Hvilket språk er lett å lære?

[Høhø]

Hei

Jeg må forbedre vitnemålet mitt, og har karakteren 3 i fransk fra VG1. Det er 4 år siden. Men det er ikke bare-bare å forbedre et språk som er borteglemt for meg, da kan jeg likegodt begynne på et nytt språk, og lære det skikkelig.

Hvilket språk fra den videregående skolen (fransk, tysk, spansk) er lettest å lære? Jeg hadde først tysk, men gikk over til engelsk fordypning (tysk fungerte ikke for meg på den tiden, men når jeg tenker over det nå så er det ikke et vanskelig språk å forstå hvert fall). Hadde 1 år med fransk, det synes jeg var vanskelig grammatisk og uttalemessig. Spansk har jeg ingen erfaring med.

[Gjest Errata]

Jeg ville valgt litt ut i fra om det er et av språkene du kan koble til en interesse, reise eller om du kjenner noen som snakker språket. Det er så mye lettere å lære seg, da, tenker jeg.

For meg er fransk klart vanskeligst, rett og slett fordi jeg syns det er vanskeligst å plukke ut og kjenne igjen ordene når det snakkes.

Så personlig ville jeg valgt tysk eller spansk, jeg syns begge er relativt lette å startfasen, selv om det blir komplisert når man skal lengre inn i grammatikken. Om du har litt fransk i bakhodet, vil nok det hjelpe på forståelsen av spansk i starten, men tysk har jo også mange ord som er lette for nordmenn å tenke seg frem til betydningen av. Så velg det du tror det vil være lettest å motivere deg selv for, du.

[Uglen]

Tysk er vel, generelt sett, det enkleste av disse tre for oss nordmenn. I allefall hva angår vokabular og uttale, selv om gramatikken kan være kronglete.

Det kommer selvfølgelig også an på dine interesser; hvilke land vil du besøke, liker du musikk/filmer/kulturen fra et land hvor ett av disse språkene er aktuelt? Og, ikke minst, kjenner du noen som kan et av språkene eller, enda bedre, har det som morsmå, og som du kan øve med?

Tips: Se filmer, eller kjøp gjerne hele TV-serier dubbet til det aktuelle språket! Både Frankrike, Spania og Tyskland dubber vel det meste som sendes på TV, så det burde ikke være vanskelig å kjøpe yndlingsserien din i dubbet versjon på amazon.com e.l.

(Klart, det tar noen episoder å komme over "AH!Alle snakker FEIL språk"- faktoren, men etter det burde det gå bra... )

Edit: Hvorfor begår jeg alltid så mange spåkfeil på språkforumet? Argh!

Endret 9. april 2013 av Uglen

[Gjest Stjerner og planeter]

Eg hadde tysk på Gymnaset. Eit rævvaspråk, for meg. Seinare har eg lært meg spansk, og det gjekk rasande fint. Veldig enkelt språk. Sjølv draumer eg om esperanto

[Rskre]

Hei

Jeg må forbedre vitnemålet mitt, og har karakteren 3 i fransk fra VG1. Det er 4 år siden. Men det er ikke bare-bare å forbedre et språk som er borteglemt for meg, da kan jeg likegodt begynne på et nytt språk, og lære det skikkelig.

Hvilket språk fra den videregående skolen (fransk, tysk, spansk) er lettest å lære? Jeg hadde først tysk, men gikk over til engelsk fordypning (tysk fungerte ikke for meg på den tiden, men når jeg tenker over det nå så er det ikke et vanskelig språk å forstå hvert fall). Hadde 1 år med fransk, det synes jeg var vanskelig grammatisk og uttalemessig. Spansk har jeg ingen erfaring med.

"Persévérer, secret de tous les triomphes," segjer Victor Hugo. Godt råd, skal ein læra fransk. Men når ein har vore burte frå fransk ei tid, er det mosevakse. Ein moseveks sjølv med.

[AnonymBruker]

"Persévérer, secret de tous les triomphes," segjer Victor Hugo. Godt råd, skal ein læra fransk. Men når ein har vore burte frå fransk ei tid, er det mosevakse. Ein moseveks sjølv med.

Velkømin at, Rskre!

Anonym poster: 901b9d27706c38469c467a7668ab6924

[AnonymBruker]

"Alle" sier at spansk er lett å lære, mens det er riktig som det blir sagt over at tysk uttale og ordforråd er enkelt for nordmenn fordi det er så likt. På den annen side er det lett å tro at man vet hva et ord er på tysk og lett å si noe som betyr noe annet!

Anonym poster: b9986e20d406c411f3f78dbb6e06b7a4

[AnonymBruker]

Med utgangspunkt i et mål om å forbedre vitnemålet så er verken tysk eller spansk "lett". Begge har mange ord som er ganske enkle å forstå, og begge har grammatikk som krever mye pugging. Så jeg ville valgt det man har størst praktisk nytte av å kunne, og det er helt klart spansk.

Anonym poster: 1484d7a4c660f6de2bc5fd6b2d001a33

[AnonymBruker]

Spansk! Helt klart

Anonym poster: d5ff1c3a7ba95b2192b77555aa58c7d5

[Gjest Errata]

Glemte å spørre om en ting: Har du noe plan for høyere utdanning senere? For om du for eksempel vet at du vil bli ingenør eller jobbe i næringslivet, kan det gjøre tysk ekstra nyttig (men alle språk er bra), mens dersom du kanskje vil jobbe innen reiseliv eller helse-/sosialtjeneste er det litt større sjans for at du møter spansktalende personer som ikke behersker engelsk. Spansk er også offisielt FN-språk, og snakkes i en større del av verden dersom du har interesse for bistand/utvikling eller bare er glad i å reise generelt.

[AnonymBruker]

Hvis du allerede har hatt fransk og fått en 3-er, er jo det enkleste å ta opp fransken i og med at du har et grunnlag fra før. Hvis du absolutt vil bytte språk, vil du nok gjøre klokt i å velge spansk siden grammatikken er lettere og det er et romansk språk akkurat som fransk, dvs. at enkelte ord vil du fort lære fordi de ligner på fransk

Anonym poster: b9986e20d406c411f3f78dbb6e06b7a4

[Rskre]

Hvis du allerede har hatt fransk og fått en 3-er, er jo det enkleste å ta opp fransken i og med at du har et grunnlag fra før. Hvis du absolutt vil bytte språk, vil du nok gjøre klokt i å velge spansk siden grammatikken er lettere og det er et romansk språk akkurat som fransk, dvs. at enkelte ord vil du fort lære fordi de ligner på fransk

Anonym poster: b9986e20d406c411f3f78dbb6e06b7a4

Spansk er etter mitt skjøn eit fonetisk språk, det vil seia at ortografireglane rettar seg meir eller mindre etter måten ein uttalar orda på. Kvar einstaka vokal har ein einskild uttale og sjølv om konsonantane kan ha to eller fleire uttalar, er det særskilde reglar for bruken deira avhengig av kvar bokstaven s er i ordet og kva bokstavar som omgjev den. Det er likevel einskilde falske vener, nemleg den stumme H-en og at B og V har same uttale, men alt i alt er spansk uttale og staving relativt beintfram.

Fransk derimot har mange stumme bokstavar og tallause reglar med haugevis av unnatak, samt slikt som samantrekking (élision), overtrekning (liaison) og samankjeding av ord (enchaînement). Det kan gjera det vanskeleg å skjøna kva franskmenn segjer, det er nett som einskilde ord berre forsvinn og nye kjem til.

Dersom ein kjenner dei spanske uttalereglane kan ein mest uttale samtlege ord ein kjem over i aviser og bøker, slik er det ikkje på fransk eller engelsk for den saks skuld.

Jamført med germanske språk er fransk verbmorfologi særskild rik (fransk passé composé er vanskelgare enn spansk pretérito). Ein skil mellom fem usamansette tempusformer i indikativ, to usamansette konjunktivformer - med seks ulike personformer for begge setta av former - tre imperativformer og tre infinitte former (infinitiv, presens partisipp, perfektum partisipp), noko som gjev 48 former. Til kvar av dei usamansette formene - med unnatak av perfektum partisipp - svarar det samansette former slik at me kan operera med 95 enkle og samansette former.

Likevel er ein del av formene å rekne som litterære former (høgtidelege), slik som t.d. imparfait du subjonctif og plus-que-parfait du subjonctif, samt at passé simple og passé antérieur er avgrensa til skriftspråket.

Den franske toledda negasjonen ne.... pas er også vanskelegare, særskild for engelskmenn som ikkje har verbflytting men nyttar innsetting av do, enn spansk no (fransk har vanlegvis verbflytting i forteljande hovudsetningar, som på norsk, men også ved leddsetningar).

Det vanskelege ved spansk er at ein lyt kome i hug alle verbbøyingane for å kunne seia kva slags kjønn det er som utførar handlinga. Personlege pronomen som subjekt vert som regel utelatne både i munnleg og skriftleg spansk, dette i motsetnad til fransk. Fransk har også berre to ord for du, medan på spansk er det fire eller fem (Sør-Amerika). Fransk konjunktiv er mykje lettare enn den spanske. På fransk får vi forma oftast etter que, medan på spansk kjem den etter mange ulike konjunksjonar (cuando, como, que og så burtetter). På norsk finst det berre restar etter denne modusen (t.d. i uttrykket leve kongen!).

Eg trur eg har rett når eg hevdar at det er lettare å læra grunnleggjande spansk, medan det er vanskelegare å koma over nybyrjarstadiet enn på fransk. Spansk verbbøying er vanskelegare enn fransk når ein gjeng forbi passé simple og imparfait du subjonctif. Det er to former for å vere: ser og estar, på fransk er det berre ei form; nemleg être (også uregelbunden bøying samt omsynet til skilnaden mellom eigenskapar og tilstandar, i tillegg idiomatiske uttrykk som Estoy muerto i staden for Soy muerto). Skilnaden mellom pretérito og imperfecto er også vanskeleg for mange. Alt i alt tykkjer eg du lyt halda deg til fransk, i alle høve dersom du ynskjer å forbetra karakteren din.

Endret 11. april 2013 av Rskre

[AnonymBruker]

Tysk er uten tvil lettest.

Anonym poster: e2b3edc3b69441645f3ac4c0394bca7b