Slått opp, nesten. Det er så vondt.

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten slo mer eller mindre opp for noen dager siden. Vi har vært sammen i over ett år og har bodd sammen i rundt 9 mnd.

Det skjedde på Lørdag. Vi var ute på byen sammen på fredag og endte opp med å krangle. Det var som vanlig min feil. I den siste tiden har jeg behandlet henne så forferdelig. Jeg kan nesten ikke tro at det er mulig å behandle en du elsker på den måten. Konstant sur, grinete, arrogant, slem.. Jeg mister nesten pusten bare av å tenke på det.

Vi har hatt en relativt turbulent periode. Vi har ikke så mye penger så det er mye nervøsitet og stress rundt økonomien. Jeg jobber mens hun snart begynner på AAP. De siste få månedene har jeg vært uten jobb og har vært hjemme på dagpenger en stund, så vi har vært veldig mye sammen. Jeg har behandlet henne som dritt. Vi har "slått opp" noen ganger før men har alltid endt opp sammen. Jeg var dum nok til å tro at det skulle skje nå også, så jeg latet som om jeg ikke brydde meg om at hun dro. Det viste seg å være veldig feil og jeg fikk det største sammenbruddet jeg noen gang har fått i mitt liv. Jeg har aldri før vært så lei meg, fortvilet, redd. Det føles som om verden bare kollapset. Hun er min første store kjærlighet, den første jeg noen gang virkelig har elsket. Hun er den mest viktigste personen i livet mitt og jeg elsker henne mer enn noe annet. Derfor er det enda vanskeligere å tenke på måten jeg har vært mot henne og at det er min feil at jeg nå har mistet henne.

Vi har møtt hverandre litt de siste dagene og til og med overnattet hos henne. Hun sier at hun trenger tid til å tenke litt, være sikker på at vi kan fikse det før vi eventuelt prøver. Jeg er så fortvilet. Jeg vil så gjerne vise henne at jeg kan bli bedre. Jeg er sikker på at jeg kan. Jeg vet ikke helt hva som har gått av meg i det siste som gjør at jeg har vært en såpass idiot, men jeg er helt sikker på at jeg nå kan skjerpe meg.

Det som gjør enda mer vondt er at hun har møtt og skal møte en kar nå. Dette var en vi møtte når vi var ute på byen for en uke eller to siden. De kjenner hverandre knapt men hun tok kontakt med han for å møte han. Bare en tur i parken, men det gjør så vondt å se at hun møter en annen gutt hun knapt kjenner. Hun skal møte han igjen på torsdag, og jeg er så redd for hva som kan skje. Jeg tror ikke at hun kommer til å gjøre noe sexuelt eller noe lignende, men det er mer det faktum at hun møter han som gjør meg så oppgitt. Jeg kan ikke se for meg å møte noen av det andre kjønn på ganske lang tid. Jeg ba henne om å ikke møte han, men hun sa hun trengte å få tankene vekk en stund. Det kan jeg jo skjønne, selvfølgelig. Men uansett så sitter jeg her med den egoistiske følelsen.. Vil ha henne for meg selv, på en måte.

Kommer til å bli veldig langt hvis jeg fortsetter. Jeg kan fortelle om alle kranglene vi har hatt, om alt som har skjedd så langt i forholdet men det blir nok for langt. Poenget mitt er at jeg er nær å miste den viktigste personen i livet mitt, og jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg har aldri vært så desperat. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil så gjerne at hun skal bestemme seg snart. Ja, det har bare gått et par dager, men jeg føler at jeg ikke holder ut denne usikkerheten. Hun sier hun trenger mer tid, og det skal hun selvfølgelig få. Jeg er bare redd for hva jeg gjør når jeg får flere sammenbrudd, som jeg nå holder på å få igjen..

Det hjelper vel kanskje ikke at jeg leser kortet hun skrev til meg på valentinsdagen heller. Det mest fantastiske kortet noensinne. Får meg til å få tårer i øynene uansett når jeg leser det.

Hvordan skal man takle en slik situasjon? Håper så inderlig at hun velger å bli med meg. Jeg kan virkelig skjerpe meg.

Anonymous poster hash: 5df5c...09c

[Gjest Lina]

Det er ikke så mye du kan gjøre. La henne få fred slik at hun eventuelt kan kjenne på savnet og det å ikke ha kontakt med deg. Synd at noe sånnt skal skje før man får opp øynene. Jeg har selv erfaring av at menn ofte ikke ser hva de har før de har mistet det. Kjærligheten må pleies hver dag og den dagen man tar den andre for gitt er det kanskje for sent desverre.