Jeg klarer ikke forstå at hun er død..

[dobri123]

For to år siden fikk mormor kreft. Lungekreft.. Hun var verdens herligste menneske, min mormor var det beste som noengang hadde hendt meg. Hun var der i tunge tider, fine stunder, hun ga med råd og veiledet meg her i livet. Mormor lærte meg hva som er riktig og galt, og for meg var hun mer enn en mormor. Hun var som en mor, en ekstra mor. Like viktig som en mor. Jeg elsket henne, jeg beundret henne og jeg så opp til henne. Om jeg kunne bli som mormor da hadde jeg aldri vært misfornøyd med noe i livet. Hun hadde ingen fiender, alle likte mormor og jeg har hørt så mye pent om hun selv nå så lenge etter. På fredag er det et og et halvt år siden mormor døde, det er samma dagen som bursdagen min. Da mormor lå på sykehuset gråt jeg mye, det samme den tiden hun ble dårlig. Jeg var så redd jeg ville miste henne, hvordan skulle jeg klare meg videre?Da mormor døde klarte jeg ikke gråte mye, ikke mer enn noen timer. Jeg var mest stille, jeg ville gråte, jeg ville skrike, men jeg klarte ingenting. Det var helt svart..

Tiden etter mormor ble borte har vært tøff. Jeg gråter litt hver dag, jeg er sint, har veldig humørsvigninger, er mye lei meg og jeg klarer på en måte ikke forstå at hun er borte. Jeg sier til meg selv at hun er død, borte. Men jeg klarer ikke innse det... For meg betyr ikke ordet død noenting lenger. Det er et og et halvt år siden mormor døde på fredag, det er lang tid. Jeg burde ha skjønt det til nå. Men jeg venter, venter på at hun skal komme tilbake. Jeg har prøvd psykolog, men det var ingen hjelp for meg. Jeg må jo innse det snart, innse at hun er borte. Jeg trenger hjelp.. For jeg klarer ikke mer jeg nå..

[KaDust]

Har det på samme måte med flere personer, så kan ikke akkurat hjelpe deg så mye. Men

[dobri123]

Syns det er så vanskelig, for jeg vet hun er borte. Jeg kan si hun er død. Men jeg har klart å overbevise meg selv om at hun bare er på ferie og snart kommer hjem igjen..