Graviditetsdagboken til unge, usikre Davy.

[Davy]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så dette blir nok en kaotisk dagbok - rett og slett et sted å tømme alle tanker.

Jeg har da blitt gravid. Ikke akkurat planlagt. Har litt panikk.

Tok en test i stad, der det stod Gravid 1-2, så det er vel ikke så stor sjanse for at det er en feil.

Sitter og tenker på så mye, men det viktigste er vel dette...

Er jeg klar for barn? Egentlig ikke.

Er samboer klar for barn? Egentlig ikke.

Har vi stabil økonomi? Egentlig ikke.

Vil jeg ta abort? Vet ikke.

Vil jeg beholde? Vet ikke.

Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje, da jeg går på minipiller. Denne måneden har jeg glemt en pille - EN - noe samboer er klar over. Trodde ikke det hadde så mye å si, selv om vi begge visste at det var en minimal sjanse for graviditet når slikt skjer.

Jeg hadde forøvrig bursdag på onsdag. Fylte 18. Føler meg både voksen (som de fleste 18-åringer antar jeg), og som et barn i blant.

Føler at jeg har et veldig godt forhold til kjæresten min, og hverken han eller jeg er festmennesker som eventuelt hadde savnet friheten og utelivet særlig mye (i hvertfall ikke jeg).

Et annet problem er at jeg ikke er ferdig med vgs, for jeg har hatt store søvnproblemer som har forstyrret skolegangen i mange år, men merker heldigvis lite til det nå. Jobber bare deltid, tjener nesten ingenting. Han har riktignok heltidsjobb, men vi har fortsatt dårlig råd, det er jo så dyrt å leie.

Vet ikke hva man har krav på av støtte, permisjon og slikt heller...

Jeg merker at jeg trenger han for å kunne ta en avgjørelse. Jeg vil bare ikke miste han, uansett hva, så det blir nok til at jeg tar abort om det er det han ønsker. Om han vil beholde, så får vi se. Vet jo ikke hva jeg selv vil. Greier bare å tenke på at jeg er redd for at dette skal ødelegge forholdet på en eller annen måte.

Vil ikke at hans kal føle seg presset til å bli far, og at det går utover oss. Jeg er redd formå angre på abort i ettertid, og at jeg lar det gå utover han. Slike ting er tydeligvis ganske vanlig.

Men jeg er ikke klar for å fortelle noen om det enda, må ha noen dager for meg selv.

Surrer bare rundt i hodet nå. Men det skal gå bra uansett hvordan dette ender (hjelper ikke å håpe, man må jo bestemme seg for ting!)

[lillemeg90]

Dette hørtes ikke ut som en enkel situasjon, for det førstevil jeg bare gi deg en god klem.

Har du ingen veninner du kan snakke sammen med om dette til å begynne med? Eller gå til helsesøster? Hun vet nok om de praktiske tingene samtidig som det følelsesmessige og det fysiske.

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men du og kjæresten din er sammen om dette. Det trengs to for å bli gravide. Og selv om man går på pillen kan man bli gravide. Han har rett til å vite det, og det er nok lettere å avgjøre dette sammen. Han kan bli overasket og kanskje sur, men det er en normal reaksjon.

Håper det går bra med deg:)

[Davy]

...

Takk for koselig innlegg, det skal nok ordne seg.

Skal prøve å kontakte Amathea, og avtale en time.

Har forøvrig fortalt kjæresten, og han reagerte omtrent slik jeg hadde forventet.

Ikke sur, veldig rolig, og trøstende. Men når jeg greide å ta meg sammen nok til å høre hva han tenkte, kom det ganske tydelig fram at han ikke ønsker barn nå. Han sa at han ikke hadde blitt sint eller noe slikt om jeg hadde beholdt, men kanskje vært litt redd og nervøs (både fordi vi er unge og fordi vi ikke har alt det økonomiske på plass). Han vil jo ha barn, men hadde sett for seg å få det om kanskje fem år, da er han i slutten av tyve-årene.

Han sier han ikke hadde forlatt meg uansett, men jeg er redd for at det hadde endt opp slik om han føler seg presset til noe han ikke er klar for.

Problemet er vel at jo mer jeg tenker på abort, jo mer føles det feil. Kan ikke helt forklare hvorfor. Jeg vil ikke det, men jeg vil ikke ende opp som alenemor heller. Så jeg vet vel fortsatt ikke hva som kommer til å skje.

[lillemeg90]

Takk for koselig innlegg, det skal nok ordne seg.

Skal prøve å kontakte Amathea, og avtale en time.

Har forøvrig fortalt kjæresten, og han reagerte omtrent slik jeg hadde forventet.

Ikke sur, veldig rolig, og trøstende. Men når jeg greide å ta meg sammen nok til å høre hva han tenkte, kom det ganske tydelig fram at han ikke ønsker barn nå. Han sa at han ikke hadde blitt sint eller noe slikt om jeg hadde beholdt, men kanskje vært litt redd og nervøs (både fordi vi er unge og fordi vi ikke har alt det økonomiske på plass). Han vil jo ha barn, men hadde sett for seg å få det om kanskje fem år, da er han i slutten av tyve-årene.

Han sier han ikke hadde forlatt meg uansett, men jeg er redd for at det hadde endt opp slik om han føler seg presset til noe han ikke er klar for.

Problemet er vel at jo mer jeg tenker på abort, jo mer føles det feil. Kan ikke helt forklare hvorfor. Jeg vil ikke det, men jeg vil ikke ende opp som alenemor heller. Så jeg vet vel fortsatt ikke hva som kommer til å skje.

Så flott at du fikk snakket med kjæresten din:) når du sier at han om 5 år vil være i slutten av tjueårene er han vel 22-24 nå? Har du fortalt at du egentlig ønsker abort, men at du er redd du da presser han opp i et hjørne?

Slik jeg forstår du tenker om abort bør du iallefall ikke føle deg presset til å ta abort. Ved å gjøre det i en presset tilstand vil du nok ikke ha det så ra med deg selv, og det kan komme til en etterhvert klandrer kjæresten for å ha bidratt til abort. Så tenk deg nøye om, så flott at du kontakter amathea:)

Jeg tror at man aldri er klar følelsesmessig til å få barn, om man er 18, 25 eller 35 vil det bli en stor omvending. Såklart kan ting legge til rette økonomisk, men hos mange kommer det som en overaskelse, og ting må uansett da endres for p gjøre plass til en baby.

Varm klem

[Davy]

Så flott at du fikk snakket med kjæresten din:) når du sier at han om 5 år vil være i slutten av tjueårene er han vel 22-24 nå? Har du fortalt at du egentlig ønsker abort, men at du er redd du da presser han opp i et hjørne?

Slik jeg forstår du tenker om abort bør du iallefall ikke føle deg presset til å ta abort. Ved å gjøre det i en presset tilstand vil du nok ikke ha det så ra med deg selv, og det kan komme til en etterhvert klandrer kjæresten for å ha bidratt til abort. Så tenk deg nøye om, så flott at du kontakter amathea:)

Jeg tror at man aldri er klar følelsesmessig til å få barn, om man er 18, 25 eller 35 vil det bli en stor omvending. Såklart kan ting legge til rette økonomisk, men hos mange kommer det som en overaskelse, og ting må uansett da endres for p gjøre plass til en baby.

Varm klem

Ja, han er 22. Litt vanskelig å si det rett ut også, vil jo ikke at han skal ha dårlig samvittighet for å ikke ønske barn, forstår det jo godt. Og jeg går ut i fra at det er bedre å bli litt presset til abort enn til barn.

Det er litt det jeg tenker også. Det er såpass gode ordninger i Norge at det økonomiske sikkert hadde falt på plass. Spørsmålet er vel egentlig om det blir så vanskelig, både økonomisk og ift ansvar, at det ikke er 'verdt det'. Det vil si at man sterkt ønsker man hadde ventet, tviler på at mange angrer på selve barnet.

Huff, det er ikke lett...

[Davy]

Liten oppdatering nå.

Alt har blitt så mye vanskeligere enn jeg trodde. Har snakket enda litt mer med kjæresten, og det virker som om det er en reell sjanse for at jeg hadde endt opp som alenemamma om jeg velger å beholde barnet. Han sier at han ikke vil forlate meg, og ikke kan se for seg å gjøre det i fremtiden - men han er virkelig ikke klar for barn. Jeg vil jo ikke at han skal bli tvunget inn i et liv han ikke ønsker. Jeg tror han er like redd som meg, i hvertfall nesten.

Problemet er at jeg stadig får mindre lyst til å ta abort. Jeg dagdrømmer om alt som kan skje i fremtiden - dra på ultralyd, kjøpe babyklær, og ikke minst tenke på hvordan det hadde blitt med baby i hus.

Om jeg velger abort er det kun kirurgisk som er et alternativ (jeg har overhode ikke lyst til å se et sekund av det..), og det kan ikke gjøres før uke 7-12.

I praksis betyr det at babyen min vil utvikle hjerne, hjerte, kropp og hode. Hjertet vil begynne å slå, armer og ben utvikles, fingrer beveges, skjelettet utvikles og pusteøvelser er i gang.

Skal jeg ta livet av dette?

Selv vil jeg kanskje merke flere symptomer på graviditet, for noen begynner også magen å vokse såvidt i uke 12.

Jeg er nesten helt sikker på at jeg vil slite i ettertid etter abort. Det er så alt for tungt allerede nå.

Men jeg kan bare ikke være alene om dette. Klarer rett og slett ikke.

Det er mulig kjæresten vil bli glad når babyen kommer, men det er like fullt mulig det går motsatt vei og. Tror ikke jeg tør å ta sjansen.

[Davy]

Nå er det vel bestemt.

Det blir abort. Kjæresten klarer overhodet ikke å se for seg at det kan gå bra med barn, eller se noe positivt ved det. Han tror han antakeligvis vil bli grepet av en panikkfølelse og ikke gledesfølelse når barnet hadde kommet.

Det er rett og slett ikke et snev av ham som ønsker barn nå.

Da hjelper det pent lite at han antakeligvis hadde blitt hos meg om jeg beholdt. Jeg må leve med det å ha ødelagt et menneskes liv, og alltid være redd for at han skal dra om vi krangler eller har en dårlig periode.

Men jeg kan virkelig ikke få til dette alene. Ingenting hadde gjort meg mer lykkelig enn om kjæresten hadde sagt at han støtter meg uansett hva, og faktisk ment det. Nå kan han ikke si noe slikt uten å lyve, så jeg setter i grunn pris på ærligheten.

Jeg klarer bare ikke å se det for meg. Bestille legetime. Ultralyd for å se hvor langt jeg er på vei. Møte opp på sykehuset, legges i narkose. Drepe barnet mitt. Våkne opp omtåket og blodig mellom beina. Etter å ha blødd i en ukes tid er det ingenting som tyder på at jeg skulle hatt et barn, med unntak av minnene.

Jeg vil ikke drepe barnet mitt, men jeg kan ikke gjøre det alene. Skal jeg bo hjemme hos moren min med barnet? Ikke har jeg jobb, ikke er jeg ferdig med skole. Det går bare ikke.

Allikevel er det ingenting jeg vil mindre. Allerede nå er jeg helt utafor, orker ikke tanken på noe som helst. Orker ikke å gå ut, vil bare synes synd på meg selv.

Jeg er nesten helt sikker på at dette kommer til å ødelegge meg. Jeg kommer til å slite, og ingen kommer til å forstå meg nok til å holde ut med meg.

Uansett hvordan jeg vrir og vender på ting så ødelegger jeg livet til meg eller kjæresten, kanskje begge.

En ting er sikkert. Det er mitt barn jeg vil ha, det barnet jeg har nå, som er mitt. Jeg synes ikke det er rettferdig at mennesker som så gjerne vil li foreldre sliter slik med å bli det - mens jeg dreper mitt.

Jeg vil ikke kunne velge og vrake i barn. Dette dreper jeg fordi det passer ikke. Det neste beholder jeg fordi det passer meg og mine behov bedre.

Det er ikke rettferdig. Jeg kommer nok ikke til å ønske meg barn i fremtiden, nei.

Endret 3. desember 2012 av Davy

[lillemeg90]

Jeg synes at du skal tenke mer over dette.

Det høres ikke ut som dette er den rette beslutningen for deg, og det er tydelig at du ikke er fornøyd med avgjørelsen.

Dette er noe dere må finne utav sammen, nå virker det som besøutningen er tatt for han. Hvordan or du forholdet deres vil være etter at du eventuelt tar abort? Klarer du å se på han med samme øyne?

Dette var ikke noe greit å høre. Klem

[Davy]

Jeg synes at du skal tenke mer over dette.

Det høres ikke ut som dette er den rette beslutningen for deg, og det er tydelig at du ikke er fornøyd med avgjørelsen.

Dette er noe dere må finne utav sammen, nå virker det som besøutningen er tatt for han. Hvordan or du forholdet deres vil være etter at du eventuelt tar abort? Klarer du å se på han med samme øyne?

Dette var ikke noe greit å høre. Klem

Nei, det ble ikke helt som jeg håpet. Men jeg synes det virker vanskelig nok å være gravid med støtte fra samboer, og alt for vanskelig å være alene. Kan ikke forstå hvordan jeg skulle fått det til.

Hvordan forholdet hadde blitt etter abort vet jeg ikke, det er godt mulig jeg trenger mye støtte i lang tid fremover. Hvordan han reagerer på det vet jeg heller ikke, men jeg tror - slik jeg kjenner han, at han vil prøve så godt han kan å være der for meg.

Tror også at jeg vil være like glad i ham som før, for han har tross alt ikke presset meg til noe jeg ikke vil. Bare sagt hva han føler angående situasjonen, vært ærlig med meg, slik at mulige fremtidige reaksjoner ikke kommer som et sjokk. Det er jeg glad for, det eneste jeg skulle ønske var at han følte annerledes, men slikt kan man da ikke styre.

Jeg har begynt å vippe litt igjen, da. Jeg tror ikke han hadde forlatt meg om jeg hadde beholdt, det er bare ikke slik han er. Jeg er mest redd for at han skal ønske å dra, men følt seg tvunget til å bli hos meg på grunn av barnet. Virker forferdelig å leve med en slik usikkerhet.

Jeg tror virkelig at han hadde begynt å glede seg på et tidspunkt om jeg hadde beholdt. Kanskje ved første ultralyd, kanskje når man kan høre hjerteslagene, eller kanskje det sekundet barnet er født.

Det er bare en veldig skummel sjanse å ta, for selv om det er sjeldent, så finnes det jo foreldre som ikke føler noe for barnet. Det må være fælt å fortsatt være forelsket i sin kjæreste, men ikke ha følelser for sitt eget barn.

Og det kan jo skje, det må jeg prøve huske på.

[Davy]

Og takk for alle innspill lillemeg90, det hjelper faktisk litt å føle at noen hører på.

[lillemeg90]

Har du vert i kontakt med amathea?

Dette er noe de kan mer om enn meg iallefall, de kan nok gi deg råd:)

Jeg forstår at du vil ta hensyn til kjæresten din, men du må tenke på deg selv også

[lillemeg90]

Er foresten bare koslig om jeg kan være til noe hjelp:)

Klem

[Nuttapia]

Hei Davy

Jeg kom tilfeldigvis inn i dagboken din, og jeg klarte ikke slutte å lese.

Det første jeg tenkte, er noe både du óg lillemeg90 har skrevet. Nemlig Amathea. Bestill time og prat med dem!

Ellers synes jeg du virker som ei våken og voksen 18-åring. Jeg tror jeg forstår tankene dine, selvom jeg ikke har vært i samme situasjon selv.

For, vi jenter gjør oss nok alltid noen tanker om at "hva skjer hvis jeg blir gravid.. Hvordan vil kjæresten takle det".

I den alderen som samboeren din er i nå, så er gutta veldig forskjellige. Det er iallfall min erfaring. Noen er redde for alt, noen er fortsatt ungdom i hodet, mens andre har bikket over til å bli en voksen. Sikkerhet som økonomi og tak over hodet er uhyre viktig for gutta, mens vi jenter har en slik innstilling som sier at det går seg til, bare man vil! Jeg sier ikke at alle er sånn, men for mange så er det slik. Det handler ikke om at vi jenter er naive, det handler om at vi setter følelsene først.

Samboeren din virker, som du sier, ærlig. Og det er innmari bra! Hadde jeg blitt gravid som 18-åring, så ville min daværende kjæreste antakelig forlatt meg fra jeg hadde fortalt ham om positiv test og gitt meg skylden for alt.

Men samboeren din er 22. Han begynner å bli voksen. Se realitetene i ting. Hvordan er kompis-gjengen hans? Er det noen fedre der? Flere med samboere? Kameratgjengen har faktisk utrolig mye å si på påvirkningen.

Da den første i Guttegjengen til min samboer fikk barn, og de andre gutta fikk se hvor fint og lett det er, så poppa det plutselig unger ut her og der.

Det er aldri et passende tidspunkt å få barn. Når det skjer, så skjer det. Jeg synes problemstillingen deres er vond, jeg føler virkelig med deg. Og jeg forstår så innmari godt at du ønsker å beholde! Det er jo ikke så rart, vi kvinner er jo ment til å produsere et barn. Dette er noe som mange gutter synes er vanskelig å sette seg inn i. De føler ikke den fysiske eller psykiske forandringen. Jeg skjønner at din sambo er redd. Men dersom du har bestemt deg for å beholde, og han har sagt at han ikke vil forlate deg uansett, så er jeg ganske sikker på at han kan modnes med tiden. Men dette må dere snakke om. Det er en sjanse å ta. Er han villig til det? Orker du å gå gravid uten at han støtter deg nevneverdig, før det eventuelt faller naturlig for ham? Eller at han plutselig en dag ber deg om å reise?

Hva er viktigst for deg?

Og hva kan konsekvensen av en abort bli?

Kommer du til å bli sint på ham? Kommer du til å føle at du ble presset til å gjøre noe du ikke ville, i lik grad som han føler nå? Eller er han villig til å støtte deg dersom du vil beholde, for å se hvordan det går?

Eller kommer du til å takke deg selv for at du tok abort, fordi du følte at du ikke har mye økonomisk sikkerhet å tilby barnet akkurat nå?

At skolegang og økonomi er viktigere?

En liten baby krever ikke mye penger. Den krever deg som menneske. Joda, man skal jo både ha vogn og klær og masse rart, men hvordan vil DU prioritere?

Hva forlanger egentlig en liten baby? -iallfall ikke den mest fancy vogna, ikke de dyreste klærne. Leker trenger de ikke i begynnelsen.. Etc..

Babyen trenger det DU kan gi. Trygghet, mat og varme. Kan du gi babyen det? Isåfall så synes jeg at du er godt på vei.

Alt blir hva DU gjør det til. Er du trygg og sikker, så blir barnet ditt trygt og sikkert også.

Jeg vil gjerne følge med deg videre.

Ta kontakt med Amathea, og ta gjerne med deg samboeren din, så får han en virkelighetsforståelse rundt dette. Det er viktig! Han er med på det han også, og bør vite hva han faktisk driver og vurderer. Det bør være argument nok for å få ham med deg.

Stor klem

[Davy]

Hei Davy

Jeg kom tilfeldigvis inn i dagboken din, og jeg klarte ikke slutte å lese.

Det første jeg tenkte, er noe både du óg lillemeg90 har skrevet. Nemlig Amathea. Bestill time og prat med dem!

Ellers synes jeg du virker som ei våken og voksen 18-åring. Jeg tror jeg forstår tankene dine, selvom jeg ikke har vært i samme situasjon selv.

For, vi jenter gjør oss nok alltid noen tanker om at "hva skjer hvis jeg blir gravid.. Hvordan vil kjæresten takle det".

I den alderen som samboeren din er i nå, så er gutta veldig forskjellige. Det er iallfall min erfaring. Noen er redde for alt, noen er fortsatt ungdom i hodet, mens andre har bikket over til å bli en voksen. Sikkerhet som økonomi og tak over hodet er uhyre viktig for gutta, mens vi jenter har en slik innstilling som sier at det går seg til, bare man vil! Jeg sier ikke at alle er sånn, men for mange så er det slik. Det handler ikke om at vi jenter er naive, det handler om at vi setter følelsene først.

Samboeren din virker, som du sier, ærlig. Og det er innmari bra! Hadde jeg blitt gravid som 18-åring, så ville min daværende kjæreste antakelig forlatt meg fra jeg hadde fortalt ham om positiv test og gitt meg skylden for alt.

Men samboeren din er 22. Han begynner å bli voksen. Se realitetene i ting. Hvordan er kompis-gjengen hans? Er det noen fedre der? Flere med samboere? Kameratgjengen har faktisk utrolig mye å si på påvirkningen.

Da den første i Guttegjengen til min samboer fikk barn, og de andre gutta fikk se hvor fint og lett det er, så poppa det plutselig unger ut her og der.

Det er aldri et passende tidspunkt å få barn. Når det skjer, så skjer det. Jeg synes problemstillingen deres er vond, jeg føler virkelig med deg. Og jeg forstår så innmari godt at du ønsker å beholde! Det er jo ikke så rart, vi kvinner er jo ment til å produsere et barn. Dette er noe som mange gutter synes er vanskelig å sette seg inn i. De føler ikke den fysiske eller psykiske forandringen. Jeg skjønner at din sambo er redd. Men dersom du har bestemt deg for å beholde, og han har sagt at han ikke vil forlate deg uansett, så er jeg ganske sikker på at han kan modnes med tiden. Men dette må dere snakke om. Det er en sjanse å ta. Er han villig til det? Orker du å gå gravid uten at han støtter deg nevneverdig, før det eventuelt faller naturlig for ham? Eller at han plutselig en dag ber deg om å reise?

Hva er viktigst for deg?

Og hva kan konsekvensen av en abort bli?

Kommer du til å bli sint på ham? Kommer du til å føle at du ble presset til å gjøre noe du ikke ville, i lik grad som han føler nå? Eller er han villig til å støtte deg dersom du vil beholde, for å se hvordan det går?

Eller kommer du til å takke deg selv for at du tok abort, fordi du følte at du ikke har mye økonomisk sikkerhet å tilby barnet akkurat nå?

At skolegang og økonomi er viktigere?

En liten baby krever ikke mye penger. Den krever deg som menneske. Joda, man skal jo både ha vogn og klær og masse rart, men hvordan vil DU prioritere?

Hva forlanger egentlig en liten baby? -iallfall ikke den mest fancy vogna, ikke de dyreste klærne. Leker trenger de ikke i begynnelsen.. Etc..

Babyen trenger det DU kan gi. Trygghet, mat og varme. Kan du gi babyen det? Isåfall så synes jeg at du er godt på vei.

Alt blir hva DU gjør det til. Er du trygg og sikker, så blir barnet ditt trygt og sikkert også.

Jeg vil gjerne følge med deg videre.

Ta kontakt med Amathea, og ta gjerne med deg samboeren din, så får han en virkelighetsforståelse rundt dette. Det er viktig! Han er med på det han også, og bør vite hva han faktisk driver og vurderer. Det bør være argument nok for å få ham med deg.

Stor klem

Takk for innlegget ditt Nuttapia.

Da jeg trodde det ville bli abort var nok det fordi jeg følte at alt var litt håpløst. Kjæresten sa jo tross alt at han ikke ønsket barn nå, men på mange måter overanalyserte jeg hvert utsagn og tolket det i negativ retning.

Han sa jo tross alt at han ikke kunne tenke seg å være uten meg, og at han ønsker seg barn (forhåpentligvis med meg) i fremtiden. Men alle slike ting greide jeg glatt å overse.

Han ble med til Amathea, og jeg følte at vi fikk litt ut av samtalen. Kanskje han mer enn meg, for han endte opp med å være litt mer positivt innstilit til barn. Langt fra overbevist, men det hadde muligens ikke vært krise om jeg ikke tok abort...

Men det jeg fikk ut av samtalen var utrolig nyttig, det også. Jeg fikk litt mer praktisk info angående hva som skjer om jeg hadde blitt alenemor. Det virket fortsatt vanskelig, men i hvertfall overkommelig.

Så vi snakket enda mer. Og litt til. Gikk gjennom det meste av positive og negative sider. Jeg merket etterhvert at han stadig vekk kom med små kommentarer om at 'barnet skal få (gjøre en viss aktivitet)', og helst kalles opp etter bestefaren min, (navn). Om jeg velger å beholde da.

Søike småting som viser at det er ting han eventuelt gleder seg til også, alt er ikke bare negativt og fælt.

Men det var i dag det store skjedde. Han hadde selv kommet fram til at jeg ikke er så begeistret for abort, og spurte rett ut om jeg kanskje hadde tatt et valg allerede? Endte opp med å si det som det er, nemlig at jeg tviler sterkt på at jeg ikke vil beholde. Forklarte at jeg hadde blitt overlykkelig om han hadde blitt hos meg og barnet, men jeg kan klare meg alene også.

Jeg tror (og han sa også) at han ble veldig lettet over at jeg hadde tatt et valg, så han vet hva han må forholde seg til. Og vi kommer til å prøve å få dette til å fungere.

Selv merker jeg at jeg vil gjøre alt for å få dette til, og jeg tviler ikke på at kjæresten blir en god far. Han er en tvers i gjennom snill og omtenksom type, som nok kommer til å gjøre alt så godt han kan for barnet.

Han gleder seg forøvrig litt (ganske mye) allerede.

Godt mulig jeg lager en ny graviditetsdagbok med min orginale bruker, en som er litt mer positivt innstilt!

Takk til lillemeg90 og Nuttapia for støttende innlegg.

[Nuttapia]

Så flott Gratulerer med god valg, må jeg bare få si!!

Virker som dere er godt gjennomtenkte begge to! Håper å kunne følge deg videre, er bare å ta kontakt

Kos deg med magen og mannen

[lillemeg90]

Ååå nå ble jeg skikkelig glad på deres vegne:)

Om du lager ny dagbok, vil du gi meg et hint om det da? Vil gjerne følge med videre

<3

[Davy]

Ååå nå ble jeg skikkelig glad på deres vegne:)

Om du lager ny dagbok, vil du gi meg et hint om det da? Vil gjerne følge med videre

<3

Så flott Gratulerer med god valg, må jeg bare få si!!

Virker som dere er godt gjennomtenkte begge to! Håper å kunne følge deg videre, er bare å ta kontakt

Kos deg med magen og mannen

Tusen takk! Gleder meg til alt som kommer, det virker tross alt ikke som om jeg er gravid enda.

Blir fint med kvalme, humørsvingninger eller andre ting som ting som tyder på at ting er i gang.

Jeg lager sikkert ny snart, mest sannsynlig på brukeren Synnøve Finden (har hatt mange brukere på KG i løpet av noen år, men den er vel den jeg bruker mest nå).

Vet ikke hvor mye det er å skrive om i begynnelsen, egentlig. Får ny fastlege 1. januar og tenkte å bestille legetime til starten av januar i hvertfall, før det skjer det nok lite.

Eller er det kanskje lurt å ha en legetime før det og finne ut hvor langt man er på vei og slikt? Da jeg tok testen for en drøy uke siden viste den jo gravid 1-2, men så vidt jeg har forstått betyr det at man er litt lenger på vei egentlig? Rundt tre uker passer nemlig bedre ift til eggløsning (med mindre den var forsinket eller noe slikt).

Og vet noen av dere når det er vanlig med ordinær UL? Skjønner ikke så mye av de + ukene. Sånn som 18 + 2, 17 + 3 osv...

Merker at jeg gleder meg mer og mer er gang jeg tenker på det, snakker om det eller skriver om det. Virker definitivt som et riktig valg. Veldig morsomt å se hvordan samboer glimter til med gledesutbrudd i blant og, tror han er like spent som meg, lot nok bare de praktiske problemene ta litt over tankene i starten.

Og lykke til med din baby Nuttapia, la ikke merke til signaturen din før nå.

[Nuttapia]

Dersom det stod gravid 1-2 i forrige uke, så tror jeg det betyr fra EL. Dvs at du er nå 4-5 uker på vei Når hadde du mensen sist, og hvor mange dagers syklus har du?

Jeg var til første svangerskapskontroll i uke 8. Ring legen og bare si at du er ca 4-5 uker på vei, og ønsker å få satt opp en time når det passer seg.

Ordinær UL er vanlig i uke 18, ikke noe før, og helst ikke etter.

18+2 vil si at du er 18 fullgåtte uker+2 dager.

Jeg skifter uke på tirsdager, så idag er jeg 32+2

Takk for lykkeønsker

Endret 6. desember 2012 av Nuttapia

[Gjest Gaea]

Må bare oppdatere denne en siste gang, det er så deilig å få skrevet ned alle tanker. Husker ikke passordet på den andre brukeren, men det er fortsatt meg altså.

Uansett...

I det siste følte jeg at ting gikk veldig bra. Det var en helt utrolig følelse å vite mye jeg jeg fikk barnet jeg så gjerne ville ha, og at kjæresten min var med på det. Jeg begynte å tenke og planlegge alt.

Hvor vi skulle bo, hvor mye jeg skulle jobbe. Hvordan barnevogn vi burde ha, hva h*n kanskje skulle hete.

Og jeg tenkte mye på hvordan det kom til å bli. Vi ville ikke bare være samboere lenger, men en liten familie.

I går kveld begynte jeg å blø. Ganske mye, og med litt smerter. Fikk litt panikk, men leste meg fram til at det ikke er helt uvanlig, men burde likevel sjekkes hos lege.

Ordnet time hos gynekolog i dag, og hun bekreftet at en spontanabort er i gang. Så også klumper av det som som tidligere var embryoet (eller slik jeg tenker på det, barnet).

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive alt det som surrer rundt i hodet. Men det er så tungt, jeg hadde ingen idè om at det ville være så ille.

Det virker som om jeg reagerer mye sterkere på dette enn det som er 'normalt', men det får se være. Kan tenke meg at det er lettere om det var planlagt, så kan man bare prøve på nytt, og antakeligvis få det barnet man ønsker seg så mye.

Mitt barn var ikke mindre ønsket enn andres, men jeg vil nok ikke få en ny mulighet. Ikke på lenge i hvertfall.

Det er liksom noe annet å planlegge et barn når man er i den situasjonen jeg er i, og å beholde et som allerede er der.

Ærlig talt så ønsker jeg meg et barn mer enn noe annet nå, nå som jeg følte at alt kom til å gå greit. Men hvor dumt er det ikke å planlegge et barn som 18-åring? Ikke at det hadde vært aktuelt for kjæresten heller...

Nei, dette var visst ikke en historie med en lykkelig slutt. Håper bare jeg kommer over det etterhvert, selv om det føles håpløst ut akkurat nå.

[Nuttapia]

Uff Dette var trist lesing!! Klart man blir lei seg, ta det akkurat som du vil! Ikke rart man blir lei seg, når tankene og kroppen allerede har begynt å forberede seg til noe stort som skal skje.

Og jeg skjønner også at tankene i ettertid kan være ganske forskjellige.

Men nå har både du og samboeren følt litt på dette, og hvem vet, kanskje dere prøver på ordentlig om et år eller to?

Jeg håper du har det greit, og slipper å slite med blødninger etc lenge.