Erfaringer som eller med avlastingshjem?

[Gjest Tirkes]

Hei.

Jeg har først nå begynt å leke litt med tanken om å melde meg og mannen som avlastingshjem til kommunen. Jeg skal glatt innrømme at jeg ikke har lest meg opp på krav eller forutsetninger ennå. Ettersom vi ikke har barn og er i full jobb, så kan det være at vi ikke imøtekommer kravene. Men jeg er nysgjerrig, så jeg starter et emne om det uansett.

Er det noen som har erfaring med å være avlastingsforeldre? Jeg tenker nå ikke på kriseberedskapshjem, eller fostefamilie, men avlastningshjem som feks tar seg av barn i helger og deler av ferier, gjerne barn med spesielle behov eller handicap.

Del gjerne erfaringer og tanker fra "begge" sider, jeg hører gjerne fra foreldre som har brukt eller ønsker å bruke avlastningshjem om hva de aller mest ønsker/tenker og har erfart også. Greit å høre litt hva folk tenker når jeg er midt i "bestemme meg"-prosessen..

[AnonymBruker]

Jeg og mine søsken var i avlastningshjem, og jeg har bare gode erfaringer med det. De vi var hos hadde andre barn på vår alder, katt og hund så vi hadde mye morsomt å holde på med. Må nevnes at jeg var kleptoman (ikke noe dyre greier), broren min hadde ADHD og søsteren min var veldig følsom. Så vi krevde endel selv om vi var høflige, og som avlastningsforeldre måtte de forholde seg veldig rolig og ikke være alt for harde siden vi lett kunne brytes ned. Men klare grenser og rutiner var viktig. Det gikk greit for oss siden den ene var mer klar på grensene mens den andre var svært empatisk og enkel å prate om problemer med når vi behøvde det. De to hadde veldig god dynamikk når ting skulle løses.

Vi gledet oss til å være der på grunn av vennene vi fikk fra deres barn, stabiliteten fra de voksne og den hjemmelagde maten. Morsom tid.

Anonymous poster hash: 53a5c...d4c

[Gjest Tirkes]

Så fint.

Jeg har jo ingen barn selv, men to svære akvarium, to katter, hage og skogen rett ved plenkanten. Tenkte egentlig mest på at barnløsheten var et minus pga manglende erfaring, og tenkte ikke på venne-biten i det hele tatt egentlig. Hmm. Det må vi jo kanskje tenke på å dekke opp for, ved å være tilgjengelige.

Var du ofte hos avlastningsfamilien?

[Missy1]

Barnløsheten din er ikke en dum ting ift å bli avlastningshjem.

Vi har avlastning, men nå gjennom kommunal bolig ettersom min sønn er ganske krevende, men skulle han vært i privat hjem så burde de ikke hatt flere barn for han krever såpass mye. Ikke er han interessert i andre barn heller så det er ikke noe som trengs for hans del.

Hadde veldig lyst å bli avlastningshjem selv, men ser nå at det ikke kommer til å skje når jeg fikk et krevende barn selv. Tror nok at det kan være en tung jobb til tider, men det gir nok mye glede

[Gjest Tirkes]

Takk for innspill, Missy.

Kan jeg spørre hvordan sønnen din tok oppstarten i avlastning...?

Jeg har bekjente som bruker avlastning til en multihandikappet jente, og jeg skjønner godt at foreldre trenger en frihelg når barna er krevende hele døgnet. For min del ville det gitt like mye som det tok å være avlastning fast 1-2 helger i måneden. Jeg ser ikke for meg en romantisk dans på roser, men jeg har midler, tålmodighet, tid og ønsker på en måte å fylle tomrommet uten egne barn - men jeg ønsker ikke å være fosterfamilie eller adoptere.

[AnonymBruker]

Så fint.

Jeg har jo ingen barn selv, men to svære akvarium, to katter, hage og skogen rett ved plenkanten. Tenkte egentlig mest på at barnløsheten var et minus pga manglende erfaring, og tenkte ikke på venne-biten i det hele tatt egentlig. Hmm. Det må vi jo kanskje tenke på å dekke opp for, ved å være tilgjengelige.

Var du ofte hos avlastningsfamilien?

Det er nok ikke nødvendigvis et minus å ikke ha barn så lenge man har litt erfaring med barn fra andre hold, men den sosialiseringen gjorde godt for oss. Som missy1 sier så finnes det mange forskjellige barn med forskjellige behov, så om dere skulle bli kandidater så vil de nok finne barn som passer for dere også. Bare det å ha tid til dem og f.eks leke i parken er massevis for enkelte.

Var der 2 helger i måneden en periode, så ble det 1 helg etterhvert.

Anonymous poster hash: 53a5c...d4c

[AnonymBruker]

Jenta jeg er støttekontakt for fikk tilbud om avlastningshjem, hun dro på besøk 2 ganger for å bli kjent med dem og de fikk god kjemi. Her var det snakk om hver 4.helg, og hver 2.helg etter et halvt år. Hun var veldig gira, og gledet seg masse til å starte, hun snakket ikke om annet.

Men så fikk hun aldri beskjed om noe mer. Ingen plan over besøk, ingen invitasjon, ingenting. Hun har også fått ny saksbehandler etter besøkene, og hun visste ingenting om dette, men kunne ikke forstå hvorfor hun fikk det innvilget. 3 saksbehandlere har hun hatt i min tid som støttekontakt, og alle har kommet til kort.

Det jeg prøver å si her er at du bør forberede deg på at du kan være nødt til å mase på de som er ansvarlig for dette i din kommune. Det er ikke alle som er like ivrig på å behandle avlastningshjemmene såppass bra at de ønsker å fortsette. Når en sak først har gått i glemmeboka til saksbehandlerne ved vårt NAV-kontor, da dras de sjeldent frem igjen. I vårt tilfelle er det garantert NAV som har gitt faen i å følge opp vedtaket.

Man skulle ikke tro det, men noen ganger må man jobbe ganske hardt for å få lov til å hjelpe. Det kan kreves en innsats for å få gjennomført jevnlige besøk, og hindre lang saksbehandlingstid, sabotering fra barnets foreldre osv.

Anonymous poster hash: e1244...97a

[Missy1]

Takk for innspill, Missy.

Kan jeg spørre hvordan sønnen din tok oppstarten i avlastning...?

Jeg har bekjente som bruker avlastning til en multihandikappet jente, og jeg skjønner godt at foreldre trenger en frihelg når barna er krevende hele døgnet. For min del ville det gitt like mye som det tok å være avlastning fast 1-2 helger i måneden. Jeg ser ikke for meg en romantisk dans på roser, men jeg har midler, tålmodighet, tid og ønsker på en måte å fylle tomrommet uten egne barn - men jeg ønsker ikke å være fosterfamilie eller adoptere.

Han tok det veldig fint.

Han er autist og har epilepsi. Før han begynte med epilepsi medisiner var han veldig mye i sin egen boble og la egentlig ikke merke til at vi dro, nå er han mer tilstede og gråter lettere når vi leverer, men roer seg fort.

Han er et veldig tillitsfult barn så så lenge han har en person som gir han oppmerksomhet så er han fornøyd. Også har han jo, som andre autister, særinteresser så om man har noe av det han liker tilstede så er han veldig fornøyd og koser seg mye.

Merker også godt på han at han har godt av litt tid fra oss og.

Jeg ønsket meg i utgangspunktet privat avlastningshjem, men tror det ville vært vanskelig å finne noen som kunne hatt han. Håper egentlig på å kanskje få bytta etterhvert, det blir mer personlig og jeg vet fra mine søsken (som har vært i avlastningshjem når de var små) at man får et godt bånd til avlastningsfamilien. Ene broren min på 17 har fortsatt kontakt med avlastningsfamilien sin, selvom det sikkert snart er 10år siden sist han var der

Også er det ofte sånn at barn er mer krevende hjemme enn hos andre så selvom sønnen min oppleves ekstremt krevende her hjemme så behøver ikke nødvendigvis avlaster å oppleve det samme. Det har nok noe med at han krever mye av meg siden jeg er mamma og at han vet hvilke knapper man skal trykke på, også er det jo et nytt og spennende sted med nye ting å se, noe som gjør barna litt mer opptatt enn kjedelige hjemme

Husker selv fra jeg var liten og tror nok jeg var snillere på besøk hos besteforeldre enn hjemme

Syns det er flott at du vil bli avlastningshjem, det trengs rundtom og du gir så mye til de som har behov for dennne tjenesten

[Ciara]

Mine foreldre var avlastere en helg i måneden. Det startet da jeg ble tenåring - da ble vi avlastingshjem for en jente med spesielle behov. Hun var hos oss hver måned i mange år til hun ble voksen (da hadde jeg forlengst flyttet ut), tror det kan ha blitt tolv år til sammen Nå er hun som sagt voksen, men foreldrene mine møter henne innimellom og holder kontakten. Jeg tror at hun hadde det veldig godt hos oss. Siden hun ikke hadde far fikk hun et nært forhold til faren min. Og så var jo jeg mye med henne mens jeg bodde hjemme, og det likte vi i grunnen begge to.

For vår del har hun vært en solskinnshistorie

[Gjest Tirkes]

Åh, kjenner at jeg blir mer og mer entusiastisk nå, det er jo bare positive ting. Jeg fryktet ting som feks oppstart, vrange barn, mye hjemlengsel, "Du ekke mamman min!"-trass og råd om å holde meg unna med mindre jeg er faglært.

Jeg tror vi må se hardere på dette etter ferien og kontakte kommunen. (Men kom gjerne med mer, jeg synes det er interessant, og kanskje dere kan overtale andre som leser til å melde seg som avlastere også!)

[Missy1]

Vil ikke tro det er sånn i det heletatt dere får møte foreldrene og barnet før noe blir bestemt og dere får tid til å bli kjent før barnet skal komme til dere.

Har ei venninne som har privat avlaster til sin sønn og de hadde også en prøve-overnatting før ordentlig avlastning startet

[Missy1]

Hvilken del av landet holder du til i?

Edit: fant det på profilen din (om det stemmer)

Endret 10. juli 2013 av Missy1

[Gjest Tirkes]

Et sted i Akershus

[Ciara]

Du nevnte grensesetting, Tirkes, og at barn kan gjøre opprør mot det. Barn er selvfølgelig forskjellige, og jeg vil tro erfaringene varierer noe enormt. Men foreldrene mine hadde ingen problemer med det. Når de bestemte noe og fikk protester svarte de bare som de svarte alle andre barn som var hjemme hos oss (mine venner eller andre familiemedlemmer) at "hjemme hos oss gjør vi det sånn." Dette ble greit akseptert. Nå var det jo også sånn at foreldrene mine som avlastere ikke forsøkte å ta en foreldrerolle overfor dette barnet - hun hadde jo en velfungerende forelder allerede. De var mer som en tante og onkel vil jeg tro - nærværende og kjærlige voksne, men altså ikke mamma og pappa.

Et annet aspekt ved dette som jeg ikke nevnte - det er en ganske spesiell og god følelse at et lite menneske kommer hjem til deg og gleder seg til det. At man kan være noe for noen. Og vi fikk litt annet perspektiv på mye pga utfordringene hun hadde.

[Gjest orkidebuketten]

Vi er avlastnings familie for en gutt med diverse diagnoser, ingen av de er grunn til funksjonshemning. Vi har han en helg i mnd og 5 dager i sommerferien. Det er et givende arbeid, men det som er viktig er å tenke at dette er noe man vil holde på over lengre tid.

Slik gjorde vi det:

Jeg var i kontakt med kommunen, og fikk en samtale med hun som driver med det, og jeg ble intervjuet. Husker godt de første ordene hun la vekt på: dere får ikke sykepenger eller feriepenger. Det var så mange som spurte om det så hun hadde begynt å si i fra.

Så etter at vi var godkjent og vandelsattesten på oss begge var levert, fikk jeg tilsendt på mail de ungene som trengte et hjem å besøke, og så skulle vi diskutere dette oss imellom og så levere svar på hvem av barna, som var merket med alder og kjønn.

Så tok hun kontakt med aktuelle familien,. og vi var på et møte der vi traff de, og så kom foreldre og barn på besøk til oss, vi ble enige med kommunen at de ikke trengte å være med. Så satte vi igang med samvær.

Det er en fantastisk glede å tilby en plass i hjemmet, i Vår familie. Han skal og er med på alt som er en del av vår hverdag. Enten det er fjelltur, kino, han elsker å bake og lage mat. Ikke hjemme hos mamma og pappa, kun hos oss.

Det er viktig at man respekter de grenser og regler som er fra foreldrene. Vi lot ungene sitte litt for lenge oppe en lørdagskveld, vi så en spennende film alle sammen, med det resultatet at de fikk en dautrøtt unge, noe vi ettertid har droppet.

[Gjest Tirkes]

Tusen takk, Orkide, for en fin post. Du svarer på ting jeg ikke visste at jeg lurte på. Burde jeg skreddersy et rom til det eventuelle rommet? At de har slutt eget rom og ikke bare et upersonlig gjesterom? Rare tanker. Ser lett for meg at jeg kan ta litt vel av. Og merkelig at folk ber om feriepenger som førstepri.... Jeg forventer at dette skal bli et pengesluk, og tar gjerne med et barn på ferietur av egen lomme

Jeg tror jeg blir nødt til å gjennomføre dette!

[Gjest sweetsugar]

Jeg har vært i avlastningshjem, og det var stortsett brae opplevelser. Men jeg følte meg ofte forskjellsbehandling i forhold til deres barn, og jeg fikk ofte skylden for ting vi hadde gjort galt, men ellers var det ganske greit å være der

[Gjest orkidebuketten]

Tusen takk, Orkide, for en fin post. Du svarer på ting jeg ikke visste at jeg lurte på. Burde jeg skreddersy et rom til det eventuelle rommet? At de har slutt eget rom og ikke bare et upersonlig gjesterom? Rare tanker. Ser lett for meg at jeg kan ta litt vel av. Og merkelig at folk ber om feriepenger som førstepri.... Jeg forventer at dette skal bli et pengesluk, og tar gjerne med et barn på ferietur av egen lomme

Jeg tror jeg blir nødt til å gjennomføre dette!

Hei igjen., Hvis det er noe du lurer på så kan du event sende meg en pm, med flere spørsmål. Vi har ikke eget rom, han fikk tilbudet men ville dele det med et av våre baren, men jeg er helst sikker på at dere får dette til. Det er store behov for at noen stiller opp.

Du skriver det å ta litt vel av: Vel kjenner igjen den følelsen veldig godt, men viktig at du finner en balansegang.

[Gjest Tirkes]

Godt mulig jeg sender PM etterhvert til noen av dere. I morgen skal jeg ringe kommunen med litt generelle spørsmål

[AnonymBruker]

Mine foreldre har vært avlastningsfsmilie så lenge jeg kan huske. Først for en jente med psykisk utviklingshemming (10 års tid). Hun var vel hos oss en helg i mnd og en uke om sommeren. Det fungerte veldig bra. Var liten da så husker ikke så mye.

Så var det ei jente med psykiske problemer. Hun endte med å bo fast i 1 år. Det var ikke meningen men ble "dumpa" på oss av kommunen. Det gikk forsåvidt greit det også men var mere pes.

Siste var en gutt med Asperger. 1 helg i mnd. Gikk veldig enkelt og greit.

Jeg jobber selv med barn med autisme og det er stort behov for avlastningshjem for denne gruppen. "Vanskelighetsgraden" varierer selvsagt med alder og nivå. Det kan være en fordel for enkelte at du er barnløs og en ulempe for andre.

Bare tenk på at barn kan knytte seg rask til deg så tenk deg godt om før du gjennomfører. Du burde ha et års perspektiv syntes jeg før man eventuelt slutter. Mange av disse barna har stor gjennomtrekk av voksne i livet sitt.

Lykke til, det er en flott opplevelse!

Anonymous poster hash: 0bec1...456