Dere har flyttet sammen og prøvd det., men uten å få barn eller bli gift. Det er greit nok det, men det er allikevel ikke sikkert at dere skal fortsette sånn.

PS:Det ser ut som du trenger å bli kurtisert, få gaver, og bli behandlet som ei prinsesse. Jeg tror ikke det vil skje med den mannen.

Endret 14. august 2013 av I Grosny

[Fru Skribent]

Det er vanskelig for meg å svare da jeg er i en helt annen situasjon.. Jeg har truffet the big love, derfor er det vanskelig å sette seg inn i din situasjon.

Men utifra det du skriver så virker han ikke som drømmetypen.. Bare det at du skriver at du er lei av han, sier litt om dine følelser.. Jeg kan ikke få nok av min kjære, og det vil jeg tolke som mer normalt i et forhold med gjensidig kjærlighet.. Du skriver at du er lei av han når du virkelig har sett hvem han er.. Med min fornuft burde du bli enda mer glad i han når du blir kjent med han.. Og du burde hatt tanker om at han skal jeg holde på, fordi han er drømmetypen..

[AnonymBruker]

Gjerrig er det samme som nøktern og sparsommelig. Lær deg å like det, men gjør klare, faste økonomiavtaler. Si hva ting koster og sett opp ett fast trekk i nettbanken hans.

At han stjeler showet? Det tror jeg ikke du får gjort noe med. Det må du også lære å like, eller du må lære deg å stjele det tilbake .

Jeg tror forøvrig dere passer bedre som særboende enn som samboende kjærester.

Du har ikke gjort noen feil . Dere har flyttet sammen og prøvd det., men uten å få barn eller bli gift. Det er greit nok det, men det er allikevel ikke sikkert at dere skal fortsette sånn.

PS:Det ser ut som du trenger å bli kurtisert, få gaver, og bli behandlet som ei prinsesse. Jeg tror ikke det vil skje med den mannen.

Hvordan får du det ut av det hun har skrevet?

Resten er jeg enig i.

Anonymous poster hash: 58aac...089

[I Grosny]

Hvordan får du det ut av det hun har skrevet?

Resten er jeg enig i.

Anonymous poster hash: 58aac...089

Hun skriver at han er gjerrig, og det er sånn ca det motsatte av gavmildt kurtiserende. Når hun anser gjerrig som turnoff så tenker jeg slik. Det er ingen tvil om at mange damer blir glade av blomster, smykker, parfyme og andre kurtiserende gaver, og med en gjerrig mann så sitter slike ting langt inne.

[AnonymBruker]

Ts her:

Neei, da har du nok misforstått meg.. Jeg er ikke så opptatt av gaver og slikt, jeg syns slike ting ofte er ubehagelig. Men når han sniker seg unna regninger hver mnd og ikke betaler tilbake det han låner før man har mast tilstrekkelig, blir det en byrde. Jeg ønsker ikke gaver, men jeg ønsker rettferdig fordeling når vi har lik inntekt og delt økonomi.

Anonymous poster hash: a9408...1f0

[Gjest Heartbeat]

Hvorfor ikke bare være kjærester og ikke samboere?

Tror du irriterer deg over ting han gjør og sier, pga du aldri får pusterom og da bygger det seg opp.

[Elanore]

Han trenger å være med sosial enn meg. I starten av forholdet forklarte jeg min situasjon, og han fortalte meg at han var helt lik. Jeg ble jo veldig lettet over å ha funnet enn som meg selv og ble veldig glad. Det viser seg jo at dette var kun noe han sa for at jeg skulle bli interessert. Han elsker oppmerksomhet og å være sosial. Jeg liker å være sosial jeg også, men i små mengder og på mine premisser.

Jeg klarer ikke helt å kjenne på om følelsene er borte, eller om det kun er midlertidig fordi jeg ikke får være alene.. Har tenkt på å flytte ut for meg selv, men likevel fortsette forholdet. Vet ikke hvordan dette hadde blitt, føler litt at hvis det ikke funker nå så funker det ikke om 5 år heller..

Takk, nei ikke for langt, setter pris på alle råd! Gjerrigheten kan på en måte løses ved å ha skilt økonomi og tvinge han med på en plan. Det kjipe er at jeg er ikke sånn i det hele tatt, men når han er kjip og gjerrig blir jeg det automatisk mot han tilbake. Og det syns jeg ikke er noe kult.

Ang alenetiden kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver. Mine nære venner og familie har godtatt dette og gir meg den tiden jeg trenger. Vanskeligere å forklare det til noen som ikke har kjent meg en god stund. Han syns nok dette er veldig sårt, da han ikke er slik selv.

Tja, tror du å flytte ut hadde funket? Som jeg skrev over her føler jeg litt at det ikke vil bli bedre i framtiden om det ikke fungerer første gangen. Vil vel kanskje bli bedre kjent og lære hverandres grenser bedre å kjenne med tiden kanskje..

Joda, jeg forstår jo greia. De fleste kan vel bli litt sånn om de snakker om noe de blir gira over eller syns er kult. Og det er jo flott. Men ikke hver samtale. Virker som om han er uinteressert i hva alle andre sier. Stod og laget middag og jeg var midt i å fortelle noe, hvorpå han skyter inn "Ikke for å avbryte, men jeg prøvde er skikkelig kult spill istad!" Jeg ser på han og spør hvorfor han sier "Ikke for å avbryte" når det er nøyaktig det han gjør. Da var han bare lei av å snakke om akkurat det.

Jepp, jeg vet ikke helt om jeg ønsker å bo med noen i det hele tatt. Har bodd 3 år alene før jeg flyttet inn, og merker jo at jeg foretrekker dette. Ønsker bare ikke å brenne noen broer før jeg faktisk klarer å tenke på hva som er det beste. Hater dette..

Forøvrig takk for råd og hjelp alle sammen!

Anonymous poster hash: a9408...1f0

Hm, mulig det er ulike grader av det. Møtte en som var litt som du beskriver, og det var helt forferdelig slitsomt... Det var på en måte sånn som man beskriver "story toppers"... Virker som om du har møtt på en slik ekstremvariant, og det skjønner jeg godt at du ikke holder ut!

En ting jeg tror du bør tenke over, er hvorvidt du egentlig ikke kan bo med andre, eller om du rett og slett bor med feil person nå. Jeg lurer på om det er sistnevnte som er det største problemet her... Det der høres ikke lite slitsomt ut, og jeg tror egentlig at sånt'no er nok til å irritere på seg hvem som helst.

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke bare være kjærester og ikke samboere?

Tror du irriterer deg over ting han gjør og sier, pga du aldri får pusterom og da bygger det seg opp.

Jo, dette er absolutt en mulighet jeg har overveid Problemet er bare at det er en veldig sår ting å ta opp. Det finnes liksom ingen pen måte å legge det frem på.

Anonymous poster hash: a9408...1f0

[Gjest gjest]

Trekkene jeg i hovedsak misliker er at han blant annet er svært gjerrig. Det er flott å være sparsom, men gjerrighet er et meget lite sjarmerende trekk. Han syns det er helt okay når jeg betaler, men ikke når det er hans tur. Han kan ofte spørre "Tar du med penger da?" dersom vi skal avgårde og handle noe. Vi har tjener godt begge to - så penger bør ikke være et problem.

Det andre er at han er en sånn type som "kan alt, vet alt og har gjort alt før alle andre - bare mye bedre". Han har en lei tendens til å "stjele" samtalen når andre er midt i en setning og f.eks si "jammen SÅNN gjorde jeg også, bare--". Det er irriterende og skjer i hver samtale. Først trodde jeg det var et tegn på at han var nervøs, men har i ettertid sett at dette skjer ikke bare meg og mine venner/familie, men også hans barndomsvenner og foreldre. Da går det jo ikke på at han er nervøs..

Anonymous poster hash: a9408...1f0

Altså: Bare disse tingene er jo nok til å revurdere forholdet. Da handler det ikke om at du er sær, men at han er gjerrig og antakeligvis litt for opptatt av seg selv.