19 år - flyttenekt og trusler

[AnonymBruker]

Jeg er ei snart 19 år gammel jente som føler at det er på tide å ta steget videre - jeg vil flytte og jobbe, stå på egen ben og bli selvstendig.

1. Med stor sannsynlighet skal jeg flytte inn i en hybel 45 min unna hjembyen.

2. Med stor sannsynlighet får jeg en fast jobb der med 80% stilling.
3. Jeg har vært ute i jobb siden jeg var 14 år og har vært flink til å spare, så økonomien er det ingen problemer med.

Så egentlig er alt i boks ifht flytting, helt til jeg tok praten om dette med foreldrene mine. Reaksjonen var helt annet enn forventet...

Mamma begynte å gråte og bære seg, i 2 timer holdt hun rundt meg mens hun bønnfalt samt prøvde å få meg til å love å ikke flytte. Hun sa mange ting som:
"Jeg har ingen glede og ser ikke meningen med livet/hverdagen om du drar fra meg.."

"Du må tenke på meg... Hvis du virkelig er glad i meg, ikke flytt!"
"Du er yngstejenta mi, jeg kommer ikke til å takle det om du flytter"

"Jeg kommer ikke til å få spise eller sove... Jeg blir så ødelagt om du drar"
"Lov meg at du ikke drar!!"

Jeg prøver å være sterk, og poengterer med at hun bare kan besøke meg så mye hun vil, og at jeg gjør dette fordi jeg har behov for å bli selvstendig og dette er noe jeg virkelig ønsker. Hun går gråtende ut av rommet mitt.

Neste velger jeg å snakke med pappa. Han blir også overfølsom og sier ting som:
"Den eneste måten du får flyttet på, er om jeg gjør noe med deg slik at politiet må komme på døren, sette meg i håndhjern og jeg havner i fengsel. Dette er den eneste måten du får flyttet. Ellers er dette utelukket."
"Jeg og din mor har ikke flere krefter igjen til å takle at du drar fra oss. Vi har masse tanker og bekymringer hver dag, jeg sover kun 3 timer om natten, om du drar kommer jeg til å få hjerteslag og bli syk."
"Om du hadde hatt en hund du var glad i, ville du latt den løpe rundt uten bånd kun for at den skulle bli glad? Og risikere at den ble påkjørt? Nei. Du holder båndet igjen fordi du er glad i den."

"Hadde det ikke vært for familien hadde jeg reist for lengst, og tatt livet av meg selv."
"Hva med venner og resten av slekta? Vi kommer til å miste ansikt, de kommer til å tro at du flytter fordi vi mishandler deg eller fordi du ikke har respekt for oss. Vi orker ikke skam"
"Du har ikke gjort noe som har gledet oss i livet. Du forstår ingenting det å være forelder. Den dagen du får barn selv og innser hvor glad vi var i dere, vil det være for sent, fordi da er vi borte."
"Jeg garanterer deg at du kommer til å være redd hver dag for å dra ti hybelen din. Du vil være redd for folk som kan voldta deg, rane deg og drepe deg. Du kan ikke vite om eieren av huset er en voldtektsmann eller morder."
Samt et helt foredrag om hvordan man skal leve lykkelig som en familie, hvordan vi en dag skal bli den perfekte familien samt hvor naiv og korttenkt jeg var som tror at jeg er blitt så voksen at jeg klarer på egne ben. Fordi det klarer jeg ikke. Ifølge han selv.

Som dere kanskje har skjønt så kommer foreldrene mine fra en helt annen kultur, der de har helt forskjellige tanker, moral og verdier ifht til oss barna, spesielt meg... Jeg har kommet i uttallige konflikter med dem pga kulturkræsj, i og med at jeg føler meg 100% norsk og har en helt annen tankegang.

Jeg har valget mellom å:
1. Trosse dem og flytte, oppfylle ønskene mine. Risikoen er at foreldrene mine kan bryte ned psykisk, familien splittes, de blir skilt, blir syke, jeg fucker opp familieforholdet.
2. Undertrykke mine egne behov, og gjøre som dem vil: nemlig å holde ut hjemme ett år til. Men jeg kommer neppe til å bli lykkelig av det...

Jeg håper dere ser problemstillingen min. Jeg vet med meg selv at jeg er voksen nok og har de ressursene som trengs for å flytte, og jeg kjenner med meg selv at jeg virkelig virkelig har behov for dette.
Eneste som stopper meg er foreldrene mine, det faste grepet de har om følelsene mine og bekymringen om hva som kommer til å skje med dem om jeg velger å "forlate redet"...

Dette er veldig tungt for meg for tiden. Jeg føler ingen forstår meg, i og med at alle vennene og kontaktene mine er norske med norske foreldre og det er vanskelig å sette seg i min situasjon med foreldre med en annen kultur...

Jeg får så vondt, noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg ble født av en norsk familie. Kanskje irrelevant, men jeg har også vært nødt til å gå til psykolog i lengre periode for å bearbeide følelsene og problemstillingene mine i forhold til det å bo under samme tak som foreldre mine. Ting har ikke vært en dans på roser innenfor husets fire vegger...

Håper noen kan hjelpe meg... Jeg orker virkelig ikke å bli hjemmeboende enda ett år til.

Anonymous poster hash: 9ab09...af1

[AnonymBruker]

Hvorfor skal det gjøre noe forskjell om du holder ut ett år til for dem? De kommer til å reagere på samme måte da også tenker jeg, uten at jeg kan noe om deres kultur.

Anonymous poster hash: 73bcb...32d

[SoftKitty]

Det er lett å si at du såklart må gjøre som du ønsker og bare flytte, men jeg forstår at det er vanskelig når de reagerer så sterkt. Kan du vurdere å flytte til et sted ennå nærmere dem, så det blir lettere for alle? Da kan de i starten få se deg hver dag og da venner de seg nok raskt til at du står på egne ben og ikke bor hjemme lenger.

[AnonymBruker]

Si til henne at hun må snakke med en psykolog. Før eller siden forlater alle barn redet, og det er litt rart dersom hun ikke har prøvd å psyke seg opp til dette før. Du er 19, og da er det på tide å komme seg litt ut i verden.

Anonymous poster hash: d2467...b95

[Guadaloupe]

For en utrolig rar måte å reagere på! De kan ikke holde deg hjemme for resten av ditt liv, du må få muligheten til å prøve å være selvstendig, klare deg selv, rett og slett bli voksen på ordentlig. Kan jeg spørre hvor foreldrene dine er fra? Det var en utrolig bisarr måte å reagere på, og det at de spiller slik på samvittigheten din er jo rett og slett stygt og egoistisk! Ja jeg skjønner de er glade i barna sine, men å si at de ikke har noen mening i livet hvis du flytter er jo helt sjukt, de burde få profesjonell hjelp, og du må som sagt få muligheten til å bli selvstendig og voksen!

[AnonymBruker]

Du må jo nesten bare flytte. Situasjonen blir neppe bedre om 1 år, 2 år eller til og med 5 år. For hva har endret seg om 12 måneder?

Angående at det kommer til å gjøre vondt så har jeg desverre ingen trøst. Det kommer jo til å gjøre det. Men litt bedre blir det nok om du løser situasjonen litt som med et plaster - riv det raskt av. Flytt et stykke unna så de ikke kan komme på døra hele tiden og ring fast, men ikke for ofte.

Om du er redd for at de skal fysisk holde deg igjen eller hente deg hjem med makt må du jo selv vurdere? Om du trenger hjelp til å komme deg ut og forbli ute?

For en utrolig rar måte å reagere på! De kan ikke holde deg hjemme for resten av ditt liv, du må få muligheten til å prøve å være selvstendig, klare deg selv, rett og slett bli voksen på ordentlig. Kan jeg spørre hvor foreldrene dine er fra? Det var en utrolig bisarr måte å reagere på, og det at de spiller slik på samvittigheten din er jo rett og slett stygt og egoistisk! Ja jeg skjønner de er glade i barna sine, men å si at de ikke har noen mening i livet hvis du flytter er jo helt sjukt, de burde få profesjonell hjelp, og du må som sagt få muligheten til å bli selvstendig og voksen!

Selv i enkelte søreuropeiske kulturer er (for oss overdreven) sorg en måte å vise sin kjærlighet på. Der norske foreldre er rasjonelt støttende vil andre se gråt og klager over at en ikke greier seg uten barna som en måte å si at de elsker dem. Uten at det betyr at barna ikke flytter ut, bare fulgt av gråt, ikke krampaktig lystig "lykke til på hybel!".

Anonymous poster hash: 870dc...d02

[Sweet77]

Jeg siterer bare en setning, siden innlegget ditt var langt og jeg syns den summerer opp ganske mye:

"Du har ikke gjort noe som har gledet oss i livet. Du forstår ingenting det å være forelder. Den dagen du får barn selv og innser hvor glad vi var i dere, vil det være for sent, fordi da er vi borte."

Denne holdningen. De vil ha deg for sin, ikke din, men sin egen skyld. DU har ikke gitt dem noe, er holdningen.

Vet du hva, da er det DE, ikke DU, som ikke forstår noe av det å være forelder. Foreldre skal være der for barna sine, gi masse kjærlighet, gi masse selvtillit for det barnet gir selv, og gjøre dem så selvstendige som mulig slik at de kjenner seg trygge når de i sin tid vil forlate redet. DE har ansvar for å takle at barna flytter også - det er ikke barna som skal oppdra foreldrene her. Så det ligger på dems kappe, ikke på din.

Dette kan du anvende nærmest på alt som moren og faren din sier her.

Men, så er det dette med kulturen. Jeg forstår at de kommer fra en annen kultur, og at de ser ting på en annen måte enn vi gjør. Det er mulig AB #6 har et poeng, men jeg synes det virker som det går lenger når jeg ser måten særlig faren din resonnerer på og hvordan han vil bruke fysisk makt for å holde deg igjen. (om dette da er reelt.)

Du sier selv at ikke du orker et år til, og går til og med til psykolog for det. Dette synes jeg er alvorlig. Venter du lenger sa kan det være at du ikke finner kreftene du har nå til å flytte ut, du må tenke på det også. Og da kan det være for sent.

Så du bør tenke på ditt eget ve og vel i dette tilfellet. Foreldrene dine forpliktet seg til å gjøre det beste for DEG da de fikk deg, enten de forstår det eller ikke. Og hva de forstår eller ikke er faktisk ikke ditt ansvar.

Så stå opp for deg selv, og gjør det de må. Resten må de takle selv. Det er DERES ansvar, ikke ditt. Det ser så langt ikke ut til at de tar sitt ansvar i denne saken - da får du mentalt stille som krav i ditt sinn at de i det minste gjør det etter du har flyttet ut. For det er ansvaret DU har overfor deg selv

[AnonymBruker]

Neste velger jeg å snakke med pappa. Han blir også overfølsom og sier ting som:

"Den eneste måten du får flyttet på, er om jeg gjør noe med deg slik at politiet må komme på døren, sette meg i håndhjern og jeg havner i fengsel. Dette er den eneste måten du får flyttet. Ellers er dette utelukket."

Anonymous poster hash: 9ab09...af1

Flytt. Og skaff deg voldsalarm eller hemmelig adresse eller noe.

Anonymous poster hash: 024cf...685

[AnonymBruker]

Huff dette høres fryktelig tungt ut. Har ingen råd dessverre. Vil bare sende deg en klem.

Anonymous poster hash: 0b0e0...b91

[LillaFrosk]

Reaksjonene deres mener jeg er en enda større grunn til at du burde flytte. Om de virkelig får det SÅ jævlig om du flytter ut, så får du foreslå dem en psykolog eller noe. Du er nitten, og stor nok til å prøve å bo for deg selv... Virkelig..

Høres jo mest ut som om de har aller helst lyst til å pakke deg inn i et bur i kjelleren

Edit: Skrivefeil

Endret 19. juni 2013 av LillaFrosk

[Pinkee]

Er du yngst av flere søsken, søsken som allerede er flyttet ut? Kanskje en prat med dem vil hjelpe, hvis foreldrene din overlevde det, så går det sikkert bra at du og flytter.

Men, synes slik psykisk terrror er en stygg uting!!

[AnonymBruker]

Dette er jo helt sykt og de er utrolig urasjonelle. Psykisk mishandling slik de driver med er all grunn til å flytte ut og glemme dem.

Anonymous poster hash: 59ead...170

[Glynis]

Enig i at den reaksjonen viser hvor viktig det faktisk er for deg å flytte ut. Dette er ikke et sunt familieforhold og du trenger uavhengighet fra slik psykisk utpressing.

[AnonymBruker]

Har skjønt at familie er noe av det viktigste i enkelte kulturer, hvor det er vanlig at flere generasjoner bor under samme tak for å ta vare på hverandre...MEN nå bor dere i Norge, som du skrev føler du deg helt norsk og ut i fra måten du skriver på kunne jeg lett tatt deg for å være helt norsk også. Dermed vil jeg nok råde deg til å gjøre det en hvilken som helst norsk 19 åring ville gjort dersom muligheten var der, FLYTT!!

At foreldrene dine er glad i deg og ikke takler at du drar er ikke ditt problem, selvfølgelig er det for jævlig at foreldrene dine sliter med dette, men det er DE som skal sørge for at DU har det bra, ikke omvendt...det er vel det foreldrerollen går ut på?!
Nå flytter du jo ikke til andre siden av kloden heller, så fatter ikke hysteriet deres. Beklager om jeg virker krass, det er virkelig ikke meningen, men jeg synes foreldrene dine burde gå noen runder med seg selv, kanskje til og med søke hjelp om de har så store problemer med å la deg leve ut ditt liv.

Uansett syns jeg du bør flytte, å bo i et hjem med psykisk mishandling vil bare bli verre å takle over tid.

Anonymous poster hash: feddc...13f

[Gjest]

Du har tatt inn over deg at du bor i Norge.

Det burde kanskje foreldrene dine prøve også?

Jeg forstår at det ikke er lett.

Er det noen fare for at du blir fysisk nektet å forlate huset?

Har du sikret pengene dine slik at foreldrene dine ikke har muligheten til å underslå dem, for på den måten å hindre deg i å flytte?

Jeg forstår at det ikke er enkelt, men det er vel ganske nødvendig?

Ikke diskuter mer med dem. Hold deg til å informere dem. Få hjelp til å komme deg unna.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg forst¨år at det er vanskelig for deg- Det er lett å si at du bare skal flytte, men hvis du er glad i dem, og føler ansvar for dem, er det sikkert ikke så enkelt.

Jeg tror ikke jeg hadde klart å flytte hvis situasjonen var slik du beskriver. Jeg tror jeg ville prøvd få til et kompromiss. Sagt at jeg kunne ventet et år med å flytte hvis de støttet meg da. Jeg tror de vil takle det bedre om et år. Da får de tid til å forberede seg på det, og du er et år eldre.

[Gjest Snyltefluen]

Valgmulighet nr 2 har en liten hake: Sjansen for at reaksjonen blir den samme når du snakker med dem om flytteplaner neste år, er ganske stor. Du kan vente i 2, 3, eller 5 år, prosessen med å få stå på egne bein vil gå like lite smertefritt. Å ønske å stå på egne bein er ingen forbrytelse, selv om foreldrene dine får det til å høres sånn ut.

Reaksjonen til faren din skremmer meg, og er enda en god grunn til å flytte ut. Vil det være trygt for deg å ta med flyttelasset selv, eller vil de forsøke å stoppe deg?

[AnonymBruker]

Kan ikke skjønne hvorfor slike ting kommer som et sjokk på foreldre Men har jo ikke barn selv da. Men uansett; du må jo gjøre det du vil gjøre, det er jo ikke som om du forsvinner ut av livet deres for bestandig heller:P Også tror jeg nok de vil sette pris på alenetiden de får med hverandre etter så mange år, så går nok over^^,

Anonymous poster hash: 9e10f...5c3

[AnonymBruker]

Flytt når du er klar for det. Noen foreldre blir aldri klare.
Når førstemann flyttet hjemmefra så hadde jeg på en måte visst det et helt år i forveien. Jeg fulgte prosessen men å bli ferdig med videregående for så å spare opp til husleie og depositum. Dermed så fikk jeg som forelder god tid til å forberede meg mentalt.

Det er faktisk en litt tøff situasjon når barn flytter hjemmefra. Fra å ha vært der døgnet rundt i 18 år så er det plutselig slutt. Ikke alle foreldre takler denne overgangen like lett. Jeg fikk god nok tid til å forberede meg den første gangen.

Anonymous poster hash: 710a7...960

[AnonymBruker]

Flytt nå, før det er for sent! Før du vet ordet av det er det gått 5 år, og du bor fortsatt hjemme, og de sier fremdeles akkurat det samme.

Anonymous poster hash: 4bc5e...3cc