Jeg liker deg utrolig godt, men jeg er ikke klar for å være "kjærester" enda!

[AnonymBruker]

Jeg har vært singel i 3 år. Og jeg trives virkelig som singel. Ikke nødvendigvis det å ikke ha noen å ligge i armkroken til (for DET savnet er der), men jeg liker meg rett og slett alene. Jeg liker oppmerksomhet, og liker å gå på byen og la menn flørte med meg. Trist, men sant. Jeg trenger vel bekreftelse en gang i blant.

Nå har det seg slik at jeg traff en mann for et par måneder siden. Jeg liker ham bedre og bedre. I starten tenkte jeg at jeg aldri ville ha noe forhold til ham. Han hadde (forsåvidt har) noen ting ved ham som jeg ikke likte. Kun småting, som at han ikke gikk på toalettet og vasket hendene sine etter å ha spist middag (med hendene). Men forresten også litt større ting, som små tegn til sjalusi..

Anyhow: vi har nå datet en stund ja, og hatt sex ved flere anledninger. Jeg har ikke rørt noen andre mens vi har datet, vet ikke hva han har. Jeg TROR nå at vi har datet såpass lenge at han snart vil ha den o store samtale. Om hvor dette går. For jeg tror ganske sikkert at han er interessert i noe mer nå, at vi avtaler å være eksklusive og å "bli sammen" eller hva man skal kalle det. Men jeg er ikke klar for det. Jeg håper virkelig at han ikke vil ta den snakken enda, men jeg har en magefølelse av at det kommer til å skje. Og da må jeg vel si det som det er. Og da trekker han seg vel unna. Eller? Hva ville dere gjort? Hadde det vært meg som f.eks. Var forelska og hadde lyst på et forhold med en fyr, men fikk beskjed om at han ikke var klar for noe forhold, ville jeg ha tenkt at jeg ikke var god nok for ham. At han ikke ville ha meg fordi han ventet på noen bedre? Jeg vet ikke.... Men det er uansett ikke slik jeg føler det i det hele tatt! Jeg tror faktisk jeg holder på å forelske meg (eller er det bare ønske om nærhet? Jeg elsker å kose med ham.. Og det å føle meg nær ham. Ikke nødvendigvis å snakke med ham. Uff,det hørtes fælt ut.)

Men hva hadde dere tenkt? Om en person du hadde datet en stund fortalte deg at han/hun var fornøyd med ting slik de var, og ikke var klar for å være "kjærester" enda?

Han løper nok da. Jeg kan jo ikke forvente at han skal "vente" på meg? Synd, for det kan faktisk hende at jeg ville forelsket meg kraftig. Selv om jeg helst vil være singel, kan jo ikke slike ting planlegges.

Og jeg liker ham jo. Veldig godt.

Anonym poster: 8615405cd58f933477893df7268182dc

[AnonymBruker]

Her er det omvendt. Han har allerede sagt akkurat det, at han ikke er klar for kjæreste, og at han ville slutte å møte meg. Likevel tar han kontakt, og virker veldig ubestemt. Jeg liker han, og holder dessverre ut. Jeg har selvfølgelig trekt meg unna, men er fremdeles "tilgjengelig".

Om han du holder på med vil reagere annerledes (er vel kanskje en forskjell i og med at jeg er jente), men du må jo bare si det som det er. Om du hopper inn i noe du er usikker på ender du sannsynligvis opp emd å lure han til slutt uansett. Egentlig bør du vel ta det opp og si det som det er selv i forkant, før han tar den praten. Han tar jo den praten i håp om noe mer, og da vil jeg tro skuffelsen blir enda større, enn om du tar det på en pen måte på eget initiativ.

Anonym poster: a6c61484b698816cbe6e43c3b751babe

[Lilleulv_]

You're just not that into him

[Gjesten]

Jeg har vært i samme situasjon som deg, TS, og det viste seg rett og slett at jeg bare ikke var så voldsomt interessert i fyren. Han var grei og sånn, og vi hadde det kjempekoselig sammen, men noe inni meg holdt igjen, og den magefølelsen hadde jeg tjent på å lytte til tidligere. Kanskje du ikke er så interessert i ham som du tror?

[Gjest BettyBoop]

Jeg har vært singel i 3 år. Og jeg trives virkelig som singel. Ikke nødvendigvis det å ikke ha noen å ligge i armkroken til (for DET savnet er der), men jeg liker meg rett og slett alene. Jeg liker oppmerksomhet, og liker å gå på byen og la menn flørte med meg. Trist, men sant. Jeg trenger vel bekreftelse en gang i blant.

Nå har det seg slik at jeg traff en mann for et par måneder siden. Jeg liker ham bedre og bedre. I starten tenkte jeg at jeg aldri ville ha noe forhold til ham. Han hadde (forsåvidt har) noen ting ved ham som jeg ikke likte. Kun småting, som at han ikke gikk på toalettet og vasket hendene sine etter å ha spist middag (med hendene). Men forresten også litt større ting, som små tegn til sjalusi..

Anyhow: vi har nå datet en stund ja, og hatt sex ved flere anledninger. Jeg har ikke rørt noen andre mens vi har datet, vet ikke hva han har. Jeg TROR nå at vi har datet såpass lenge at han snart vil ha den o store samtale. Om hvor dette går. For jeg tror ganske sikkert at han er interessert i noe mer nå, at vi avtaler å være eksklusive og å "bli sammen" eller hva man skal kalle det. Men jeg er ikke klar for det. Jeg håper virkelig at han ikke vil ta den snakken enda, men jeg har en magefølelse av at det kommer til å skje. Og da må jeg vel si det som det er. Og da trekker han seg vel unna. Eller? Hva ville dere gjort? Hadde det vært meg som f.eks. Var forelska og hadde lyst på et forhold med en fyr, men fikk beskjed om at han ikke var klar for noe forhold, ville jeg ha tenkt at jeg ikke var god nok for ham. At han ikke ville ha meg fordi han ventet på noen bedre? Jeg vet ikke.... Men det er uansett ikke slik jeg føler det i det hele tatt! Jeg tror faktisk jeg holder på å forelske meg (eller er det bare ønske om nærhet? Jeg elsker å kose med ham.. Og det å føle meg nær ham. Ikke nødvendigvis å snakke med ham. Uff,det hørtes fælt ut.)

Men hva hadde dere tenkt? Om en person du hadde datet en stund fortalte deg at han/hun var fornøyd med ting slik de var, og ikke var klar for å være "kjærester" enda?

Han løper nok da. Jeg kan jo ikke forvente at han skal "vente" på meg? Synd, for det kan faktisk hende at jeg ville forelsket meg kraftig. Selv om jeg helst vil være singel, kan jo ikke slike ting planlegges.

Og jeg liker ham jo. Veldig godt.

Anonym poster: 8615405cd58f933477893df7268182dc

si det som det er du..

[AnonymBruker]

Jeg har vært i samme situasjon som deg, TS, og det viste seg rett og slett at jeg bare ikke var så voldsomt interessert i fyren. Han var grei og sånn, og vi hadde det kjempekoselig sammen, men noe inni meg holdt igjen, og den magefølelsen hadde jeg tjent på å lytte til tidligere. Kanskje du ikke er så interessert i ham som du tror?

Kanskje. Jeg har det bare så fint med ham. Vil jo ikke at dét skal ende!

Anonym poster: 534f70955948acf5cc25d445c63f84f0

[AnonymBruker]

You're just not that into him

Ikke enda, men kanskje snart? Vil jo fortsatt treffe ham, og det kiler i magen når jeg tenker på ham.. Men jeg vil bare ikke være KJÆRESTER enda...

Anonym poster: 534f70955948acf5cc25d445c63f84f0

[AnonymBruker]

si det som det er du..

Ja, må jo gjøre det, men saken er hvordan han vil reagere.

Anonym poster: 534f70955948acf5cc25d445c63f84f0

[Gjest BettyBoop]

Drit i det. Det blir verre for han i lengden om du låter som og han investerer følelser. Det er ennå verre. Det vet jeg alt om

[Guybrush]

Vær ærlig, si det rett ut uten å være redd for å drite på draget eller at han skal se rart på deg. At du liker ham bedre og bedre, at du har vært singel i 3 år og vil være sikker på at følelsene er der - ikke bare fordi du har vært uten kjæreste en god stund.

[AnonymBruker]

Kanskje. Jeg har det bare så fint med ham. Vil jo ikke at dét skal ende!

Anonym poster: 534f70955948acf5cc25d445c63f84f0

Ja, men det er greit å tenke på hva som er best for han også!

Menmen du vet jo ikke hva som vil skje, kanskje har han lyst til å ta det like langsomt som deg.

Anonym poster: 9502e107361c742c696a30bfe14f4712

[AnonymBruker]

Men det kan hende jeg forelsker meg. Jeg vil ikke si det, sånn av meg selv. For det er jo ikke 100% sikkert at han vil noe mer, og ikke helt sikkert at han kommer til å ta den praten, menHVIS han gjør det; da! Da sier jeg det. Ser ikke vitsen i å si noe før, han kan jo ikke bare ta for gitt av at vi er et par, det må jo snakkes om først synes jeg. Og så lenge det ikke er snakket om, så er vi ikke et par!

Anonym poster: 534f70955948acf5cc25d445c63f84f0

[AnonymBruker]

Men det kan hende jeg forelsker meg. Jeg vil ikke si det, sånn av meg selv. For det er jo ikke 100% sikkert at han vil noe mer, og ikke helt sikkert at han kommer til å ta den praten, menHVIS han gjør det; da! Da sier jeg det. Ser ikke vitsen i å si noe før, han kan jo ikke bare ta for gitt av at vi er et par, det må jo snakkes om først synes jeg. Og så lenge det ikke er snakket om, så er vi ikke et par!

Anonym poster: 534f70955948acf5cc25d445c63f84f0

Hvordan ville du selv bli behandlet da?

Anonym poster: 9502e107361c742c696a30bfe14f4712

[Gjesten]

Kanskje. Jeg har det bare så fint med ham. Vil jo ikke at dét skal ende!

Anonym poster: 534f70955948acf5cc25d445c63f84f0

Akkurat det følte jeg også, men allikevel så var det noe med følelsene som ikke stemte. Av og til bare er det ikke riktig selv om man skulle ønske det var det.

Ja, men det er greit å tenke på hva som er best for han også!

Det beste for ham er at du sier det som det er. Hvis han vil ta "praten" og du ikke tør å si sannheten, ender dere jo opp som kjærester. Det gjør det sannsynligvis vanskeligere for deg å finne ut hva du faktisk føler, samtidig som det er verre for ham å bli dumpet etter kort tid av en kjæreste som aldri hadde riktige følelser.

Jeg synes du skal si det som det er, hvis han tar det opp. Si at du ikke er klar for å gjøre noe offisielt, men at du trives med ham og gjerne vil fortsette å møte ham.