Venninnene mine døde, hva gjør jeg nå?

[AnonymBruker]

For noen år siden mistet jeg en venninne på en utrolig tragisk måte. Det var så utrolig vondt, men jeg snakket aldri om det, bare gikk videre og latet som om ingen ting var galt. To år senere ( i fjor) mistet jeg enda en venninne fordi hun tok sitt egent liv, hun var en mine bestevenner og da det skjedde ble jeg helt ødelagt. Lå i sengen hele døgnet, våknet skrikende om natten fordi jeg hadde mareritt om at jeg ikke kunne redde henne, ville ikke spise, ville ikke møte folk og greide rett og slett ikke å fungere. Siden det var sommerferie merket ingen noe til dette. Sommeren gikk og når jeg kom tilbake til skolen forrige høst latet jeg igjen som om ingen ting var galt, men jeg kunne begynne og gråte helt uten forvarsel, men bortforklarte det alltid.

Nå er jeg 18 år og går på videregående, det er snart ett år siden bestevenninnen tok sitt egent liv og jeg sliter veldig med det enda. Jeg føler ikke glede, jeg har ikke lyst til og finne på ting med vennene mine, jeg har utrolig stor skyldfølelse for det som skjedde med henne og hater verdene og alle mennesker rundt meg. Jeg er utrolig lei av og ha det sånn nå og vurdere og be om hjelp. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre dette... Har jo aldri snakket om det og gjort mitt beste for å vise at ingen ting er galt. Uten om noen få fylle episoder hvor jeg har grått og vært utrøstelig og bablet i vei om hvor fælt jeg har det fordi de begge er død, har jeg aldri fortalt noen om hvordan jeg egentlig har det...

Så jeg lurte på noen av dere har noe tips til hva jeg kan gjøre? Eller er det ingen ting å gjøre? Skal jeg bare la det gå og gjøre mitt beste for å fortsette og leve?

Tusen takk på forhånd..

Anonym poster: 316e968dcc667ea920909df9b95569cb

[AnonymBruker]

Gå til legen, spør om å få henvisning til psykolog. Du trenger noen å prate med. Det er ikke bra å gå rundt med en så stor sorg alene.

Anonym poster: e1cb126bf4e29049de09cc97c8284337

[AnonymBruker]

TS her... jeg har virkelig ikke lyst og gå og snakke med fastlegen min... Hun er ikke særlig imøtekommende mot meg og skulle gå der og si til henne at jeg sliter tror jeg ikke jeg greier...

vet dere om det er noen på skolen som har autoritet til og henvise folk til psykolog?

Anonym poster: adffa7186494e98b4a8a0a003d85899a

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg vil anbefale deg å bytte fastlege. Det går an å gjøre hjemme på nettet:

https://tjenester.nav.no/minfastlege/innbygger/visloginside.do

Jeg tror ingen på skoler har muligheten til å henvise til psykolog.

[AnonymBruker]

Det var trist å høre TS. Det er ikke enkelt å miste personer man er glad i. Som nevnt tidligere i tråden, du bør få noen å snakke med. Bare det å få fortalt hvordan man har det kan være det som skal til. Du nevner psykolog, men at du ikke ønsker å gå via fastlegen for å få en henvisning.

Er det helsesøstertjeneste på skolen din, eller helsestasjon for ungdom? De kan hjelpe deg, men er usikker på om de kan henvise deg direkte. Men dersom du ikke liker fastlegen din, så kan du bytte lege, er det en mulighet?

Anonym poster: 5924b436c5520eb6a039c8f309cb9f37

[Gjest Mrs. Random Nick]

Og om du skulle synes at det er flaut å være hos den nye legen din (dersom du bytter) etter at du har snakket med vedk. om dette, så kan du bytte igjen. Jeg tror det er lov to ganger i året.

[AnonymBruker]

Jeg trooooor helsesøster kan gjør det, min gjorde det en gang i tiden. Husk at en time til fastlegen tar gjennomsnittlig 15 minutter, det er 15 minutter som føles ubehagelig, der du må utlevere deg selv og fortelle hvordan du har det. 15 minutter med ubehag er ingenting mot 3 år med depresjon, slik som du har hatt! Hun er pliktig til å hjelpe deg, hvis hun ønsker å "se det an" eller sette deg på piller i stedet så har du lov til å nekte og si at du SKAL snakke med psykolog. Hun kommer til å henvende deg videre, det MÅ hun.

Anonym poster: f7f01cd6b8fb0d84da8031d1783a5cf9

[AnonymBruker]

Du kan starte med å gå til helsesøster på skolen, så kan hun hjelpe deg hvordan du gjør det videre. Det er ikke sikkert hun kan henvise deg, men det er en mulighet for det. Dersom kommunen du bor i har andre tilbud (vet vi har noe her jeg bor, men husker ikke hva dette heter) så vet hun helt sikkert om dette.

Jeg benyttet helesøster på skolen som en pyskolog da jeg trengte det for en del år siden.

Lykke til, og husk at du er sterk som søker hjelp <3

Anonym poster: 2731c7316bd299142f57de63e52d6978

[AnonymBruker]

Hvis du absolutt ikke vil prøve fastlegen igjen så prøv helsesøster, og kan ikke hun hjelpe så kan hun sikkert forklare deg hvordan du kan bytte fastlege (hvis du ikke vet det).

Jeg mistet en av mine beste venninner for snart 2 år siden og det gjør enda vondt å tenke på. Nå er jeg 30 år men hadde jeg vært 18 år så hadde jeg sikkert reagert som deg. Men vanskelig og trist er det uansett alder! Jeg gikk tilfeldig til psykiater når det skjedde, og det hjalp meg jo litt selv om vi ikke snakket så kjempe mye om akkurat det. Jeg snakket også med kjæresten min og familien min om det. Kanskje du og skal prøve å åpne deg for noen du kjenner? Og prøve en psykolog.

MASSE lykke til og STOR klem

Anonym poster: 48997cf655ed06efc4e1e4fb70c145d0

[Madison_00]

Eller hva med å begynne med å snakke med helsesøster eller en på helsestasjonen din? Ofte kan det være godt bare å kunne lette på hjertet til noen. Så kan du se det ann videre derfra.

Da jeg var klinisk deprimert var jeg så heldig å få en vikar (liker ikke fastlegen min, og han er veldig opptatt så han har flere vikarer som jobber for han) og dette var et av de mest fantastiske menneskene jeg noen gang har møtt. Gikk til han stadig kun for å prate og han hjalp meg enormt bare ved å lytte og komme med synspunkter. Gikk etterhvert til psykolog også, men fikk aldri det samme ut av det, som jeg fikk kun ved å snakke med vikarlegen.

Lykke til. Dette må være ekstremt tungt å bære på alene, og du trenger helt klart å lette på tankene til noen.

Endret 10. april 2013 av Madison_00

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for hjelpen!

jeg kjenner helsesøsteren på skolen min utenom skolen, og derfor er det ekstremt ubehagelig og snakke med henne, men jeg tror kanskje jeg kan gå til rådgiveren på skolen? Hun er utrolig varm og imøtekommende og hjalp meg i fjor. Så jeg kan kanskje bare gå og høre med henne...

Er ikke sikker på om jeg vil/ tørr og gå til psykolog på samme tid som jeg ønsker og snakke om det, og siden jeg ikke greier og snakke med noen jeg kjenner om det så er det kanskje den eneste muligheten...

Anonym poster: adffa7186494e98b4a8a0a003d85899a

[AnonymBruker]

Ja, du kan gå til rådgiveren din. Hvis jeg var deg ville jeg gjort det før du slutter på skolen ettersom du kan få hjelp med en gang. Hvis du venter til du er ferdig på videregående må du vente på en psykolog og ventetiden kan være ganske lang.

Likevel, hvis helsesøsteren din er kjempe hyggelig syntes jeg at du burde prøve å snakke med henne.

Anonym poster: 5a36ac32708bf8284be54a9f8bed4665

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har kommet til ett punkt der jeg faktisk ønsker hjelp, før nektet jeg og ta imot hjelp fra noen og var fast bestemt på og greie alt alene... Men nå når jeg ønske hjelp utsetter jeg det hele tiden, finner hele tiden på unnskyldninger for å ikke gå og snakke med rådgiveren (for det er hun jeg stoler mest på).

Nå eks. har vi prøve eksamen neste uke fra mandag- torsdag, så jeg vill ikke gå til henne og be om å få snakke med henne når jeg er opptatt... slik er det hver uke og jeg tar meg aldri tid til og gjøre det...

Tenkte kanskje jeg først kunne prøve og snakke med kontaktlæreren min, men vi har byttet og fått ny lærer 4 ganger i løpet av dette året så jeg er ikke komfortabel med hun vi har nå...

Jeg har en annen lærer jeg kanskje kan gå til, men har det noen som helst hensikt? Hun kan jo ikke gjøre noe?

Anonym poster: adffa7186494e98b4a8a0a003d85899a

[SmallTalk]

Jeg synes du burde ta turen til helsesøsteren på skolen din, jeg. Kontaktlæreren din er ikke den rette å ta opp dette med, for dette er noe som hører hjemme i helsevesnet, og dersom du virkelig ikke vil ta det opp med lege eller helsesøster, så er vel rådgiveren den som eventuelt er naturlig å ta opp dette med.

Jeg har selv vært i en omtrent lik situasjon som du er i, og jeg vet at det ikke er lett å takle noe sånn som dette i den alderen du er i nå. Allikevel så synes jeg at du skal våge å snakke med lege eller helsesøster, for du trenger helt tydelig å få snakket med noen om dette. Det er nemlig helt naturlig at dette er noe du har reagert kraftig på, og det er ingen ting å skamme seg over. Husk det!

[Uglen]

TS her.

Jeg har kommet til ett punkt der jeg faktisk ønsker hjelp, før nektet jeg og ta imot hjelp fra noen og var fast bestemt på og greie alt alene... Men nå når jeg ønske hjelp utsetter jeg det hele tiden, finner hele tiden på unnskyldninger for å ikke gå og snakke med rådgiveren (for det er hun jeg stoler mest på).

Nå eks. har vi prøve eksamen neste uke fra mandag- torsdag, så jeg vill ikke gå til henne og be om å få snakke med henne når jeg er opptatt...

Anonym poster: adffa7186494e98b4a8a0a003d85899a

Da går du på fredag Tro meg, jeg vet at dette er lettere sagt enn gjort. Jeg vet. Men, så utrolig vanskelig det enn er - bare gjør det. Gjør en avtale med deg selv om at - fredag, det er dagen! Tenk så lettet du vil føle i helgen. For ikke å snakke om i tiden etterpå, når du får noen å snakke med.

Dette er ikke ting du skal bære på alene, kjære deg. Spesielt ikke så ung som du er.

[MiniSilje]

Endret 11. april 2013 av MiniSilje

[Charlene87]

Det er trist å høre. og du fortjener en klem det fins også bøker som hjelper mot sorg, og hvordan komme videre. det fins også støttegrupper , tjenetser også videre. du kan sjekke ut denne siden.

http://www.krisepsyk.no/fagfolk og http://www.leve.no/ som er landsforeningen for etterlatte ved selvmord

Husk at du ikke er alene

[isbjørnungen]

Nå vet jeg ikke i hva slags situasjoner fastlegen din har skuffet deg, men å gå via fastlegen er stort sett den enkleste og raskeste måten for å komme til psykolog. Da slipper du ekstraledd, og å forklare følelsene dine for flere enn hva som er hensiktsmessig.

Jeg har tidligere blitt skuffet av min fastlege, fordi jeg følte at h*n ikke tok seg tid til meg. Senere har jeg skjønt at h*n hadde det travelt, og at jeg problemene jeg da kom med, var enkle og raske å løse.

Da jeg senere gav beskjed på forhånd om at jeg ønsker samtale og vurdering av henvisning til psykolog, ble det satt av rikelig (virkelig mer enn nok) tid til timen min, og fastlegens holdning til meg var helt annerledes.

Dersom du finner det i deg å gå via fastlegen, pass på å gi beskjed om hva det dreier seg om når du bestiller timen, så slipper du at de bare setter av 10-15 min

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for alle rådene, jeg setter utrolig stor pris på at dere gidder og bruke litt tid på og skrive dette for å hjelpe meg!

Uglen, jeg skal gjøre som du foreslår og til rådgiveren neste fredag, uansett. Og hvis jeg ikke får noe ut av det har jeg i hvert fall prøvd og få hjelp...

Charlene87, tusen takk for linkene, og ideen om bøker og støttegrupper, det har jeg faktisk ikke tenkt på i det hele tatt...

Anonym poster: adffa7186494e98b4a8a0a003d85899a

[Charlene87]

ikke noe problem =) Jeg liker å hjelpe folk, som veldig mange andre her også gjør.