Jeg er en overtenker

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med verdens beste fyr. Han er for tida i militæret, så vi får såklart ikke så mye tid sammen.

Selvfølgelig er det litt kjipt at han er så lenge vekk fra meg, men samtidig er det bra (og ikke minst sunt) med avstand fra hverandre. Og følelsen når han endelig kommer hjem på perm er virkelig verdt ventetida.

Det eneste problemet her er meg. Jeg har hatt en litt turbulent tid siste åra, med voldtekt av en kjæreste jeg hadde en gang i tida, utroskap, vold, innleggelse på psyk en gang og et selvmordsforsøk. Alt dette vet han, og det er så godt at vi kan prate om alt sammen uten å bli dømt. Han er den første kjæresten jeg har som aldri blir sur hvis det er noe galt jeg vil prate om, eller noe jeg ikke er fullt så fornøyd med.

Problemet her er bare at jeg ER en overtenker. Jeg er generelt en veldig glad og energisk jente, men overanalyserer og tenker på alt. Jeg sliter veldig hardt med å stole på folk, og tenker meg alltid det verste. Jeg VET at jeg kan stole 110% på denne gutten, og vet hvor glad han er i meg, men hodet mitt klarer likevel å vri om tankene mine i en negativ retning. "Tenk om..." er en gjenganger, for å si det sånn. Tolker lett ting feil osv på grunn av det. "Hvem er hun der" osv, ja..

Det er ganske slitsomt å ikke kunne slappe av når han er vekk fordi jeg tenker så mye at jeg til slutt får vondt i magen. Jeg blir ekstremt glad i folk, og bryr meg om veldig mye om alle jeg er glad i. Da blir man jo ekstra såra om det skulle skje noe. Kunne ønske jeg kunne lært å gitt litt mer faen i ting.

"The less you care, the happier you will be". Kunne jeg var litt mer sånn, hvis dere skjønner.

Noen gode tips til meg? Hvordan kan jeg lære meg å tenke mindre? Stole på min kjære og slippe å ha en vondt klump i magen.

Anonymous poster hash: 97b55...660

[Nouv]

Når hodet mitt overtenker er det bare en medisin som funker: å være opptatt med noe. Jeg mener det, det er så utrolig mye enklere enn å sitte å snu og vri og vende på tankene sine hele dagen (man burde da ha andre ting å gjøre?). Gjør noe konstruktivt, kos deg med venner/familie, i parken. Les en bok. Gi hodet andre tanker, og vips har dagen gått og tankene har vært på andre ting.

[Gjest Jumo]

Når hodet mitt overtenker er det bare en medisin som funker: å være opptatt med noe. Jeg mener det, det er så utrolig mye enklere enn å sitte å snu og vri og vende på tankene sine hele dagen (man burde da ha andre ting å gjøre?). Gjør noe konstruktivt, kos deg med venner/familie, i parken. Les en bok. Gi hodet andre tanker, og vips har dagen gått og tankene har vært på andre ting.

TS her. Ja, jeg jobber hver eneste dag og er med venner. Men likevel så har jeg ofte en klump i magen. Som idag for eksempel. Vi har felles venner. Var med en av disse idag. Han sa at han hadde prata med kjæresten min i går, og da tenker hodet mitt automatisk: "Sa han noe om meg? Noe om noen andre? Vil han kanskje ikke ha besøk av meg?" Ja fordi det har vært mye fram og tilbake om at jeg skal besøke han og han felles vennen vår sa at de hadde prata om det.

Men enig i det du sier, det funker å gjøre noe annet. Gjøre noe gøy. Kunne bare ønske jeg fant meg en god teknikk for å lære meg å takle de negative tankene. Takk for svar

[Gjest Jumo]

Jeg er sammen med verdens beste fyr. Han er for tida i militæret, så vi får såklart ikke så mye tid sammen.

Selvfølgelig er det litt kjipt at han er så lenge vekk fra meg, men samtidig er det bra (og ikke minst sunt) med avstand fra hverandre. Og følelsen når han endelig kommer hjem på perm er virkelig verdt ventetida.

Det eneste problemet her er meg. Jeg har hatt en litt turbulent tid siste åra, med voldtekt av en kjæreste jeg hadde en gang i tida, utroskap, vold, innleggelse på psyk en gang og et selvmordsforsøk. Alt dette vet han, og det er så godt at vi kan prate om alt sammen uten å bli dømt. Han er den første kjæresten jeg har som aldri blir sur hvis det er noe galt jeg vil prate om, eller noe jeg ikke er fullt så fornøyd med.

Problemet her er bare at jeg ER en overtenker. Jeg er generelt en veldig glad og energisk jente, men overanalyserer og tenker på alt. Jeg sliter veldig hardt med å stole på folk, og tenker meg alltid det verste. Jeg VET at jeg kan stole 110% på denne gutten, og vet hvor glad han er i meg, men hodet mitt klarer likevel å vri om tankene mine i en negativ retning. "Tenk om..." er en gjenganger, for å si det sånn. Tolker lett ting feil osv på grunn av det. "Hvem er hun der" osv, ja..

Det er ganske slitsomt å ikke kunne slappe av når han er vekk fordi jeg tenker så mye at jeg til slutt får vondt i magen. Jeg blir ekstremt glad i folk, og bryr meg om veldig mye om alle jeg er glad i. Da blir man jo ekstra såra om det skulle skje noe. Kunne ønske jeg kunne lært å gitt litt mer faen i ting.

"The less you care, the happier you will be". Kunne jeg var litt mer sånn, hvis dere skjønner.

Noen gode tips til meg? Hvordan kan jeg lære meg å tenke mindre? Stole på min kjære og slippe å ha en vondt klump i magen.

Anonymous poster hash: 97b55...660

BTW, så glemte jeg å logge inn da jeg skrev innlegget. Er jeg som er TS her.

[Nouv]

Høres slitsomt ut, og er enig i at du kanskje sliter tankene litt ut (overtenker, som du sier). Håper du finner deg en teknikk som funker for deg,

[Gjest Jumo]

Høres slitsomt ut, og er enig i at du kanskje sliter tankene litt ut (overtenker, som du sier). Håper du finner deg en teknikk som funker for deg,

Jaa, er slitsomt, og fornuften min sier jo noe helt annet enn de negative tankene.

Tusentakk

[AnonymBruker]

Er sikkert bare til å gi det tid, så blir det lettere etterhvert.

Å være en overtenker er vi alle i blant, fordi vi som regel er litt usikker på situasjonen.

Hvis han er i millitæret og du ikke får sett ham så ofte er det jo litt forståelig også.

Anonymous poster hash: 727cb...a91

[AnonymBruker]

Det pleier å ta lang tid før jeg åpner meg og får til å stole på folk.

Jeg pleide å overtenke en del ang. kjæresten. Tolket ting negativt og, antok ting uten å ha særlig grunnlag for det osv..

Men så begynte jeg å stole helt på han. Når tankene begynner å svirre nå, får jeg til å bremse opp og huske at han er til å stole på, og at jeg må være glad som har en så fin kjæreste!

Anonymous poster hash: 2e83a...692

[AnonymBruker]

Man kan ikke stole 100 % på NOEN andre enn seg selv, det er mitt motto når det gjelder absolutt alt i livet.

Likevel så er det ikke sunt å være paranoid/ "overtenke" heller. Du må bare prøve å riste denne følelsen og disse tankene av deg, men likevel ikke være så dumsnill at du stoler 110 % på partneren. Da kan man gå på en smell før eller siden, ikke nødvendigvis utroskap, men annet drama.

Må bare si at jeg kjenner igjen følelsen din. Jeg opplevde svik i form av utroskap i et forhold når jeg var yngre, med ei dame jeg selvsagt stolte " 110%" på. Etter dette har jeg også slitt med å stole på andre, selv om jeg meget sjelden har laget noe hysteri ut av det. Du er bare nødt til å få tankene på andre ting, ellers blir du gal. Vil han være utro så er han det uansett. Ikke ta sorgene og fortvilelsen så til de grader på forskudd

Anonymous poster hash: bb169...84a

[AnonymBruker]

Man kan ikke stole 100 % på NOEN andre enn seg selv, det er mitt motto når det gjelder absolutt alt i livet.

Anonymous poster hash: bb169...84a

Full tillit til kjæresten er utrolig viktig for min del. Føler nesten han kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. Han og et lite knippe familiemedlemmer er de eneste jeg virkelig stoler på, og det føles godt.

Love is giving someone the power to destroy you, but trusting them not to.

Anonymous poster hash: 2e83a...692

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er tillitt til kjæresten viktig, er jo ikke det jeg mener. Men du kan faktisk ikke stole 100 % på noen andre enn deg selv, uansett hvor mye man vil tro det. Jeg har alltid den holdningen. Jeg går ikke rundt å ikke åpner meg til en eneste sjel, eller tror absolutt alle inkludert kjærester er drittsekker. Men jeg har en litt reservert holdning til det å faktisk stole 100 % på noen, fordi, for meg, så er det sterke ord faktisk.

Liker for øvrig den siste quote'n din That is soo true

Anonymous poster hash: bb169...84a

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er tillitt til kjæresten viktig, er jo ikke det jeg mener. Men du kan faktisk ikke stole 100 % på noen andre enn deg selv, uansett hvor mye man vil tro det. Jeg har alltid den holdningen. Jeg går ikke rundt å ikke åpner meg til en eneste sjel, eller tror absolutt alle inkludert kjærester er drittsekker. Men jeg har en litt reservert holdning til det å faktisk stole 100 % på noen, fordi, for meg, så er det sterke ord faktisk.

Liker for øvrig den siste quote'n din That is soo true

Anonymous poster hash: bb169...84a

Og så formes man jo som person ut ifra det man har opplevd. Jeg forstår at mange ikke stoler fullt og helt på noen, for det er bare noen få jeg selv stoler på.

Men for meg funker det best å ha full tillit til kjæresten.

Slipper så mye bekymringer og dritt da.. Forstår ikke helt hvordan forholdet fungerte før jeg fikk den tilliten til han.

Ja, quoten er fin!

Anonymous poster hash: 2e83a...692

[Gjest Jumo]

Tusentakk for svar Må bare prøve å riste det av meg. Er sikkert bare veldig rart og overreagert av meg nå i starten, etter en lang sommerferie sammen.

TS

[Kosetiger]

Mannen min jobber i Forsvaret. Han er mye borte på øvelser og jobboppdrag, så er ikke hver helg jeg får sett han. Vi har et avstandsforhold i utgangspunktet, det er tungt. Nå skal han tilbake til Afghanistan neste år, det gruer jeg meg veldig til. Jeg har opplevd mye tungt selv, så jeg forstår godt hva du mener. Jeg er en overtenker selv. Likevel overrasker det meg hvor trygg jeg er på min kjære. Han har ikke vist noen tegn til å være uærlig mot meg eller at han går bak ryggen min, og jeg har ingen dårlig magefølelse på han. Da kan jeg ikke bruke hele dagen min på å bekymre meg for alt som "kan skje". Det samme gjelder jobben hans. Mest av alt vil jeg bare rope inn i telefonen at han ikke får dra, at han skal bytte jobb og flytte sammen med meg. ..men det kan jeg ikke gjøre. Det er jobben hans, og den valgte han før han møtte meg. Vi kan ikke forme mennesker som vi selv vil, men vi kan kommunisere for å gjøre ting enklest mulig for hverandre, med det ulike man må forholde seg til. Er du oppriktig urolig for noe, forklar han problemet og hva han kan gjøre for å lette tankene dine. Er det bare surr oppi topplokket, si til deg selv at dette skal jeg ikke tenke mer på. Sett deg ned å se på en serie. Kan anbefale pretty little liars eller drop dead diva Lykke til

[Gjest Jumo]

Mannen min jobber i Forsvaret. Han er mye borte på øvelser og jobboppdrag, så er ikke hver helg jeg får sett han. Vi har et avstandsforhold i utgangspunktet, det er tungt. Nå skal han tilbake til Afghanistan neste år, det gruer jeg meg veldig til. Jeg har opplevd mye tungt selv, så jeg forstår godt hva du mener. Jeg er en overtenker selv. Likevel overrasker det meg hvor trygg jeg er på min kjære. Han har ikke vist noen tegn til å være uærlig mot meg eller at han går bak ryggen min, og jeg har ingen dårlig magefølelse på han. Da kan jeg ikke bruke hele dagen min på å bekymre meg for alt som "kan skje". Det samme gjelder jobben hans. Mest av alt vil jeg bare rope inn i telefonen at han ikke får dra, at han skal bytte jobb og flytte sammen med meg. ..men det kan jeg ikke gjøre. Det er jobben hans, og den valgte han før han møtte meg. Vi kan ikke forme mennesker som vi selv vil, men vi kan kommunisere for å gjøre ting enklest mulig for hverandre, med det ulike man må forholde seg til. Er du oppriktig urolig for noe, forklar han problemet og hva han kan gjøre for å lette tankene dine. Er det bare surr oppi topplokket, si til deg selv at dette skal jeg ikke tenke mer på. Sett deg ned å se på en serie. Kan anbefale pretty little liars eller drop dead diva Lykke til

Takk for svar

Ja jeg prøver å gjøre det jeg kan for å ha noe annet å tenke på. Prater jo ofte om det, men vil liksom ikke klage over mine bekymringer hele tida. Må vel egentlig bare lære meg å riste alt av meg og slutte å tenke på det.

[LatersBaby]

Mannen min jobber i Forsvaret. Han er mye borte på øvelser og jobboppdrag, så er ikke hver helg jeg får sett han. Vi har et avstandsforhold i utgangspunktet, det er tungt. Nå skal han tilbake til Afghanistan neste år, det gruer jeg meg veldig til. Jeg har opplevd mye tungt selv, så jeg forstår godt hva du mener. Jeg er en overtenker selv. Likevel overrasker det meg hvor trygg jeg er på min kjære. Han har ikke vist noen tegn til å være uærlig mot meg eller at han går bak ryggen min, og jeg har ingen dårlig magefølelse på han. Da kan jeg ikke bruke hele dagen min på å bekymre meg for alt som "kan skje". Det samme gjelder jobben hans. Mest av alt vil jeg bare rope inn i telefonen at han ikke får dra, at han skal bytte jobb og flytte sammen med meg. ..men det kan jeg ikke gjøre. Det er jobben hans, og den valgte han før han møtte meg. Vi kan ikke forme mennesker som vi selv vil, men vi kan kommunisere for å gjøre ting enklest mulig for hverandre, med det ulike man må forholde seg til. Er du oppriktig urolig for noe, forklar han problemet og hva han kan gjøre for å lette tankene dine. Er det bare surr oppi topplokket, si til deg selv at dette skal jeg ikke tenke mer på. Sett deg ned å se på en serie. Kan anbefale pretty little liars eller drop dead diva Lykke til

Drop dead diva! Just sayin!!

[Gjest oreokaka]

Hei!

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har tidligere i fortiden min hatt problemer, som har gjort at tilllitten min til andre er vond og vanskelig. Jeg er også en overtenker, akkurat slik som du beskriver det! Og i fjor var jeg i samme situasjon som deg. Kjæreste i militæret, avstandsforhold. Jeg var veldig usikker på hvordan det skulle gå, men det som hjalp meg var å snakke ordentlig med kjæresten min om det. Fortelle hvordan jeg hadde det, og at jeg hadde vondt for å stole på folk, selv om jeg visste han ikke ville gjøre noe galt mens han var i militæret. Etter den samtalen så gikk ting faktisk litt lettere. Altså, jeg overtenke jo fortsatt, men det var i en mindre grad. Jeg visste hvor jeg hadde han, og da måtte jeg bare ta meg selv i nakken hver gang i de negative tankene kom, og si til meg selv at "Nei, vet du hva. "** er glad i meg, og det er kun han jeg vil ha".

Så, du må jobbe litt med deg selv, og det vil nok være vanskelig av og til, men det går. Jeg er levende bevis på det. Og viktig å snakke med kjæresten din når du har det kjipt, hvis alle de negative tankene tar over. Gutter er veldig flinke til å si de rette ordene da, skjønner du

Hvis det blir for tøft en gang i ny og ne, så er det bare å sende en PM til meg.
Lykke til!

[Gjest Jumo]

Hei!

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg har tidligere i fortiden min hatt problemer, som har gjort at tilllitten min til andre er vond og vanskelig. Jeg er også en overtenker, akkurat slik som du beskriver det! Og i fjor var jeg i samme situasjon som deg. Kjæreste i militæret, avstandsforhold. Jeg var veldig usikker på hvordan det skulle gå, men det som hjalp meg var å snakke ordentlig med kjæresten min om det. Fortelle hvordan jeg hadde det, og at jeg hadde vondt for å stole på folk, selv om jeg visste han ikke ville gjøre noe galt mens han var i militæret. Etter den samtalen så gikk ting faktisk litt lettere. Altså, jeg overtenke jo fortsatt, men det var i en mindre grad. Jeg visste hvor jeg hadde han, og da måtte jeg bare ta meg selv i nakken hver gang i de negative tankene kom, og si til meg selv at "Nei, vet du hva. "** er glad i meg, og det er kun han jeg vil ha".

Så, du må jobbe litt med deg selv, og det vil nok være vanskelig av og til, men det går. Jeg er levende bevis på det. Og viktig å snakke med kjæresten din når du har det kjipt, hvis alle de negative tankene tar over. Gutter er veldig flinke til å si de rette ordene da, skjønner du

Hvis det blir for tøft en gang i ny og ne, så er det bare å sende en PM til meg.

Lykke til!

"Fint" å høre at noen andre også har hatt det sånn. Haha, kom kanskje litt feil ut, men skjønner hva jeg mener Da er jeg hvertfall ikke hysterisk. Regner med det går over etterhvert. Ja, jeg sender deg en PM en dag jeg føler det godt på kroppen, tusentakk