Så himla ambivalent.

[AnonymBruker]

Om to dager slutter jeg med p-piller og jeg føler mer skrekk enn spenning.

Jeg har tre store barn (yngste er 9) og var helt sikker på at jeg var ferdig med å få barn. Jeg ble skilt og har nå barna 50%. For første gang i mitt voksene liv har jeg hatt muligheten til å være fri. Jeg fikk min første når jeg var 18 og har dermed aldri hatt et voksenliv uten barn. Nå har jeg hatt det 50% av tiden og jeg elsker det. Den uka uten ungene kan jeg reise, dra på vinkveld hos en venninne, ha sex i på stua, gå på kafe, kino osv. Jeg er fri!

Men for snart 3 år siden møtte jeg en ny mann. Han er 45 år nå og har ingen barn. Jeg sa veldig klart i fra til ham at det var uaktuelt for meg å få flere barn og at han måtte tenke nøye over om det var noe han kunne leve med før det ble oss. Han sa at han var blitt såpass gammel at han for lengst hadde innfunnet seg med å ikke bli far.

I løpet av de 3 årene har ønsket om barn kommet snikende for min del. Jeg har lyst til å få barn med ham. Jeg ønsker å dele den opplevelsen det er med ham. Jeg tenkte grundig gjennom dette før jeg tok det opp med ham. Jeg ville være helt sikker på at det var det jeg ville for ikke å gi ham falske forhåpninger. Han ble så glad! Vi ble enige om at nå i sommer ville være en ideel tid å starte prøvingen på. Helst ville vi kanskje utsatt det 2-4 år men han er allerede 45 og dermed ser vi at tiden løper fra oss.

Så nå sitter jeg her og har følelser som spriker i begge retninger. På den ene siden gleder jeg meg til å være prøver, bli gravid og få barn. Jeg ser på vogner og babytøy og forestiller meg hvordan det kommer til å bli. På den andre siden får jeg panikk av de samme tingene. Det skifter fra time til time.

Tidligere har jeg blitt gravid i pp1 eller 2. Hele seks ganger har det skjedd. Tre barn, to sa og en pa. Jeg har ingen garantier for at det går like fort denne gangen. Jeg har blitt eldre og vi vet ingenting om hvordan vi "passer sammen". Men muligheten for at jeg blir gravid om kort tid er jo der.

Det hele føles så overveldende. Ikke er det lett å snakke med mannen om det heller. han har en veldig avslappet forhold til det hele for som han sier så vet han ikke hva han går til. Jeg derimot vet det så inderlig godt.

Måtte bare lufte litt tanker.

Anonymous poster hash: 1ac5d...9e1