Hva om stemor/far ga f...?

[Gjest Mayamor]

La oss bare innse det:

Flere her inne kommer til å bli alene om omsorgen for sitt barn...

Det er ikke et ønske, men en realitet.

Vi går fra hverandre fortere enn fy.

Når problemene dukker opp er vi ikke flinke nok å holde sammen i de vonde dagene...

Det er så "lett" å være alene med omsorgen om et barn.

Er der selv...

Dette er ikke en moralsk debatt om det - men rett og slett:

Hva ville du som mamma foretrukket:

* en engasjert stemor/far som brydde seg om ditt barn?

* en uengasjert stemor/far som ikke blandet seg i det hele tatt?

Eller ville du regelrett hatt en engasjert stemor/far som ikke blandet seg...?

Eller en uengasjert stemor/far som ditt barn avskydde...? 8)

Hva vil vi ha som bedre halvdel til våre ekser... ?

Finnes noen som er gode nok i våre øyner?

Eller er det bare jeg som biologisk mor som er dugende...?

"Fint" å tenke igjennom før det blir en realitet - ikke sant...?

Håper selvsagt at så mange som mulig velger å holde sammen...

En liten debatt nå, jenter...

Mayamor

[smilla1]

Som stemor venter jeg spent på svarene som jeg håper vil komme :-)

[la Flaca]

Jeg er sikkert naiv, men ser det overhodet ikke som en mulighet en gang at pappan til barnet mitt og jeg skal gå hvert til vårt. Men det er en sak.

Generelt vil jeg tro at barn har det best med steforeldre og ekser som heller blander seg litt for mye enn for lite. Det er jo et behov for å vise omsorg og ta del i ungens oppvekst det handler om, og er utelukkende av det gode. Men jeg kan tenkte meg at den forelderen som har hovedansvaret ofte helst vil være diktator...

Er selv stemor, og syns pappan blander seg alt for lite. Selv har jeg vett til å ligge litt lavt.

[Gjest Mayamor]

Jeg er sikkert naiv, men ser det overhodet ikke som en mulighet en gang at pappan til barnet mitt og jeg skal gå hvert til vårt.

Det var nå godt å høre...

Jeg og pappan til eldste var sammen i 9 år.

Trodde heller ikke at vi kom til gå fra hverandre... Men det gjorde vi altså...

Selvsagt tror ikke jeg at min samboer nå og jeg skal gå fra hverandre heller.

Men klok av skade - vet jeg at ikke alt går som en planlegger...

Men derimot er terskelen mye høyere for at det samme skal skje en gang til.

Det skulle mye til før jeg bandt meg igjen denne gangen.

Nå sitter vi her med en baby på 4 mnd.

Livet er rosenrødt.

Jeg har en eks med samboer.

Samboer har en ekskone med samboer.

Vi vet begge hva det vil si å gå fra hverandre.

Kommer nok til å ha større takhøyde dersom det skulle trenges en dag...

Men det er ikke diskusjonen...

Jeg er bare ute etter synspunkter på hvilken person du vil ha som "favoritt-stemor"...

Eller om det rett og slett aldri vil bli bra nok i sammenligning med en selv...

Mayamor

[Gjest Tex]

Jeg har det beste av alt: En engasjert stemor som ikke legger seg borti mer enn som sunt er. Hun er fantastisk! Uten henne hadde det ikke blitt noe samvær i det hele tatt, og vi skylder henne hele verden.

Min sønn har to mammaer og han sier det rett ut,og det affisserer meg ikke det minste, jeg er tvert imot stolt av at han har klart å kapre hjertet hennes

[Gjest Mayamor]

Blir glad når jeg leser slikt, Tex.

Har jo lest tidligere om ditt gode forhold til eksens samboer.

Men dessverre ikke alle som deg der.

En del ser på stemor kom konkurrent.

Eller som et forferdelig menneske som umulig kan være glad i barnet...

Har vi alle gode intensjoner om samarbeid - men så blir det bare forferdelig...? :-?

Hva er det som gjør oss til vanskelige mennesker?

Mayamor

[Ulrikke]

Uff, som stemor er dette det evige dilemmaet man kommer oppi... Hehe...

Men: det kunne aldri falle meg inn å gi f.... Jeg er utrolig glad i sambos tre unger (på 8, 4 og 3 år), og det er gjensidig - heldigvis Det er likegyldig for dem om de går til pappa'n eller meg med sorger og gleder. De spør mer etter meg når jeg ikke er hjemme enn de gjør etter pappa'n når han ikke er hjemme... Vi setter grenser, steller, trøster og kjefter på nøyaktig lik linje.

Men når det gjelder avtaler mellom ham og moren, så overlater jeg det i størst mulig grad til ham. Ikke fordi jeg og moren har noe imot hverandre, for det har vi ikke - vi har et fullstendig ok forhold. Men fordi det er deres barn, og dette er liksom ikke min "business". Ting som har med skole, barnehage å gjøre osv er deres tema (selvom sambo gjerne diskuterer ting med meg både før og etter diskusjon med henne).

På skoleavslutninger, Lucia-fest i barnehagen, første skoledag osv, så tar barna det som en selvfølge at jeg er tilstede - så da er jeg det.

Hva synes dere? Har vi funnet en ok balansegang, eller høres det rart ut? Kjekt å høre fra mødre som har stemødre til sine barn

[Gjest Mayamor]

Jeg er alt jeg: både mor, stemor og har en stemor til gutten min.

Er fornøyd med min egen rolle som stemor:

Blander meg aldri mellom samboer og ekskonen.

Er glad i barna. De i meg.

Pga 6 timer imellom oss blir det kun til at vi sees ved samvær.

Er misfornøyd med moren til barna til samboer:

Hun rakker ned på meg.

Sa i sin tid til barna at jeg kun er glad i dem for å smiske med pappan.

Lager problemer med samvær, henting/bringing, klær, krever at pappan skal betale for ditt og datt...

Hun har tatt alt innbo, samboer har "loppemarkedtingene"...

Nekter å delta økonomisk eller steppe inn ved bringing og henting.

Datteren til sambo vil bo hos oss - mor nekter. Datteren er lei seg.

Er fornøyd med stemoren til gutten min:

Hun er en ekstra person som er glad i gutten min.

Og det kan vel ingen ha for mange av: personer som er glad i en vel...?

Hun er med hjem til oss.

Kommer på avslutninger på skolen etc.

Hun er en fin del i gutten min sitt liv.

Er fornøyd med pappan til gutten min:

Han kommer når han skal.

Stiller opp ved ekstra aktiviteter som fotball etc.

Må legge til at vi bor 10 minutter fra hverandre også...

Er fornøyd med min rolle som mamma:

Prater med eksen og kommer til enighet.

Jeg kjøper alle klær.

Noen ganger kjøper pappan på eget initiativ - men da helst spill etc.

Opmuntrer gutten til å ha et fint forhold til pappan.

Selv om vi ikke kunne fortsette å bo sammen - vil alltid gutten være der som et produkt av oss. Og barnet trenger både en mamma og pappa som er til stede. Klarer å sette egne behov til sides for barnets beste.

Er fornøyd med min samboers rolle som weekendpappa:

Han er flink med barna.

Ikke en gang har han skippet samvær.

Ikke en gang har han kranglet med ekskonen - selv om jeg hadde hatt lyst at han gav beskjed mange ganger.

Når barna er her - finner han på ting med dem.

Eneste negative er vel at av og til kan det bli vel mye "sirkus"...

"Skrekk og gru - de må ikke kjede seg"...

Men det er mest pga det er så lang avstand.

Han vil ikke risikere at barna sier: orker ikke reise til pappa...

Han er jo glad i barna sine.

Min far giftet seg etter han ble skilt fra min mor.

De fikk et barn sammen som nå er 17 år.

Jeg har sett hvordan min far har slitt med den furien - og lovet meg selv at:

Slik skulle jeg aldri bli!

Min mor og far har et ok forhold - mine forbilder kanskje...?

Klart alle mener de har den rette innstillingen...

Ellers ville en jo bare forandret mening til den rette vel...?

Bare noen tanker fra en mor/stemor/en som har stemor til sitt barn...

Men jeg savner mange kommentarer her...

Mange som ellers har så masse å si selv om de ikke er i den ene eller andre rollen i noen diskusjoner...

Kom igjen:

Hvordan har du lyst å være som mor dersom din eks finner seg ny...? :klø:

Jeg skrev jo innlegget for å få igang en saftig diskusjon...

Mayamor

[Gjest Qlio]

Jeg vil ha en stemor som er glad i barnet mitt, bryr seg om henne, og er der for henne når hun trenger noen. Jeg vil ikke at hun skal snakke nedsettende om meg når jeg ikke er der. Jeg vil at hun skal være en ressurs for meg og Qliomannen, med fokus på vesla. Jeg vil så mye, men jeg håper jeg aldri kommer til det punktet hvor jeg må introdusere henne.

[grublis]

Mine barn har en stemor som i følge dem alltid er så trøtt og må sove, så da må de være veldig stille :klø: (Stemor har tre unger selv :o )

Hun blander seg ikke noe og ser helst at ungene ikke kommer til pappa i det hele tatt. Ville heller hatt en stemor til ungene som var litt engasjert. Tror ungene ville fått mer samvær om eksen fant seg en annen dame. Dessverre.

Jeg er selv stemor og oppmuntrer samboeren min til å ha ungen så mye som mulig. Blander meg ikke i avtaler, overlater det til foreldrene, men gir råd om hvordan han skal forholde seg til en vanskelig og kravstor eks når han ber om råd. Behandler hans unge likt med mine når h*n er hos oss. Prøver i hvert fall, hans unge krever mer oppmerksomhet i og med at h*n bor så langt borte og ikke kan komme så ofte.

Samboer har en flott unge som er like spesiell som mine

[:-) anna]

Vi gjør det omtrent som Ulrikke... men så er jeg stemor for en lang laban av en 16-åring da... Så dermed er det ikke så mye plastring av knær lengre.

Jeg er omsorgsperson for ham i hjemmet. Vi bor tross alt sammen halvparten av tida, så vi fungerer sammen i en familie. Jeg gir ham penger, kjøper klær, skriver meldinger når han er syk og er en voksen omsorgsperson i livet hans.

Jeg går ikke på foreldremøter, men jeg går på skoleavslutninger.

Det er ikke alltid enkelt å definere sin rolle. Og jeg har opplevd grensesettingen som det vanskeligste for både meg og ham.

Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en fremtid der jeg og mannen min ikke lengre er sammen, så jeg svarer litt på et generelt grunnlag:

Den ideelle stemor/far er engasjert i livet til barnet og har omsorg for barnet i betydningen "bryr seg". Og ideal-stepersonen greier å se barnet som et selvstendig individ og ikke en halvpart av en eks.

I enkelte situasjoner er ideal-stepersonen mer aktiv enn i andre (om eksen av en eller annen grunn er ute av bildet også for barnets del).

I de fleste tilfeller er det en balansegang.

[Gjest Gjesten Gitte]

Jeg tror at jeg ville satt stor pris på at eventuell ny partner til min nåværende samboer var ganske lik meg...

Dvs f.eks at hun kunne utfylle partneren slik jeg mener jeg gjør det i dag. F.eks. vet jeg at partneren min er ekstremt sløv når det gjelder ting som gymtøy, huske å ringe sin mor og avtale barnevakt før en halvtime før vi skal gå.. og alle sånne småting som er viktige å huske for å komme i mål i en travel hverdag. Jeg ville derfor følt det som en katastrofe dersom det kom inn en som var lik ham på det punktet… Da ville jeg IKKE følt meg trygg når ungene var hos dem..

Det var den rasjonelle siden av det. Den irrasjonelle siden er at jeg gjerne ville sett at han fant seg en partner som reagerte på de samme tingene med partneren min som jeg pleier å gjøre.. Ville nok følt det som et lite nederlag dersom den nye partneren ikke irriterte seg et dugg over ting som jeg irriterer meg over… Det har for så vidt ingenting med stemorrollen å gjøre.. Mitt forrige forhold tok slutt fordi partneren min jobbet for mye og var veldig egoistisk. Selv om jeg er glad for å være kvitt ham, stikker det litt når jeg ser at hans nye kjæreste synes det er ”helt greit” at han ikke har så mye tid til henne… :evil:

[Gjest Danielle 73]

Jeg ville nok hatt en far som hadde tatt ansvar og vært der for barnet.

Å bli alene er nok ikke enkelt for noen. Noen har det vel og merke lettere enn andre, men vil likevel påstå at det er tøft uansett.

Noen går nok fra hverandre uten at det behøver å være en grunn til det, mener nå jeg. Når jeg snakker med folk flest og utfra det jeg har hørt, så er det for det meste snakk om kommunikasjonsvikt. Og blir det problemer i et forhold, syntes jeg personlig det hadde vært et forsøk på å imøte komme hverandre med å gå i terapi.

Kanskje det kan redde noen forhold. Men på en annen side, syntes jeg heller ikke at noen er tjent med å være i et forhold hvor man ikke fungerer sammen. Hverken foreldre eller ungene.

Det kan skade og gjøre vondt verre.

Det beste og viktigste er at det ikke går mer utover ungene enn det som er nødvendig.

[Dina]

Jeg vil helst at mine barn skal ha en stemor som bryr seg, og som er glade i dem! Min ex har ny samboer, og hun virker veldig ok! Vi har vært sammen på skoleavslutninger (meg, min ex, min forlovede, mine barn og hennes sønn...), og det er tydelig at barna syns det er topp at "alle foreldrene" er tilstede, og stiller opp sammen!

[kimmi]

Er fornøyd med min egen rolle som stemor:

Blander meg aldri mellom samboer og ekskonen.

Er glad i barna. De i meg.

Pga 6 timer imellom oss blir det kun til at vi sees ved samvær.

signerer jeg også. kun timeantallet mellom oss som er forskjellig.

Er misfornøyd med moren til barna til samboer:

Hun rakker ned på meg.

Sa i sin tid til barna at jeg kun er glad i dem for å smiske med pappan.

Lager problemer med samvær, henting/bringing, klær, krever at pappan skal betale for ditt og datt...

Hun har tatt alt innbo, samboer har "loppemarkedtingene"...

Nekter å delta økonomisk eller steppe inn ved bringing og henting.

Datteren til sambo vil bo hos oss - mor nekter. Datteren er lei seg.

signerer igjen

Er fornøyd med stemoren til gutten min:

Hun er en ekstra person som er glad i gutten min.

Og det kan vel ingen ha for mange av: personer som er glad i en vel...?

Hun er med hjem til oss.

Kommer på avslutninger på skolen etc.

Hun er en fin del i gutten min sitt liv.

slik ønsker jeg min manns barns mor skal oppfatte meg....

Er fornøyd med min samboers rolle som weekendpappa:

Han er flink med barna.

Ikke en gang har han skippet samvær.

Ikke en gang har han kranglet med ekskonen - selv om jeg hadde hatt lyst at han gav beskjed mange ganger.

Når barna er her - finner han på ting med dem.

Eneste negative er vel at av og til kan det bli vel mye "sirkus"...

"Skrekk og gru - de må ikke kjede seg"...

Men det er mest pga det er så lang avstand.

Han vil ikke risikere at barna sier: orker ikke reise til pappa...

Han er jo glad i barna sine.

her må jeg si at min mann har kranglet med eksen sin... det er jammen ikke så rart heller. hun kan komme til å si utrolig stygge ting til min mann om han eller oss eller meg!!!! og heldigvis så tar han til motmele da. hadde hun sagt disse tingene til meg så hadde jeg nok kranglet langt mer jeg enn det han gjør---. jeg og hans eks har et svært anstrengt forhold, men det er pga ting hun sier om meg.... jeg er nemlig glad i sønnen deres og gjør aldri forskjell på våre barn og han. men hun får det til at jeg gjør så forskjell at hun ikke vil sende gutten hit.... hun sier at hennes nye samboer skal adoptere sønnen til min mann (hvilket han selvsagt ikke får lov til!!!) og andre ufine ting....

jaja. det ble visst litt på siden.

beklager...

[Gjest Mayamor]

Kjekt med litt innspill synes jeg.

Grunnen til at jeg ville ha igang en slik diskusjon - var kanskje for å sette de små grå i aktivitet og la en tenke igjennom at folk oppfatter en forskjellig fra hvordan en selv oppfatter seg selv...

Lang tung setning der gitt...

Kanskje føre var prinsippet.

Vær mot andre slik du ønsker andre skal være mot deg.

Osv osv...

Mayamor

[Gjest sexysadie]

Hadde jeg vært "stemor" så hadde jeg gått in for å være en "ressursperson" for barna. Jeg hadde nok ikke blitt noen "mor" for barna nei, for det er ikke mine barn ei heller mitt ansvar.

[Gjest Anonymous]

Jeg har barn fra før og er samboer. Vi venter også barn ilag nå. Gutten min er annahver helg hos faren sin. Vanlig samværs ordning. Men utenom samværene har han ingen kontakt med faren (fars valg). Han er bare 3 år og helt vill etter min samboer. Heldigvis er samboeren min også glad i han. Det er som om det skulle vært hans egen gutt. Han både henter og levere han i barnehagen. De kan være alene hjemme opptil 2 uker i strekk (jeg pendler. Jobber døgnvakter og kan enkelte ganger ha vakt på 2 uker sammenhengende). Det er aldri noe problem.

Mange ganger vil han også heller ha hjelp av samboeren min enn av meg, hehe. Han tar seg av han på lik linje med meg (av og til mere pga jobben min). Han er med på møter o.l i barnehagen, mens den biologiske faren er helt fraværende. Med en slik samboer, gjør det meg ingenting at faren hans ikke bryr seg mer. Jeg har en annen voksen person å dele han med. Han har også tatt fri fra jobben sin for å passe lillingen når han er syk (det var ganske umulig for meg å ta fri da, ellers er det jeg som er hjemme med han ved sykdom).

Jeg mener at man som steforelder har plikter ovenfor barnet. Spesielt hvis man bor sammen med barnet. Men da må man jo også få lov å slippe til.

Men som steforelder har man ikke plikt til å forsørge barnet. Det er jeg som kjøper klær og utstyr til han. Jeg får barnebidrag (selv om det er latterlig lite: 1100 kr per mnd) og barnetrygd. Matutgiftene og andre felles utgifter deler vi likt.

[Gjest Madam Felle]

Stemoren til min sønn legger seg ikke i noe, og i dette tilfelle kan det være både positvit og negativt.

Det positivet er at jeg slipper å måtte fighte med henne ol, men det negativet er at hun ikke snakker om min sønn med faren i det hele tatt. Når han sluttet å komme på besøk holdt hun seg helt unna dette temaet, for hun ville ikke gjøre han sur. Med resultatet at faren ikke har sett sønnen sin på snart 4 år.

Hun og jeg har alltid hatt en god tone oss i mellom, og hun har hatt mer kontakt med barnet enn faren, men etter de flyttet har det ikke blitt noe omgang. Dette er veldig synd for min sønn, og søsteren som ikke får muligheten til å bli bedre kjent med hverandre. De har møtt hverandre ca 10 ganger på 8 år, for søsteren er nå 8 år gammel, og det er veldig dumt, men det er grenser for hvor mye jeg skal prøve også.

Får håpe de to tar opp kontakten i voksen alder.

[Lenemor]

Godt at noen mødre vill at stemor skal være omsorgsperson og være der for barna.

Er selv stemor som bryr meg veldig mye, det er jeg som kjefter og sier i fra at sånn og slik skal det være(er MYE strengere enn faren(og moren som ikke bryr seg)) Det er jeg som bakte kaker til konfirmasjonen, jeg som rydda opp etter alle gjestene og vaska opp sammen med min mor. Mora kom ikke engang i kirka i konfirmasjonen Håpløst tillfelle!!

Jeg kan likegjerne kjøpe klær til gutta, gi dem penger når de trenger skrive i meldingsbok, kjøre hit og dit og kjefte og rose som faren kan.

Det er vi som møter på skoleavsluttninger og åpne dager på skolene. Gutta gidder ikke å spørre mora og stefaren om de vil være med på sånnt lenger heller. :o