Takk til deg som leser min historie, kan du se det?

[AnonymBruker]

Ingen tittel

Kan du se at jeg har det vondt?

Jeg smiler jo, jeg ler, engasjerer meg for mye. Selv om jeg tok et fri år fra skolen jobber jeg jo hardt nå, jeg prøver jo å oppnå noe her i livet. Jeg har jo en familie som står meg nær, jeg har jo en fantastisk samboer. Jeg har mat på bordet, rene klær, og god hygiene. Jeg har ikke noen sykdommer. Jeg er oppegående.

Jeg mistet mormor, men jeg satt ved hennes side til siste dagen. Til jeg kjente kulden spre seg i kroppen hennes, til jeg ikke klarte mer. Men en halvtime etter jeg dro døde hun jo, den siste halvtimen ville jeg ikke oppleve uansett. Ville ikke ha et slikt minne. Jeg gjorde opp for meg, holdt tale i begravelsen, tok alle i hendene, hørte en titalls personer si "jeg kondolerer, jeg er lei for ditt tap, hun blir aldri glemt, hun var et fantastisk menneske og vi savner hun allerede" Jeg så alle gråte, og gråt selv. Men jeg besøker deg hver dag, tenner et lys for deg hver kveld.

Jeg var i barnevernet en periode, de siste fire årene før jeg ble myndig faktisk. Institusjon og flyttet tidlig hjemmefra, det var jammen ikke lett.

Men jeg ble vel sterkere av det. Tok det som en kvinne, bare mannet meg litt opp og gikk videre med livet. Sterkere enn før(?)

Så fikk jeg min første kjæreste da. Åh, så glad jeg var. Ihvertfall når han flyttet inn til meg, endelig elsket noen meg for meg. Noen brydde seg. Men han slo han.. Jeg skulle vel aldri oppleve lykke jeg da. Men jeg holdt ut jeg, et helt år. 18 år og ble slått hjemme. Han ga meg en ødelagt rygg, jeg får vondt om jeg går mer enn en km.. Men jeg går videre, prøver å riste av meg smerten. Han ga meg en ødelagt kjeve, men det syntes jo ikke. Det gjør bare vondt når jeg tygger ofte, men ikke alltid så det er ikke så ille. En dag ble det for mye, han slo for hardt og plutselig var politiet der. Da var det forhold over. Jeg venter enda på bekreftelse fra politiet om hva dommen blir eller om det blir henlagt.

Men nå da. Nå har jeg verdens flotteste samboer. Han tar fint vare på meg han. Men helt lykkelig blir jeg ikke.

Ser du det tomrommet inni meg? Ser du smerten i øynene mine, hører du den i latteren min? Ser du hvor vanskelig jeg har det? Tårene jeg feller om kvelden, om morgenen? Smerten jeg bærer med meg hver dag? Jeg har det ikke så godt, men jeg må vel manne meg opp. Ikke syte, jeg har det jo bedre enn mange. Jeg er 19 år. Jeg har levd et helvete de siste årene.

Anonym poster: 3c3f935bc35dc87abd74c82f9a419ea7

[AnonymBruker]

Det blir bedre skal du se!

Det vil alltid finnes folk som har det verre enn deg, men det betyr ikka at du ikke har det vondt du også.

Husk: det er lov å gråte

Anonym poster: 64c1eb5de2e6a197d31d00863dc1b7fa

[femme_pilot]

Det blir bedre.

SElv når livet er på sitt mørkeste så blir det bedre etterhvert.

[AnonymBruker]

Takk for at dere tok dere tid til å lese mitt nokså rotete innlegg og takk for fine tilbakemeldinger. Det varmer å lese slikt, det blir nok bedre. Tar vel bare litt ekstra tid noen ganger. Har jo allerede begynt å bli mye bedre, en flott samboer og et mye nærere forhold til mine foreldre enn jeg noen gang har hatt. Takk igjen for svar:)

Anonym poster: 3c3f935bc35dc87abd74c82f9a419ea7

[Frk.Marihøne]

En dag blir du nok lykkelig Har du snakket med noen om alt dette?

[Jojokoko]

Du høres ut som ei sterk jente. Det e stort av dæ og dele historia di for oss.. det står det respekt av. Viktig å dele det man har opplevd med andre, enn å holde det for seg selv. Fortsett å hver like sterk som du er nå og del historien med andre, så vil du bli lykkelig. Det fortjener du.

[AnonymBruker]

Du har vært gjennom et helvete, du har etter det jeg ser, virkelig grisetryna...men du har også reist deg, gått videre og er tøff nok til å dele din historie med andre.

Du er ung og lovende, ikke la en vond fortid hindre deg i å ha et godt liv, men ta heller med deg erfaringen slik at du unngår å havne i en slik situasjon igjen og kanskje til og med bruk erfaringen du har til å hjelpe andre som ikke er like heldige å kommer seg ut av helvete.

Men ikke glem å la deg selv kjenne på følelsene, ikke steng dem inne. I mange år holdt jeg inne alt etter noen vonde opplevelser, det gjorde i grunn vondt verre.

Men etter at jeg våga å vise hvem jeg er og hvordan jeg egentlig har det, ble livet så mye "lettere" å leve.

Det er ingen skam i å gråte, vise følelser eller ha en nedtur. Det er mennesklig, ikke en svakhet.

Stå på, ønsker deg alt godt i livet!

Anonym poster: a0f29dac4eb39fb8f9470a3a6220a167

[Frk.Marihøne]

Mange kloke og gode ord her

Har selv vokst opp med vold, unner ingen det!

Men flott at folk deler sine historier for er nok mange som har det tøft og føler seg alene med sine problemer.

[ainna]

Det er lov å være i det, kjenne på at du har hatt det tøft, erkjenne at du har måttet bære mye. Det er lov å klappe seg selv på skuldra å si at du har jammen klart deg godt på tross av alt du har vært i!

Jeg beundrer innstillingen din, det ser ut til at du har tatt et valg om å klare deg godt! Stå på!

Vær trist når du er trist, vær modig når du er modig, vær glad når du er glad, og tillat deg også å være der helt på bunnen innimellom, så lenge du vet at det er en veg opp igjen!

Det viktigste er vel at du ikke svikter deg selv.

Styrkeklem

[LMJ]

uff. du har hatt det tøft! du må tenke fremover. snakke med gode venner om alt. be strong! du er ung og har hele livet ditt foran deg!<3

[AnonymBruker]

Ting kommer til å bli bedre. Se deg i speilet om morgenen og si til deg selv. "Dette blir en fin dag!" Vet du høres litt... ja... Men for meg hjelper det

Anonym poster: 6348b55418c48acd9bbda7e81a375795