stressa mor brygger på nok en bekymring

[Gjest Tekola]

Oiii, gratulerer! Håper alt er bra med dere begge! Søndagsbarn er veldig fine

[Favole]

Gratulerer! Håper alt står bra til med dere!

[missdior]

gratulerer så mye så liten!

[Mus-Katt]

Åh gratulerer, håper alt er bra!

[Pyntestøv]

Gratulerer. Håper han er en sterk, liten gutt

[SmartCookie]

Søndagsbarn får største gaven, alle dyder under ett <3

Gratulerer så mye med lillegutt!

[blomst12]

Gratulerer så mye

[Cerasus]

Gratulerer så mye Kvakk! Håper alt er vel med dere begge!

[Kvakk]

tiden går fort og sakte, dagene er helt like og det virker som en evighet om ikke aldri til å ha en normal familie igjen.

kan vel oppdatere mer, men det er igrunnen bare familien som virkelig bryr seg om dagens veks osv

[missdior]

Jeg bryr meg! Har tenkt mye på deg Er dere enda på sykehuset?

[Cerasus]

Jeg bryr meg! Har tenkt mye på deg Er dere enda på sykehuset?

Samme her. Hvis du kunne tenke deg å dele, Kvakk, er vi lutter øre!

Endret 18. april 2015 av Cerasus

[Kvakk]

Så hyggelig! Skal ikke mer til.

Begynner med historien om min forløsning og hans fødsel imorgen.

[Leopanter]

Jeg har sniklest litt her, skulle ha lagt igjen et spor for lenge siden!

Ser fram til å lese fødselshistorie

[Frøkenanonym]

Oi dette har jeg gått glipp av, gratulerer så mye hvordan går det med dere? Er selv tante til ei jente født 950 gr, det er noen lange uker/mnder på sykehus.. Men utrolig deilig når den første tiden er over og du får ta lille med deg hjem sender deg en god klem

[Kvakk]

sånn skjedde det, jeg var både forberedt og absolutt ikke klar,

etter uker på obervasjonsposten visste jeg hva som var i vente, men jeg hadde klart og tydelig fått frem mitt ønske om å ha han i magen så absolutt lenge som forsvarlig.

Hvor lenge jeg var der har jeg faktisk ikke greie på, og når de spurte ba jeg de sjekke papira, for jeg huska virkelig ikke. Jeg kunne ikke tenke på det, da ble jeg bare utrolig lei meg og blodtrykket ble ENNÅ verre. Så jeg begynte å tenke på hvor mange uker gravid jeg var istedet, tiden gikk altså uendelig sakte, men 24+3 osv ble til 28+5, da var det også nok.

Jeg hadde daglig ultralyd, og to ganger daglig ctg-monitorering, som vissnok var "sjefen" når tiden kom og den ikke viste tilfredsstillende resultater var det ikke annet å gjøre enn å forløse meg.

Pluselig var dagen der, og jeg visste det egentlig, hadde kjent det begynne å være annerledes der inne og mindre liv, så det var en slags lettelse også, å få en medisinsk "ok" på det, jeg er ikke paranoid, det ER på tide. Min vurdering gjaldt også, og jeg sa det jo som det var, mindre liv, mindre aktiv osv, men la vel kanskje til håpefult at kanskje han var mer aktiv når jeg sov.. osv.. alltid noe.

Men, nå var plutselig anestesi sammen med legen, og som en veteran på obs-posten vet jeg at det er sjeldent bra tegn (skjedd noen ganger før, men vi fikk snakket oss ut av det.. )

Denne gangen prøvde jeg jo også å "forsvare" han og tenkte litt til da, jeg klarer vel litt til. Det var ikke før de sa at de kan ikke garantere at han lever imorgen tidlig at jeg var enig og klar for å gjennomføre.

Det var rundt 20/21 på en søndag, og jeg fikk innvilget å hvertfall vente LITT på mannen, mens jeg ble forberedt til operasjon.

Og jeg ringte min mor, hun bor 5 minutter å kjøre unna, men hun nekta å passe han jeg har hjemme, som i tillegg lå og sov, så det var ikke så veldig utfordrende. Ga henne klar beskjed om at hun ikke kunne forvente seg NOE fra meg i all fremtid.

Da jeg ikke har så mange, var pappa eneste gjenstående mulighet, og heldigvis kom han så fort han kunne, men hans reisevei var 30minutter, men han kom, og mannen fikk skyss til sykehuset og det var akkurat så vi fikk dratt barberinga og dobesøk osv ut litt til, jeg hadde vel også litt flaks iom. at vi også venta på en lege som skulle komme ifb. med et forskningsprosjekt jeg var med på. Ventet vel reeelt mer på henne enn på mannen min. Han kom og senga begynte å rulle ned gangen, han bytta til klær og de begynte å forberede meg i rommet.

SÅ MANGE MENNESKER, skal alle holde en hanske hver, utrolig at det er behov for alle sammen, men det er vel system på det.

Å sette venekateter på meg er ikke bare enkelt, ikke bare er det en uvillig person å sette på, men det er nesten umulig, skulle egentlig ha tre, en på hver side og en spesiell, men jeg telte minst ti dagen etter. Noen som fortsatt var satt i og noen åpenbare steder de hadde prøvd. Så etter å ha kjeftet ned alle sykepleierne som bare hoppet frem og prøvde å sette de i meg uten å advare meg, en på hver side. Var det heldigvis noen som satt som de skulle. Jeg hadde også en i pulsåra, den man satser på å kutte om man er lei av alt, og det var HELT ufattelig ekkelt å kjenne blodet pumpe ut (og det var kun ett lite hull til en nål). Panikk. Hele forberedelesfasen kan oppsummeres med panikk.

Så var det duket for SPINAL! prøve å sitte på verdens minste benk (operasjonssenger er SMÅÅÅÅÅÅÅÅ, de har arm-addons) med massevis av ting i hendene man er redd for å flytte på så man må gjøre det igjen..

Først en sprøyte med bedøvelse før sprøyta med bedøvelse... yesda, det gikk mye greiere, ingen banning, sverting eller dårlig stemning, bare "er den inne?" "tar det lang tid?" "virker det nå?" osv.

Den virka gitt! Var (såklart) bekymret for om den ville virke BRA nok, men det gjorde den altså, kjente ingenting, heller ikkeno av den romsteringa de snakker om, mulig fordi jeg var for opptatt av å fremdeles kjefte på alle rundt meg og spørre om ting (mannen min sa i etterkant at jeg spurte om ting de akkurat hadde fortalt meg).

Husker jeg ba om beroligende med en gang han var ute, for mesteparten av tiden er sying, å få ungen ut er relativt kjapt. De var hjertens enige og ga meg nok.

Det første jeg sa når han var født var at jeg skulle trøsteshoppe som en helt

(det første jeg sa første fødsel var at han hadde store baller... jeg er visst ikke helt god på å si det rette)

Så lå jeg der da, og var stolt av så bra APGAR, den var bedre enn storebror sin. ) 9-10-10 (mulig 8-10-10, men 10-10 var det)

Så blir man rullet opp på overvåking, og på noe tidspunkt var mannen og så på barnet. Etterhvert fikk jeg bilde av han sammen med sånn "gratulerer han er født" med tidspunkter osv på.

Selv så jeg han ikke før dagen etter, som ikke var så langt unna, da jeg var ferdig på overvåkning osv rundt 06. Mannen dro hjem ca 03 og kom dagen etter.

Mamma hadde (med god grunn) dårlig samvittighet og passet han hele dagen så han kunne være hos meg/oss. Vi så på han inni kuvøsa hans, og når de har respirator ser man ganske mye av ansiktet. Den ser mindre alvorlig ut, men ER mer alvorlig. De andre puste-greiene ser massive og skumle ut, men er mindre alvorlige. Han ble koblet over på det etter en ukes tid, og da så vi ikke det lille søte ansiktet mer. Bare masse ledninger.

det ble langt og sikkert veldig rotete, og ikke helt som andre fødehistorier, der andre hyler epidural hyler jeg noe for nervene, takk.

[Gjest Tekola]

Guri, Kvakk, du er søren meg barsk! Sitter nesten og griner, hadde det ikke vært for at jeg venter på banen!

Gratulerer så mye, altså, nå er han på utsiden og har det forhåpentligvis bra! Vil gjerne høre oppdateringer om hvordan det går med dere!

[Pyntestøv]

Så skummelt, men virker som det har gått bra med lillebror? Håper du fortsetter å oppdatere. En god og varm klem til deg, og et kraftig tupp bak til din mor! Merka det provoserte meg, så håper du får surfet godt og lenge på hennes dårlige samvittighet, hehe.

[Cerasus]

Du har vært både knalltøff og modig! Håper alt kun går oppover fra nå av.

Takk for fødselshistorie

[Favole]

Heftig å lese altså! Du virker som ei knalltøff dame etter alt du har vært gjennom dette svangerskapet og fødselen Håper dere har det bra

[Frøkenanonym]

Oi, dette har jeg ikke fått med meg. Du er en tøff dame! Håper mora di har lært å oppføre seg, kjente jeg ble forbanna på dine vegne! Og håper at lille er sterk for dere alle i kuvøsen