det er rett og slett så ufatterlig vondt....

[AnonymBruker]

aldri i mine villeste fantasier skulle jeg tro at dette med barn skulle bli så vanskelig...

Vi er ett samboerpar i slutten på 20 årene som har vært prøvere i over 1 år nå.

At dette kunne ta tid var vi vel begge inneforstått med, men langt over 1 år, det er i meste laget...

Rundt oss blir venner gravide,føder og planlegger flere barn, mens vi er igang med utredning og forsøker å smile så godt vi kan når folk spør om vi ikke snart skal ba egene barn.

"dere som har hus,jobb og alt dere trenger, hvor blir det av barnet??"

Det er som å få en kniv rett i hjertet...

Har en nær venninde nå som jeg egentlig skal arrangere babyshower for,og jeg klarer ikke ta meg i nakken og fikse istand det praktiske... jeg vet jeg må,for det fortjener hun, men det gjør vondt... som å strø salt i ett skikkelig sår...

Ikke fordi jeg er sjalu eller ikke unner henne dette, men fordi det er en enorm påminner til alt vi ikke har,som vi ønsker så sterkt...

Er redd dette aldri vil gå bra, at vi ikke blir gravid tiltros for hjelp... at vi går en fremtid i møte som barnløse... det er bare så ufatterlig vondt....

Vet ikke hvor jeg vil med alt dette,men det er tungt å holde det inne alene...

Anonym poster: c000a91a067a7ccab45b2eab6e5c1524

[AnonymBruker]

Anonym poster: 4d03d9fb0cff05a0a59dd1e1ddd9ba25

[Meridian]

Jeg kan ikke fatte at folk kan være så frekke å spørre dere om noe så personlig som barn! De vet da ingenting om det, og har heller ingenting med det!

Jeg er singel og har ingen barn, og folk er frekke og maser på meg om kjæreste ... og det værste er at de maser om barn . hallo! Jeg er singel!

Jeg syns du kan kose deg med babyshoweren til venninnen din. Og om folk spør deg om barn, kan du si at det er mellom deg og din kjære, og når det skjer noe vil du fortelle det. Og i mellomtiden ønsker du ikke å bli mast om dette...

Og en ting til, dere er ikke 30 engang så ikke stress, og det er normalt å få sitt første barn i begynnelsen av 30-årene. Kjenner mange som fikk sitt første barn fra de var 29-33 år.

Og stress vil iallfall ikke gjøre dere gravide. Barnet vil komme, men da må dere ha det bra med dere selv. Om dere bare koser dere og lar det skje når det skjer, uten forventninger, så vil det kanskje skje.

Endret 14. mai 2013 av Bølle

[AnonymBruker]

Veldig bra svar av Bølle.

Vet ikke hva jeg skal si, annet enn at det er utrolig frekt å spørre folk om sånt. Sender deg en klem, og skal krysse fingrene for at det går bra for dere.

Anonym poster: 02f5e9ea0f8c29759b0bb1a353537192

[AnonymBruker]

Hva er problemet med å si at man sliter med å få barn , men at man prøver? Da blir jo alt mas slutt , og man slipper å bære på det selv... Er det tabu for jenter å ha problem med å bli gravid?

Anonym poster: 7e2b1d6d9a4f4b9ae00b3ea19b2c1dec

[Solsikke]

Hei TS,

vi har også prøvd i over ett år, så jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Det er utrolig vondt å skulle imøtekomme folks forventninger om "at nå er det vel snart deres tur". Vi er begge passert 30, og vi er nettopp ferdig med utdannelsene våre - noe som ikke gjør situasjonen veldig mye enklere.

Jeg prøver å svare og smile blidt tilbake når folk spør om vi ikke bør få barn snart, og jeg prøver å være enormt glad og lykkelig på andres vegne når de forteller at de venter barn.. Men det gjør vondt, og det er enormt sårt..

Jeg har ingen gode råde til deg, men jeg vil i hvertfall fortelle deg at du ikke er alene om å ha det sånn. Vi er flere der ute..

[dobri123]

Har ingen gode råd som kan gjøre situasjonen lettere, men vil veldig gjerne sende en klem. Håper ting ordner deg for dere.

[AnonymBruker]

Hva er problemet med å si at man sliter med å få barn , men at man prøver? Da blir jo alt mas slutt , og man slipper å bære på det selv...

Nei, da blir IKKE maset slutt. Da begynner alskens "velmenende" råd uten rot i virkeligheten En uendelig strøm av foretellinger om folk som fikk det til når de "bare begynte å slappe av" osv.

Anonym poster: b9ca85e292d4965a6db90788c9ca968f

[AnonymBruker]

Hva er problemet med å si at man sliter med å få barn , men at man prøver? Da blir jo alt mas slutt , og man slipper å bære på det selv... Er det tabu for jenter å ha problem med å bli gravid?

Anonym poster: 7e2b1d6d9a4f4b9ae00b3ea19b2c1dec

Noen har allerede påpekt at maset tar slett ikke slutt i mange tilfeller. Noen mennesker eier ikke grenser, og fortsetter å grave og mase i det uendelige, til tross for at det faktisk dreier seg om dypt private ting (har du lyst til å legge ut en statistisk oversikt over sexlivet ditt det siste året over et kaffeslabberas, kanskje?). Dessuten - ja, det er tabu, på litt samme måte som f.eks. psykiske problemer. Det er usynlig, og det kan oppleves som et personlig nederlag. "Alle" får jo til å få barn, liksom. Tenåringer blir smelt på tjukka i ett sett, og det er ikke grenser for forholdsregler man kan ta for å unngå graviditet. Man skulle tro at det var den enkleste sak av verden å bli gravid når man først ønsker det, så når man ikke klarer det føler man seg utilstrekkelig og mislykket. Slike følelser har man gjerne ikke lyst til å kvitre om til gud og hvermann. Synes du det er lett å fortelle alle og enhver om dine knuste drømmer, kanskje? Man kan si at det burde være større åpenhet og aksept rundt slike ting, og kanskje vi kommer dit etterhvert, men det er vanskelig nok å være ufrivillig barnløs, om man ikke skal måtte gå i bresjen for en holdningsendring i tillegg.

Anonym poster: e7d398f6af8da46fa75e7a7cf759b3b2

[AnonymBruker]

Jeeez... 1 år er jo "ingenting"... fatter jo ikke hva det er å bæse over før det er en realitet at dere sliter med å få barn. Det er ikke unormalt å prøve så lenge. Vi brukte 5 år på førstemann, utredning etter 2 år.

Anonym poster: e0aabe7b9a4f824fb4966f6de188f198

[Askmeagain89]

Jeg skjønner deg veldig godt. Det er vondt, uansett hva man gjør for å takle det så vil man merke det på en eller måte. Vi har prøvd i 2 år og har akkurat fått vite at vi ikke kan få barn på den naturlige måten. Skal selv arrangere et babyshower sammen med noen andre og det gjør ufattelig vondt, så jeg ser den. Man må bare prøve å gjøre det beste ut av ting, dessverre. Satse på at det en dag blir ens tur.

Det er ille når folk spør, men ikke noe man kan unngå. Min løsning har blitt å fortelle alle mine nærmeste om situasjonen så slipper jeg hvertfall at de spør. Hvis andre spør så pleier jeg bare å si at vi jobber med saken eller at vi må vente til vi har det eller det på plass før vi tenker på barn.

Dette forumet er nettopp for å dele slike tanker så selvfølgelig er det bare å lufte det du tenker her, dumt at enkelte ikke klarer å styre seg for lite konstruktive kommentarer..

[Rægs]

Mine foreldre prøvde i nesten ni år (dette var på 80-tallet), og fikk høre av leger hele tiden at de aldri i hele sitt liv kom til å få barn.

Men når 90-tallet kom fikk de tre barn på rappen, mer enn det de hadde håpet på. Mamma var vel 31 år da eldstemann ble født.

Man må bare ha tålmodighet, men skjønner selvfølgelig at det er sårt for dere. Snakket med psyokolog om det?

Ønsker meg selv ikke barn, men føler med deg

[AnonymBruker]

Det er ikke uvanlig at man kan bruke opp mot ett par år før man får unge, så ikke gi opp 90-95% klarer det innen 2år har jeg lest... Har vært igjennom det samme selv, vi prøvde 1år på egenhånd uten hell, så var det utredning (jeg har PCOS),, og nå er det prøverør som er neste steg om 4mnd... Det føles som en evighet alt sammen!

Jeg kjenner på akkurat samme følelesen som deg, jeg har det siste året arrangert 5 baby shower for mine venner.... Vi er jo i den alderen hvor mange får barn... Og da blir man hele tiden påminnet alt stresset rundt at det tar tid, og at man ikke får til. MEN det er flere enn man trur som bruker lang tid på å få barn, men vi hører kun om de som får det til med en gang....

Jeg har ett par venninner som har prøvd i mange år... Og de fikk meg til å tenke på en litt annen måte - de sa til meg "ikke glem å lev selv om du prøver å få barn å det tar tid".... Ofte setter man livet "på vent" da man opplever det du/jeg gjør nå... men man lever bare en gang, så finn på artige ting, vær med venner, og prøv å fokusere på noe annet. MEN tru meg - jeg VET at det ikke er lett - jeg satt livet på vent 1år - isolete meg, syntes synd på meg selv osv.... Men det gjorde ting bare verre.... Jeg håper det ordner seg for dere! Lykke til... Dette ble et rotete innlegg, men det er noen tanker jeg har

Anonym poster: 90b1ce50789d4b9926d2347f2a58f209

[AnonymBruker]

Jeg brukte 2 år. Etter 1 1/2 år ga jeg opp.måneden kom og jeg orket ikke teste meg... Men plutselig ble det aldri noe mens og da jeg tilslutt testet var den positiv.

Anonym poster: a507b93f1a83244384a720d527874cf9

[AnonymBruker]

Jeg er gravid nå etter 9 pp og mange år uten prevensjon(men da ikke aktiv prøving) - og det som faktisk stilnet alle spørsmålene og uhøflig masing var å være åpen om at vi faktisk prøvde/prøver.

Rett før jeg ble gravid, og fikk hyggelige spørsmål om hvordan det gikk med babyplanlegging - så svarte jeg ærlig at "om det ikke skjer noe på et par måneder nå bestiller vi time til utredning, og da skjer blablabla videre, så får vi se".

Jeg er også åpen nå til de nærmeste om at jeg er gravid selv om det er tidlig, og at det selvsagt kan gå alle veier. De vet vi har vært litt nervøse i forkant for å ikke kunne få barn på egenhånd, og jeg har vært åpen om at ikke dette er en selvfølge for alle uten å snakke noe videre personlig om saken. Jeg snakker ikke nødvendigvis på vegne av meg selv, men generelt.

Jeg har ikke lagt ut til bekjente om detaljer, men om noen spør så sier jeg bare "vi jobber med saken, de lar seg ikke bestille vettu" med godt humør, og det året vi prøvde aktivt er også det året hvor det har vært minimalt med spørsmål om saken - heller ingen "velmenende" råd

Når fremmede spør om barneønske sier jeg ærlig at "vi har ikke barn, men vil gjerne ha" - jeg ser ingen grunn til å skjule det? Enten ønsker man seg, eller så gjør man det ikke.

Så for oss var faktisk beste hjelp å bare være avslappede, men åpen om saken - det stilnet alle de irriterende, invaderende og gjentakende spørsmålene som har blitt gjentatt i maaaaaaaange år før vi startet prøving.

For meg var det et poeng at folk skal skjønne at dette med barn ikke er en selvfølge, dette snakket jeg om til nærmeste allerede før vi startet forsøk, og det virker som om flere forstår det når flere velger å være åpne og fortelle om at de prøver - da ser de at det for de aller fleste ikke skjer bare med et knips

Noen få har reagert med "gratulerer nå skal du bli mamma!", og da minner jeg dem helt enkelt på at det ikke er en selvfølge det heller selv om man klarer bli gravid - og at det er en grunn til at mange velger å vente 12 uker minst før de deler nyheten.

På den måten føler iallefall jeg at jeg har kunnet snakke litt om både prøving og den første fasen i graviditeten, og det hjelper mye

Anonym poster: 2336b130050a17e9e72061ed82516786

[Kvitveis]

aldri i mine villeste fantasier skulle jeg tro at dette med barn skulle bli så vanskelig...

Vi er ett samboerpar i slutten på 20 årene som har vært prøvere i over 1 år nå.

At dette kunne ta tid var vi vel begge inneforstått med, men langt over 1 år, det er i meste laget...

Rundt oss blir venner gravide,føder og planlegger flere barn, mens vi er igang med utredning og forsøker å smile så godt vi kan når folk spør om vi ikke snart skal ba egene barn.

"dere som har hus,jobb og alt dere trenger, hvor blir det av barnet??"

Det er som å få en kniv rett i hjertet...

Har en nær venninde nå som jeg egentlig skal arrangere babyshower for,og jeg klarer ikke ta meg i nakken og fikse istand det praktiske... jeg vet jeg må,for det fortjener hun, men det gjør vondt... som å strø salt i ett skikkelig sår...

Ikke fordi jeg er sjalu eller ikke unner henne dette, men fordi det er en enorm påminner til alt vi ikke har,som vi ønsker så sterkt...

Er redd dette aldri vil gå bra, at vi ikke blir gravid tiltros for hjelp... at vi går en fremtid i møte som barnløse... det er bare så ufatterlig vondt....

Vet ikke hvor jeg vil med alt dette,men det er tungt å holde det inne alene...

Anonym poster: c000a91a067a7ccab45b2eab6e5c1524

God klem til deg!

Kjenner igjen smerten du skriv om. Det kan vera so sjukt vondt; særleg når andre rundt ein berre poppar ut den eine ungen etter den andre...

Sjølv har eg nesten ikkje tørt å tenka på dette etter siste spontanabort for 2 år sidan, men er i gong med å ta albyl-e og kan prøva om to månader. Må jo berre gå i gong snart om det skal vera ein sjangs i havet for å få unge...

Lukke til med vidare utreiing og prøving

[AnonymBruker]

selv her kommer slle de gode råd og historier... nej bedst at holde for seg selv -da slipper man gode råd og bare ikke tenk på det så skjer det... gravid uge 20 ivf nr 3 efter to års prøvinguten hjelp og et år med. Lykke til.

Anonym poster: 52a93e0ac00c589304fab36de02a155b

[Cindyogcandy]

Vil bare si lykke til. Kjenner meg veldig igjen i det du føler her, og det er ikke lett! Vi får med jevne mellomrom spørsmål og kommentarer om det ikke er vår tur snart, mens venneparene våre popper ut babyer som bare det, og vi prøver på 3. året uten hell. Har i et par tilfeller fortalt at vi prøver, og ikke vil snakke om det, fordi det er vanskelig. Da holder de iallefall tett.

Har tatt meg selv i å bite meg i tunga når nye venner forteller at de er gravide. Selvfølgelig er jeg glad på deres vegne! Men sorgen over å selv være barnløs dreper mye av gleden.

Håper masingen tar slutt, og at lykken snur for dere snart! Nyt livet og hverandre i mellomtiden Det er viktig!

[AnonymBruker]

Masse sympati herfra også, TS. Hilsen en som har kjipe dager selv av liknende grunner.

Anonymous poster hash: 6def2...a37

[AnonymBruker]

Forstår deg kjempegodt, å sender en god klem til deg. Jeg har vært så heldig å få et barn. Etter 2 år med prøving og en pergokur fikk jeg et barn for 4 år siden. Jeg kjente på akkurat det samme som deg. Jeg har pco så jeg visste det ikke ville bli enkelt. Problemet nå er at vi ønsker å få en til, noe som heller ikke går så bra og jeg kjenner på alle de samme følelsene igjen. Alle popper ut unger og vi sliter oss ut med dette. Jeg er nå på pergokur nr 2 og venter mensen idag. Hele kroppen min har symptomer på at mensen kommer, så er deppa igjen i dag.

Det mest irriterende er at de vi var åpne med dette sist maser om at skal dere ikke ha en til snart da??? Å når jeg prøver å minne de på at det ikke akkurat gikk på skinner forrige gang så er svaret ja men det er jo bare å gå til legen å få samme kur en gang til så ordner det seg jo! Nei det gjør ikke det!!! Jeg er drit lei alle disse bedreviterne som aldri har kjent på skuffelsen og pliktsex og hormonkurer som gjør deg totalt utstabil i humøret i tillegg til at du er lei deg i utgangspunktet.

Håper det ordner seg for dere! Og det er lov å kjenne på at man ikke syns det er greit og at det er sårt. Det vil alltid være noen som har slitt lengre enn deg, men når man har nærmet seg 1 år og utredning er neste steg så kommer disse følelsene snikende for de aller fleste vil jeg tro. Og for noen er det lett å være åpne om det, andre ikke, kjenn hva som er riktig for dere og ikke hva alle andre syns!

Anonymous poster hash: d354f...9af