2 1/2 år og trassalder??

[Marlena]

Datteren min har alltid vært søt og god.

Hun er det fremdeles ganske ofte, men når vi er ute blandt folk er hun en ramp og helt ufordragelig. Hvis noen damer sier "så fin liten frøken du var da" svarer hun frekt tilbake "jeg er ikke noe frøken" i en litt skrikete tone. Jeg blir s å flau!!!

Eller når morfar kommer på besøk så skal hun liksom ikke sitte på fanget hans, ikke si takk hvis hun får noenting, ikke leie han hvis vi går tur og jeg blir så lei meg for jeg ser han blir såret.

Hun kan til tider være skikkelig irriterende her hjemme også når vi er alene.

F.eks hun kaster ting i gulvet når hun er "ferdig" med det, dette gjelder alt fra den elektroniske tannbørsten til asjetter.

Jeg prøver å si hver gang at du må legge det pent fra deg og ikke kaste det for da går det istykker osv osv.

Men forløpig hører hun ikke. Jeg blir utrolig oppgitt.

Dessuten om kvelden så får hun lov å ha med seg kosedyr i senga, hun velger nye for hver kveld - og det er igrunn greit for meg, men hun ombestemmer seg når hun har kommet isenga. Da skal hun ikke ha den, men den andre der borte etc. Hvis jeg tar den hun ikke ville ha og setter den i en stol kan hun skrike "nei ikke der, den må ligge på bordet" og jeg må adlyde (!) henne.

Og sånn holder hun det gående. Jeg prøver å være konsekvent, jeg skriker aldri til henne (selv om jeg har lyst) og forklarer hvorfor ting er slik det er. Skjønner ikke hvorfor hun er slik. Vi har et harmonisk hjem og jeg er nesten hjemmeværende slik at hun får masse omsorg og kjærlighet.

Er det bare jeg som har det slik??

Har noen noen råd??

[Lara]

Sønnen min fylte 3 år for litt siden og det er som å høre han når du skriver om din datter.

Han får med seg 2 biler i senga om kvelden. Nå går det helt greit, men for en stund tilbake så skulle han bytte biler omtrent hvert 5 minutt. Jeg lot han holde på og "dilla" veldig mye med han, men så fikk jeg nok og tenkte noe må gjøres. Så jeg sa til han at de bilene han valgte fikk han ikke bytte. Han nikka på hodet og var enig, helt til han begynnte å mase på å få bytte de. Da sa jeg nei, det er enten de bilene du har eller ingen biler. Til å begynne med var det mye hyling og skriking, men nå godtar han det for han vet at jeg mener alvor. Har nemlig tatt fra han bilene når han ikke har gitt seg med å mase.

Når vi er ute blandt folk og noen prater til han eller sier at de synes han er søt så blir han noen ganger sjenert, andre ganger kan han legge seg ned på bakken og hyle. Han tåler liksom ikke at andre snakker til han hverken pent eller irettesettende. Jeg løfter han opp, smiler pent til personen som vi snakket med, sier hade og går videre.

Ikke tåler han at andre hjelper han med noe, f.eks. påkledning, åpne dører o.l. Da blir han hysterisk. De gangene han godtar at andre hjelper han så skryter jeg mye av han der og da sånn at han forstår at dette var noe positivt og kan gjentas flere ganger.

Vet ikke om det var så mange råd her, men sånn gjør i allefall jeg det. Bare for å legge til en ting til og det er at mine foreldre ble også veldig lei seg/skuffa når han ikke ville til dem eller kose med dem og de fortalte meg det. Da sa jeg at han er anntakeligvis et barn som trenger litt tid på seg, i mellomtiden så var det viktig for dem å tenke på at de var de voksne og han er bare et barn. 12

[Gjest Anonymous]

Hei. Du skal ikke føle deg alene med det "vanskelige barnet". Barn er vanskelige. De har så mye å lære om verden de ferdes i. Det er riktig som personen i det forrige innlegget skrev, at marn må forsøke å tenke noe mer i retning av situasjonene, og gi barnet positiv oppmerksomhet der de løser situasjoner bra. Det er viktig for foreldrene å finne sin linje for hvor grensen går i forhold til det de godtar at barna gjør, slik at de slipper å tøye grenser til de blir voksne. Barna vill vite hvor grensen gå, derfor tester det deg ut i mange situasjoner for å se hvordan du reagerer. Barna ønsker å kjenne sine foreldres reaksjoner og det er mye av drivkraften, barna gir seg skjeldent før det har funnet sin posisjon i familien og slått seg til ro med den. Det vil si at man må ta tiden til hjelp slik at barn ser over til hva som forventes av det i ulike situasjoner. I forhold til slekt og venner så fortell barnet hvor glade de er i det slik at de ikke er truende lenger.

[Mathias]

To ting her.

Det ene er at barn samarbeider. Det andre er at de trenger å frigjøre seg/bli selvstendige. De samarbeider/finner ut hva de må gjøre til enhver tid for å få ting til å fungere/få viljen sin.

Kan skrive veldig mye, men jeg vil heller foreslå at dere finner boka til jesper juul: det kompetente barn. Juul er en klok mann med flot syn på barn og sosialisering!