Hvordan roe meg ned, er så stressa på det å bli gravid og livredd for å ikke bli det. Og misunnelig på andre gravide...

[TuridS]

Jeg har snakka litt om mine bekymringer i tidligere tråder, men tenkte å lage en konkret tråd om det så jeg forhåpentligvis kan bli litt smartere og/eller få bukt med problemet mitt.

Jeg er i første prøveperiode, men allikevel blir jeg mer og mer redd for hver dag for at jeg ikke kan få barn. Jeg bare kjenner en sånn ekkel følelse inni meg på at jeg aldri skal få være så heldig som de gravide eller de med barn. Føler meg nesten snart overbevist om det inni meg, så redd er jeg.. :S

Jeg pleier å bekymre meg over det meste og hverdagen min består av mye angst, tenking, bekymring og tar mange sorger på forskudd. Og det skjer også rundt det at jeg nå skal prøve bli gravid. Men selv om jeg pleier være så stressa og kjenne på veldig frykt inni meg om ting, så kjennes de veldig virkelig for meg.


Jeg tenker at jeg sikkert kommer til å ikke få barn, som er det jeg ønsker meg mest av alt her i verden nå. At jeg ikke skal være så heldig som alle andre som har barn og at noe er galt med meg. At forhåpningene mine skal bli knust.

Jeg klarer ikke glede meg over venninner med barn eller som er gravide, jeg må late som.. :S Fordi jeg er så redd og så misunnelig på dem inni meg.. Jeg vet det er slemt men det er sånn jeg føler det.

Jeg er 31 nå og mannen min er i slutten av 30 årene og mine bekymringer går rundt at tiden går fra meg, at jeg må prøve i et år eller fler og at jeg kommer til å spontanabortere og at han kanskje ikke er fruktbar eller at jeg ikke er det og at vil aldri kan få barn, og at om jeg er så heldig og blir gravid og ikke spontanaborterer så kommer ungen til å bli alvorlig syk eller få downs syndrom og at venninner kommer til å tenke "jeg er glad jeg ikke er henne og at mine venner er friske og fine"

Alle disse tankene og mer surrer rundt i hodet mitt veldig mye hver dag og i noen få øyeblikk så kjenner jeg intens glede for kanskje KANSKJE det hele kan gå bra, men så går den vekk fort og bekymringene strømmer på igjen.


JEG BLIR GAL!! av meg selv..

Hadde dere det sånn?? Hvordan slappe av og tenke annerledes?? Det er jo realiteten liksom... :S


ps. Moren min spontanaborterte flere ganger før meg og mine to brødre ble født. Er det arvelig å abortere??

[miramis]

Tror du bør prøve i minst et halvt år før du bør stresse om fertilitet! Hjelper iallefall ikke på noe som helst å stresse slikt.

[AnonymBruker]

Hei Turid

I de andre trådene jeg har svart deg med spørsmål angående ditt stressnivå så har du aldri svart tilbake, så jeg vet ikke hvorfor jeg gidder å svare her...

Men,jeg har aldri hørt om at det er arverlig. Selv om det som regel går bra så bør du jo vite at det å spontanabortere er vanlig.. Men det betyr jo ikke at det skjer nettopp deg.

Jeg antar du er hjemmeværend. Så det betyr at du stresser om dette konstant. Du ser det selv at det ikke er bra for deg. Er du iallefall enig i at å være så negativ i første prøveperiode er litt tja.... dumt?

Dere har nettopp bestemt dere for å begynne å prøve. Tenk på de som har prøvd å flere år da? Du har prøvd, i knappe 1 mnd. Du må prøve å se helheten i dette.

Jeg var også stresset da jeg prøvd, i form av at jeg venta på eggløsning, og testa fra 2 dager før IKM. Men skjedde det ikke så var det jo ikke verdens ende likevel.

Og, de færreste, aller færreste, kan ikke få barn. Det finnes mye hjelp der ute.

Jeg har på følelsen av at du forer deg selv med så mye negativitet at du bare ender opp med en vond sirkel der DU gjør deg selv deprimert for noe som i det hele tatt ikke eksisterer. Hadde du mistet en gang eller to så forstår jeg deg, eller vært prøver i lange tider... Men man kan nesten ikke ta deg seriøst siden dette er din første prøveperiode.

Hvorfor vil du ikke hjelpe deg selv? Du har blitt utstyrt med en hjertne, og når du kjenner disse tankene dukke opp er det viktig at du prøver å tenke realistisk og at du styrer dem bort. Forstår du?

Anonymous poster hash: 29b4e...e02

[Athene]

Ut i fra hva du skriver her, og andre steder, er det kanskje bedre å rydde litt i eget liv før du bringer ennå mer kaos og usikkerhet inn i det?

Det å få barn er noe av det mest omveltende man kan gjøre. Det medfører ofte konstante bekymringer, da du har et lite vesen du er så uendelig glad i. Det samme gjør en graviditet, har man en tendens til å tenke på alt som kan gå galt, vil hjernen jobbe på overgir hele tiden.

Hvordan du skal snu tankemønsteret er sikkert andre bedre til å svare på enn meg. Jeg har bare erfart og lest så mye at jeg vet at man bør ha det mest mulig stabilt med seg selv før man går for graviditet og spedbarn.

[Gjest Doh]

Etter å ha lest flere tråder du har laget her inne har jeg ett forslag:

Kom deg til psykolog!

Du er nødt til å få hjelp til å snu tankemønsteret slik som Athene skriver. Og i og med du skriver at hverdagen er preget av mye angst mener jeg at du er nødt til å få hjelp med tankene dine. Helst før dere fortsetter prøvingen, for dette er ikke sunt for deg og det kan ikke være et sunt miljø for et barn å vokse opp i.

[AnonymBruker]

Det er absolutt mulig å endre tankemønstrene sine. Ta kontakt med psykolog.

Anonymous poster hash: 35ff0...3db