Hvordan takle skuffelsen? Gang på gang...

[AnonymBruker]

Jeg vet at det er stor forskjell på folk, og at noen er flinke til å slappe av og tenke på andre ting i de berømte 14 dagene etter EL. Men hos meg går det på nervene løs... Vi drømmer sånn om et barn, alt ligger så godt til rette for det, vi er i slutten av 20-årene og friske, det eneste problemet er at etter 7 pp har ingenting skjedd. Legen sier at det må gå ett år før vi kan be om utredning, hun er steil på det. I tillegg var jeg på ultralyd etter mistanke om cyste på egglederen for noen år siden, og da sa gynekologen at alt så fint ut. Syklusene er regelmessige, med noen dager til og fra. Så legen ber meg slappe av, "kose meg" med prøvingen og ikke stresse...

Hadde det bare vært så lett! Jeg koser meg absolutt med selve prøvingen, det er ikke det , men de 14 dagene hvor jeg går og venter, spenningen samler seg i meg, håpet gryr og jeg tar hvert stikk i magen som et tegn før håpet blør ut, de begynner å tære på meg nå... Jeg blir så utrolig lei meg. Samboeren min er fantastisk støttende, vi snakker mye om dette, samtidig går ikke dette inn på ham på samme måte. Og jeg skjønner jo det, det er ikke hans kropp. Samtidig føles det ensomt.

I tillegg blir jeg gaaal av alle kommentarene jeg får på jobb og fra venner ("Det er ikke på tide å sette i gang med prøving, da?", "jeg anbefaler å få barn, altså!"). Jeg vet at det er uvitenhet og ikke ondt ment, og jeg ler det bare bort overfor dem, men det strør salt i sårene mine, for de aner jo ikke at det er mitt høyeste ønske. Jeg orker ikke være ærlig og si at jeg faktisk prøver, for det vil bare sette større press på meg, jeg orker ikke at folk skal vite.

Så sitter jeg her, 13 dager etter EL, testen jeg tok i morges var kritthvit, og jeg kjenner mensmurringene komme snikende.... Jeg blir så lei meg

Hvordan takler dere andre det? Dere som har holdt på en stund?

Anonym poster: 7221456df5268370f633c70c4b8cffa9

[Athene]

Jeg har holdt på i fem år, med stadig svinnende håp. Det handler egentlig om å ikke tillate seg selv å tenke på det og snakke om det hele tiden. Flott at kjæresten er støttende, men det bidrar neppe til noe positivt verken for din psyke eller forholdet å snakke om og analysere dette hele tiden.

Det sitter i hodet. Enkelte legger alt for mye i det å klare å bli gravid, gå gravid, ha et barn. Det blir altoverskyggende, og man kjører seg selv psykisk ned i grøfta dersom det tar tid. Fokuser heller på alt du kan gjøre så lenge dere ikke har barn, og så lenge du ikke er gravid. Barn er en enorm omveltning, graviditet er for de fleste steintøft. Og tide som bare kjærester, med en stor frihet og muligheten til å gjøre det du vil når du vil får du aldri igjen.

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt, TS *klem*

Det er jo mange tips på hva man ikke skal gjøre etter EL (spise mat som kan gi infeksjon, drikke alkohol&kaffe, trene makspuls og holde seg unna en del legemidler), så på mange måter er noe av friheten tatt bort hvis man skal følge alle tipsene for å øke sjansen.. Uvitende folk er det dessverre overalt.. Jeg har i alle fall lært å ikke spørre og komme med slengkommentarer. Og det gjelder andre ting også!

Lever folk her iht til alle tips eller lever dere livet til testen evt viser det motsatte?

Anonym poster: 27c652788ed66c0ecacd37c9ea426cb2

[fionel]

kjenner meg så utrolig godt igjen ts! Vi er i pp 6 nå, etter en SA og jeg blir også helt gal av å vente og lure.. Håper kommer snikende inn, hvert minste lille tegn tar man som noe kjempe fantastisk!! Og man er nesten helt sikker på at DENNE Mnd, ja da har det gått! Men neida, tanta kommer og ler deg i trynet.. Det er forferdelig, og jeg kan egentlig ikke komme med noen tips til deg... Jeg lever selv fra mnd til mnd, test til test.. Tok en test senest for et par timer siden, og her er hele kvelden ødelagt.. Det er ikke et liv man bør ha, men desverre et liv man ofte får i "prøve verden" Man må rett og slett prøve å ikke tenke så mye på det, som ene over her skriver: Nyt det å være bare dere, det er noe dere aldri får igjen....

Endret 27. januar 2013 av fionel

[Gjest jente8923]

Skjønner deg veldig godt TS. Prøvd i halvannet år og her skjer det heller ingenting. Og den ventingen og skuffelsen er det verste. Jeg takler det vel egentlig ikke. Prøver å tenke på andre ting, gjøre noe annet osv, men det går dårlig. Og det tar til stor grad over livet mitt. Og kommentarene og spørsmålene er noe av det verste. Kan ikke si så mye annet enn at jeg håper det klaffer for dere snart.

[AnonymBruker]

TS her. Ååå, så godt det var å få tilbakemeldinger. Tusen takk. Men jeg blir jo naturligvis også trist av at jeg ikke er alene... Naturen er ikke rettferdig! Jeg håper virkelig det klaffer for dere alle snart.

Og ja, jeg leser altfor mye på nett. Om alskens som kan være galt med meg siden det ikke går, og om alt jeg ikke må gjøre galt. Jeg har sluttet med å lese amerikanske nettsider, for amerikanerne er jo virkelig gale. I en periode sluttet jeg å bade i badekar (min største glede på vinterkvelder), kuttet usunn mat helt, og unngikk alt som kunne være skadelig for et foster. Jeg droppet Disney World 7dpo fordi en amerikansk nettside skrev at berg-og dalbaner ville føre til spontanabort, liksom... Helt tåpelig. Men jeg har skjerpet meg nå, og funnet ut at jeg må bare leve livet mitt som vanlig til dagen jeg eventuelt faktisk blir gravid.

Så er det alle disse rundt meg som blir gravide bare de ser på mannen sin... Jeg unner dem det virkelig av hele mitt hjerte, og viser dem bare glede og entusiasme, men når jeg er alene, kommer tristheten snikende igjen. Hvorfor skal det være vanskelig for akkurat oss?

Dere som prøver, tester dere fra 7-8dpo? Jeg klarer ikke å holde meg unna, selv om jeg vet at det beste bare er å vente til tanta ikke kommer....

Anonym poster: 7221456df5268370f633c70c4b8cffa9

[AnonymBruker]

Jeg var veldig der du er nå det første året vi prøvde. Måned på måned med skuffelser var tungt. Å vemte de 14 dagene etter EL vsr de verste. Også lom skuffelsen med at TR dukket opp. Gang på gang. Jeg lærte da at jeg heller må prøve å leve. Legge fra meg all forum, nettsider og greier der folk skrev om sin lykke over graviditet.

Nå har det gått fem år og ingen baby har ankommet. Men vi har funnet "feilen" i systemet og på en måte bearbeidet dette. Det er tungt og det tar på psykisk. Iallefall om en ikke vet hva det skyldes. Noen klaffer det rett og slett ikke med den første periode. Men plutselig sitter den og andre ganger må man utredes.

Vi gikk til legen 16 mnd etter start og fant ut at hans svømmere er vanvittig træge. I etterkant har vi ikke hatt hsrdprøving. Det blir prøverør med tiden.

Lykke til iallefall ;-) Måtte all hell være me dere :-)

Anonym poster: 064e2b2aa3b5e0abbbc2dcee3164c0d1

[Gjest norah]

Jeg ser bort fra alt som ikke er de rådene man vet er generelle og dokumenterte/anbefalte, sitter ikke på babysider og ser etter diverse babyting, snakker ikke om baby med venner, snakker relativt lite om det med mannen, spør meg ikke om "tenk om det ikke går", tester ikke hver måned med mindre jeg har veldig god grunn, tester heller ikke for EL(bare har regelmessig sex så man omtrent garantert ihvertfall treffer usikre perioder).

Jeg har også fått positiv graviditetstest rett rundt forventet mens uten at jeg lot meg selv tenke "nå er jeg mamma om 9 måneder" - ser det mer som en "økt mulighet for at det kanskje blir noe mer". Det er litt for å beskytte meg selv realistisk da endel graviditeter nettopp ender ganske raskt, og det er synd å la livet gå i grus for noe som er ganske vanlig for mange. Klart det er verre om flere uker er gått, tenker mer på veldig tidlige avbrudd man ikke hadde merket om man ikke testet.

Eneste som gjør at jeg merker livssituasjonsmessig at jeg er prøver er nok at jeg tar folsyre og prøver holde meg til lavere mengder koffein/dropper alkohol.

Selvsagt har man håp og bekymringer, men jeg lar være å fore det unødig med informasjon og negative tankerekker.

Det har iallefall forebygget mye skuffelse for meg, tror jeg. Jeg har ikke følt meg skuffet enda, selv om jeg jo er generelt bekymret for at vi på sikt muligens ikke kommer til å få barn på den ene eller andre måten.

[Gjest roseduft]

du er hvertfall ikke alene ser du.

Vi er i pp9 nå, og jeg mistet TOTALT motet sisst tr kom på slaget. Ett slag rett i trynet!

Å måtte finne nytt pågangsmot, pp etter pp - det sliter på både fysisk og psykisk.

At alle rundt blir gravide bare dem ser på mannen sin, jeg føler det helt likt.

Leser for mye på nettet, og blir trist av at vi ikke får en spire til å sitte

Jo mer jeg tenker, jo værre blir det. Det er lettere sagt enn gjort å ikke tenke, men prøver alikevel så godt jeg kan og fylle hverdagene med jobb og sosiale/kreative ting..

Men man må leve også..ikke la prøvingen få bli det vi står opp om morningen for..

Er overbevist om at spira sitter når det er ment at den skal.......... liker å tro det hvertfall..

Men har som deg styrt unna ting og tang, i tillfelle jeg var gravid.. Noe jeg aldri var..

Sender deg en god klem, og kan si med hånden på hjertet at jeg føler med deg og vet nøyaktig hvordan du har det

[Tellus]

Skjønner følelsen, selv er vi i pp3 etter MA. De første 2 pp var harde, jeg nærmest "forventet" å bli gravid igjen siden alle sa at man oftest blir fort gravid etter SA/MA. Men den gang ei, hvertfall ikke enda.(vet vi ikke har prøvd på langt nær så lenge som andre på forumet, men dog). Jeg gikk også rundt etter EL og lette etter symptomer, kjente på hvert et stikk, osv Men det ble bare negativt for meg, når TR kom var det så stor skuffelse hver gang at jeg ble nødt for å gjøre noe med meg selv og innstillingen min.

Nå har jeg stresset helt ned, og prøver å finne andre ting å fokusere hodet mitt på F.eks trene hunden mer, gå lengre turer, lese en bok, reise på kurs osv. Og slutte å være daglig inne på slike forum som dette;) Prøver rett og slett å verken snakke eller tenke for mye på det. Det har hjulpet meg hvertfall. Nå tenker jeg at det som skjer det skjer når det skjer - kan ikke styre det! Og prøver også å utnytte den tiden vi nå har uten unge, med å reise, trene, evt slappe av og gjøre ingenting:) Det går mye bedre når man fokuserer på det positive!

Lykke til TS